Torkil Damhaug er i et svært eksklusivt selskap, for dette er andre gang han får Rivertonprisen, og det har bare Jon Michelet, Gunnar Staalesen, Kjell Ola Dahl og Karin Fossum fått før ham. I tillegg til å være en av Norges absolutt ypperste spenningsforfattere er Torkil Damhaug lege og psykiater. I 2011 fikk han Rivertonprisen for første gang med Ildmannen, men mange synes at En femte årstid er enda bedre.
Utdeling på Litteraturhuset i Oslo
Rivertonjuryen 2016 bestod av litteraturprofessor Hans H. Skei (leder), forfatter Trude Teige og bokanmelder Ola Hegdal. De øvrige nominerte var Karin Fossum, Unni Lindell, Chris Tvedt og Bjørn Olav Nordahl. Prisvinneren Torkil Damhaug var stolt over å få prisen: «Å vinne Rivertonprisen er stort. Å vinne for annen gang kjennes enda større. Og særlig når jeg tenker på listen over årets nominerte, med flere knallsterke bøker!»
Juryens begrunnelse
Riverton-juryens leder Hans H. Skei brukte uvanlig rosende ord denne gangen: «En femte årstid er en kriminalroman med spennende intrige, tydelig og skarp miljøtegning, og en fremstillingsmåte som setter det meste av dagens norske krimlitteratur i skyggen.» Her er juryens offisielle begrunnelse for at de kåret En femte årstid til Norges beste krimroman:
Det er en kriminalroman med ekstreme kriminallitterære egenskaper
Det er en kriminalroman med ekstreme kriminallitterære egenskaper som får Rivertonprisen for 2016 – en kriminalroman som meget vel kunne ha vært en sterk «vanlig» roman om ungdoms oppvekst og farligheter, om skiftende og vanskelige samlivsformer, om løgn og forstillelse og bedrag, om galskap i høyeste potens, om maktkamp og urett og overgrep på mange nivåer, om hevn utporsjonert over lang tid. Men siden det er en klar overvekt på drapssaker, etterforskning og oppklaring har vi utvilsomt med en kriminalroman å gjøre. Vi har endatil en kriminalroman som oppfyller alle krav om usikkerhet, trusler, frykt, spenning, mord, galskap – og en fortidshistorie som er overlevert på ulikt vis til etterkommerne. Vi får også innblikk i politiarbeid og intriger på høyt hold i politiet når en større last med narkotika skal følges helt til mottakerne i Norge. I tillegg: en stor korrupsjonssak i Økokrim som forblir uforløst; scener fra en rettsal der en fullstendig gal mann frikjennes, mens grusomheter han har begått tidligere planlegges gjentatt.
Vi er i bygda Hammerdal, med den nedlagte takpappfabrikken der det skjedde en dødsulykke i 1978, den dagen finalen i VM i fotball ble spilt i Argentina. Flere av de ungdommene som nå bruker de nedlagte fabrikklokalene til møtested, er i slektskap med dem som styrte eller arbeidet der i 1978. Ann, Helene, Victor og Nicolai prøver ut ting de skulle holdt seg unna, og det ser ut som det at de stenger en annen ungdom, kalt «Streifern», inne i fabrikken, er det som utløser det meste av det som følger av død og ulykke og frykt og faenskap. Først mot slutten skjønner vi at bare deler av alt det forferdelige som tildrar seg kan knyttes til det at «Streifern» er sønn av Frank Nitter – et monster med vrangforestillinger så bisarre og brutale at det gufser kaldt. Han er av dem som sår om høsten og høster om våren, men om han er den som gjør at stakkars Ann er så ødelagt at hun tar feil på årstiden, skal ikke avsløres.
En femte årstid av Torkil Damhaug er helt enkelt en suveren prestasjon som alle i juryen var sikre på var årets beste norske krimbok!
Det er Anns far, sønn av en av arbeiderne på fabrikken i 1978, narkotikapoliti, som står for det meste av etterforskning, selv om han er fraskilt og har ny familie og Ann bor alene med sin mor. To av ungdommene blir fort funnet døde, og alle spor går i samme retning. Ann er forsvunnet, men her går sporene i ulike retninger fordi det underveis kan synes å ha med narkotransportens bakmenn å gjøre, mens vi senere får noe som – i alle fall tilsynelatende – er en annen forklaring. Ann er sterkt forslått og hjerneskadet, og vi følger henne gjennom ni måneders tid før hun i det minste er på beina igjen. Det er da, hjemme i Hammerdal, hun forstår og også får forklart hva hun egentlig har vært utsatt for og hvorfor.
Denne forklaringen er det bare Ann og vi som lesere som deler – ikke etterforskerne, ikke noen av de andre aktørene bortsett fra de som bortførte henne. Noen få kapitler som beskriver hendelsene i 1978, mens resten av boka er kronologisk bygd opp fra november 2015 til desember året etter. Innskutt mellom den fortløpende kriminalfortelling har vi så tekster under overskriften «Jeg er Ann» – merket med tall som angir når de er skrevet og i sum dekker en lang periode av Anns vei tilbake til livet. Det er en strategi for å fortelle og formidle som i seg selv bidrar til mystifikasjon og spenning, gjennomført på mesterlig vis i en kriminalroman der vi som lesere må finne oss i å nøste noen tråder og spekulere over noe så utfordrende som hva sannheten om Hammerdal-tildragelsene i fortid og nåtid virkelig består i.
En femte årstid av Torkil Damhaug er helt enkelt en suveren prestasjon som alle i juryen var sikre på var beste norske krimbok 2016!
Les også:
Bokprat med to av de nominerte til Rivertonprisen 2016, Torkil Damhaug og Chris Tvedt
De nominerte til Rivertonprisen
