– Jeg har ikke problemer med inspirasjonen, det kan jeg fortelle deg. Jeg tiltrekkes av mysterier og krim, og menneskeheten slipper ikke opp for nye måter å begå kriminelle handlinger.
Amerikanske Lisa Gardner er i Oslo for å delta under Krimfestivalen. Selv om det florerer av store, internasjonale navn på programmet er hun med sine 22 millioner solgte bøker i over 30 ulike land kanskje en av de aller største suksessene. Hun har utgitt nærmere 40 ulike titler, og er en gjenganger på bestselgerlistene i hjemlandet. Nylig ble thrilleren Den perfekte familie utgitt i Norge, en psykologisk spenningsroman med en av hennes mest folkekjære karakterer, den kvinnelige etterforskeren D. D. Warren, i førersetet.
– Handlingen i boka er bygget på en ekte historie der en familie blir drept mens datteren blir kidnappet. Det er et tilbakevendende scenario i USA, senest i fjor hadde vi en slik hendelse, og det viser seg at i halvparten av tilfellene har datteren faktisk hjulpet til med å drepe familien sin før hun har rømt, mens i den andre halvdelen er det en reell kidnapping.
Hva som er tilfellet i Den perfekte familie skal ikke røpes, og dette spørsmålet er en svært sentral del av historien.
– Det er alltid hendelser i nyhetene vi ønsker å forstå, vi er omgitt av høyprofilerte krimsaker på alle kanter. De er i nyhetene dag etter dag, men så forsvinner de bare. En ekspert sa til meg at det å lese en spenningskrim er en form for mental forberedelse. Du kan sitte hjemme hos deg selv og si at «hvis en morder hadde banket på min dør, hadde jeg absolutt ikke tatt på meg en sexy neglisjé og gått ned kjellertrappa.» Men jeg tror også at de gir oss en avslutning vi ikke får i det virkelige liv. Vi får svar. I det virkelige liv mangler vi, trist nok, ofte svarene på mysteriene.
Hvis vi hadde tatt bedre vare på barna våre ville vi brukt mindre tid på å bekjempe kriminalitet senere.
Suksessen til Gardner kom ikke over natta. Hun skrev riktignok sin første bok allerede som syttenåring, men hun ante ikke hva hun skulle gjøre med den, og la den i en boks under senga si. Først flere år senere fant hun den frem igjen og begynte å kontakte agenter, til hun fant en utgiver som ville kjøpe den. Slik ble hun forfatter – selv om det skulle ta enda noen år før hun fant sin stil og suksessen var et faktum.
– Jeg fant ut at det var krim jeg likte, og jeg fikk meg en agent som mente jeg skrev bra om vold, gjerne litt på kanten. Neste bok ble stor, du kan vel kalle det en «overnight success». Da var jeg 25, og siden har jeg skrevet sånn. Å være historieforteller er ikke noe du gjør, det er noe du er. Og du finner deg selv til slutt.
– Hvordan greier du å være så produktiv?
– Jeg jobber vanlige arbeidstider, men skriver best om morgenen. Om ettermiddagene gjør jeg mer businessarbeid, og det er også en del reising. Skrivingen er det beste, det vanskeligste, det mest frustrerende, det mest givende. Alt kommer tilbake til skrivingen.
– Hva vil du med bøkene dine?
– Som mor vil jeg også forstå det som skjer, som leserne. Dessuten ønsker jeg å sette sosiale spørsmål i fokus, særlig angående barn. Hvis vi hadde tatt bedre vare på barna våre ville vi brukt mindre tid på å bekjempe kriminalitet senere.
