Årets festivalforfatter, Unni Lindell, er én av mange med et nært forhold til Borges skumle univers.
– Noen av mine sterkeste uhyggesopplevelser fra oppveksten er glimtvise minner fra krimnovellene til André Bjerke, alias Bernhard Borge. Bildene de skapte i hodet mitt, var som å se en film på tv i svart hvitt, forteller Unni. – Plutselig en eller annen scene ved et vindu eller på en veranda. En svart katt som strøk forbi. Noen som sa noe, måten de senket blikket på, alt det der. Uhyggen som gikk kaldt langs ryggraden, det usagte, det farlige. Det sitter som spikret.
Unni holder André Bjerke høyt den dag i dag.
– Bjerke og Roald Dahl hadde «it», sier Unni, som i samme slengen sender et stikk mot en annen krimklassiker: Stein Riverton.
– Jeg vet dette er som å banne i kjerka, sier hun, for i Rivertonklubben er det en usagt «forutsetning» å ha Jernvognen som en bibel, men jeg er ikke der i det hele tatt, den mangler det vesentligste for meg, det som Borge hadde; evnen til å gå under overflaten, til å skremme nedenfra, til å fengsle på et intellektuelt plan, dykke ned i psyken, under overflaten, til alt det mørkeste. På en elegant måte. Krim må være noe mer enn bare en tekst. Jeg har sansen for Borge. Han traff blink i min lesesjel. Riverton var jo selvsagt fra en annen tid, det må selvsagt tas med i betraktning, men likevel. For meg var Borge var av et annet kaliber, men så skal vi ikke glemme at han også var lyriker. Det gjør noe med en tekst.
Også fjorårets festivalforfatter, Jørn Lier Horst, elsker bøkene til Bjerke.
– Kriminalromanene hans er mesterlig konstruert, sier Jørn. – Med Kai Bugge som jeg-personen fungerer de på to plan, både på det rent materiell og på det dypt psykologiske, der spenningen bygges opp innenfra og uhyggen kommer snikende på deg som leser. I dag står disse historiene som et motstykke til mye av den moderne kriminallitteraturen der brutalitet og rå vold brukes som effekter for å skape en ytre spenning.
Renessansemenneske
André Bjerke (1918–1985) var en allsidig personlighet – og kjent for mye mer enn sine kriminalromaner.
Bare 22 år gammel debuterte han med diktsamlingen Syngende jord i 1940. Bjerke var aktiv både som samfunnsdebattant, forfatter, gjendikter, essayist, poet, polemiker og riksmålsmann. Han turnerte Shakespeare og Goethe med samme naturlige eleganse som har skrev lekne og muntre vers for barn. Han fordypet seg i sjakk, psykologi, parapsykologi og spiritualismens dulgte gåter. Han skrev hørespill og komedier side om side med seriøse essays og gjendiktninger av Molière. Han skrev om alvorlige temaer samtidig som han dyrket humoren.
Fun Fact: Visste du at skuespiller Henny Moan traff André Bjerke under innspillingen av filmen De dødes tjern? De giftet seg i 1959 og fikk datteren Vilde.
Bernhard Borge
Kriminalforfatteren André Bjerke brukte gjerne pseudonymet Bernhard Borge. Som Borge skrev han romanene, Nattmennesket (1941), De dødes tjern (1942), Døde menn går i land (1947), Skjult mønster (1950) og tre novellesamlinger. I tillegg utga han Enhjørningen (1963) under eget navn.
Bernhard Borge var inspirert av kriminelle forgjengere som Agatha Christie, John Dickson Carr og Edgar Allan Poe. Han likte den klassiske mordgåten, men valgte psykoanalysen som oppklaringens verktøy. Mens fortidens krimmestere festet seg ved og håndfaste beviser, trengte Borge inn i psyken.
Borges detektiv Kai Bugge er ingen politimann eller privatetterforsker, men psykoanalytiker. Og jeg-fortelleren Bernhard Borge selv – ja, han er (i likhet med Bjerke) en berømt krimforfatter.
