Når Eirik Husby Sæther ikke skriver, jobber han på krimvakta hos Oslo-politiet. Det er de som rykker ut når drapsmeldinger kommer inn. Men når han kommer til et åsted, lar han seg ikke sjokkere av det han ser. I stedet spør han seg hvorfor det har skjedd.
– Jeg studerte kriminologi før jeg begynte på politihøyskolen. For meg har det vært et interessant spørsmål hvorfor noen begår alvorlige kriminelle handlinger. Motivet for drapet har også mye å si for straffeutmålingen, og er langt vanskeligere å avdekke enn hvem som faktisk er gjerningspersonen, forteller Husby Sæther.
I hans nye roman Det blå barnet møter vi politimannen Mikael Wulf og hans narkomane fetter William. Vi følger slekta bakover i tid – historien starter med deres oldemors historie fra arbeidermiljøet rundt Akerselva på begynnelsen av 1900-tallet.
Å ha evnen til å kunne glemme det man har sett
Huseby Sæther jobber, akkurat som hovedpersonen Mikael Wulf, på krimvakta i Oslo, på en avdeling som leder etterforskningen av alvorlig kriminalitet som drap, grov vold og voldtekt de første timene etter oppdagelsen. Ikke en jobb for pyser, med andre ord.
– Da jeg begynte på kriminalvakten, fikk jeg et råd av vaktsjefen min. Han sa det var bedre å se 100 døde enn 1. Den ene ville jeg huske resten av livet, men de 100 ville jeg klare å glemme. Det ville bli så mye at alle likene utvisket hverandre. Han hadde rett i det. Jeg husker ikke lenger liket jeg kikket på i forrige uke. Evnen til å glemme er uvurderlig.
– Da jeg begynte på kriminalvakten, fikk jeg et råd av vaktsjefen min. Han sa det var bedre å se 100 døde enn 1. Den ene ville jeg huske resten av livet, men de 100 ville jeg klare å glemme.
Den ene drapsmetoden du beskriver fra gamlehjemmet, er brutal. Her finner Wulf en spiker i øret til offeret. Har du hentet inspirasjon fra ditt eget arbeid her…?
– Drapsmetoden er tatt fra en sak fra tidlig åttitall. Eksempelet blir brukt på kriminalvakten for å minne etterforskerne på at et dødsfall som ser naturlig ut, kan være noe av det verste obdusentene har fått på obduksjonsbordet. I det faktiske tilfellet var det en sønn som drepte sin mor. Hun lå fredelig i sengen, og politiet var sikker på at hun hadde sovnet inn. Det ble likevel besluttet obduksjon, uten at noen i dag helt skjønner hvorfor. Under obduksjonen ble drapet avslørt.
– Det er på grunn av slike saker, der drapet avsløres mer eller mindre tilfeldig, at vi regner med at vi har 1–3 uoppdagede drap i Norge, lik som blir gravlagt som om ingenting har skjedd.
Drap skjer nesten alltid under vanskelige forhold
Å grave i menneskesinnet, prøve å begripe det uforståelige drapet, motiverer Sæther.
– Serien om Mikael Wulf skal også ta for seg skyggesidene i Oslo og beskrive menneskene som faller utenfor. Å sette lyset på steder som vanlige mennesker ikke ser, gir en grunn til å skrive. Gjennom jobben som politimann blir jeg eksponert for slike lukkede rom.
Gjennom å gi oss innblikk i forbrytelser begått i en familie gjennom 100 år, viser Husby Sæther hvordan gamle hendelser har formet de unge mennene, uten at de selv er klar over det.
– I Norge er drap nesten alltid en familietragedie som oppstår under vanskelige livsforhold, og Det blå barnet viser at slike forhold går i arv. For meg var denne boken viktig å skrive, nettopp for å trekke linjene tilbake i tid. For menneskene i boken er det en kamp mellom det som har skjedd i fortid og den forandringen de håper på i nåtid.
I Norge er det ingen «gale» seriemordere som legger ut rebus-spor
– Det finnes ingen gale seriemordere i Norge, og de få «gale» som dreper, lider av vrangforestillinger og hører befalende stemmer. Disse få tilfellene av psykisk syke som dreper, er heller ikke geniale mordere som kamuflerer drapet og legger igjen rebus-spor – de melder seg til politiet. For meg blir det derfor mer riktig å skrive om mennesker, og ikke psykopatiske mesterhjerner, sier Husby Sæther.
Egne erfaringer ligger til grunn i både hans forrige roman, Judaskysset, og denne. Det er hovedpersonen i romanen som tildeles de samme opplevelsene som Sæther selv har vært borti.
– Å skrive en bok krever latterlig mye innsats.
– Å skrive en bok krever latterlig mye innsats. Av en eller annen grunn, kanskje av ren narsissisme, gir det mer mening å skrive om seg selv forkledd i en annens skikkelse. Det gjør at jeg holder ut alle timene.
De som faller utenfor
Etter hvert som Husby Sæther skrev romanen, gikk det opp for ham hvor like vi mennesker har vært til alle tider.
– For 100 år siden var det alkohol og retten til arbeid som var store samfunnsproblemer og årsakene til fattigdom. I dag er det rusmidlene og kravet om lang utdannelse uten huller på CV-en som er målestokken, og de som faller utenfor, forblir der.
Det blå barnet skiller seg formmessig ut fra mange andre krimmer. Historien din er intrikat, med svært gode personportretter og veldig spennende plot, men i en mer neddempet tone enn vi er vant til i krimlitteraturen. Er det et bevisst grep?
– Jeg bestemte meg for å ta utgangspunkt i en families historie for å forklare drapet, og da blir det vel automatisk mer nedtonet på grunn av de lange linjene. Spenningen ligger i å avdekke hva som har skjedd, hvordan det påvirker personene i dag og om de klarer å ta andre valg enn sine forfedre. Mitt mål da jeg skrev denne krimromanen, var at den ikke skulle oppleves som en formel-krim, men som en virkelig historie.
Har du en ny historie klar?
– Jeg har i disse dager levert en ny krimroman som har tittelen Et bedre liv. Boken handler om prostitusjonsmiljøet i Oslo, salg fra gata, i biler, på strippeklubbene, i leilighetene, på hotellene og massasjeinstituttene. Boka handler også om kvinner som er ulovlig i Norge for å selge sex og deres kamp for å få bli, avslutter Husby Sæther.
Her kan du lese mer om Husby Sæthers nye roman «Det blå barnet»