Sammen utforsket Bjerke, Borge og Bugge menneskesinnet og underbevisstheten – for ikke å snakke om drømmenes rike – i jakten på løsningen på intrikate kriminalmysterier.
Fun Fact: Visste du at Bjerke allerede på slutten av 1950-tallet var med i NRKs prøvesendinger? Utover på seksti- og syttitallet var han stadig å se på tv. Sammen med Harald Tusberg sto Bjerke bak den populære NRK-serien Streiftog i grenseland (1971–72) om parapsykologi og alternativmedisin.
Oslo-eliten
Rivertonklubbens sekretær, krimforfatter Knut Nærum, er full av lovord:
– Bernhard Borge-bøkene kan leses igjen og igjen, sier han, fordi de tilfredsstiller på så mange måter: De gir gløtt av Oslo-eliten slik den var, i all sin musserende prakt. Bøkene kjennes fortsatt nye når de setter gammeldagse spøkelser opp mot moderne psykologi, samtidig som de tilfredsstiller sjangerens krav om fair play og logiske løsninger. Sist, men ikke minst er de irriterende godt skrevet.
Bøkene
Nattmennesket (1941) er den første av tre romaner der vi møter Kai Bugge – psykolog og sjelslivets detektiv med større tro på psykoanalyse enn fingeravtrykk, klokkeslett og løgnaktige alibier. En gruppe unge mennesker – blant dem forfatter Bernhard Borge – er invitert på sommerferie til villa Sjøsus. En av dem blir myrdet, og Kai Bugge oppklarer drapet.
De dødes tjern (1942) er kanskje Borges mest kjente verk. Denne gangen oppsøker den urbane vennegjengen den øde Daumannshytta i Østerdalens dype skoger, der Tore Gruvik sies å gå igjen. Ved det bunnløse Blåtjernet ligger noen klær og en død hund. Hva har skjedd? Har det forheksede tjernet en magisk kraft?
Da filmen basert på romanen ble satt opp i 1958, ble den en umiddelbar suksess.
I sørlandsromanen Døde menn går i land (1947), som ble skrevet i samarbeid med Bjørn Carling, har Kai Bugge overlatt oppklaringen til ekteparet Ebba og Tancred Cappelen-Jensen. Kapergården hjemsøkes av spøkelser fordi en rikmann gir blaffen i en gammel forbannelse. I denne romanen holder Bjerke døren åpen for en mulig parapsykologisk – og ikke psykoanalytisk – forklaring.
I Skjult mønster (1950) vender Kai Bugge tilbake – om enn i en birolle. Tor Edvin Dahl har utropt boken til «verdens beste kriminalroman», og Bjerke selv var også godt fornøyd med den. En ung kvinne er hjemsøkt av traumer, og en gruppe venner inviterer henne med seg til en hytte i Østmarka.
Fun Fact: Visste du at André Bjerke for mange er like kjent som barnebokforfatter? Allerede i 1948 utga han Fabelen om Gry og Gruble. Så fulgte barnerim-samlingene For moro skyld (1956) og Mere moro (1957). André Bjerkes ABC ble utgitt i 1959, og i 1966 kom Fru Nitters datter. I 1980 ble hans samlede barnedikt utgitt under tittelen Moro-vers.
I Enhjørningen (1963), som Bjerke utga under sitt eget navn, forteller fire menn – psykiater, en dikter, en forretningsmann og en journalist – samlet rundt et bridgebord hver sin overnaturlige historie. Den rasjonelle psykiateren har en forklaring på alt – til dikteren setter i gang et fantastisk eksperiment.
Fakta og fantasi
Til å bekle rollene i sine dramaer, hentet André Bjerke inn en flokk med intellektuelle venner – utvilsomt inspirert av hans egen vennekrets og mennesker i miljøene han frekventerte. De var urbane, moderne og rasjonelle – og ble stilt ansikt til ansikt med noe (tilsynelatende) uforklarlig og okkult.
Nettopp denne kontrasten – mellom det rasjonelle og det uforklarlig – kjennetegnet Bjerkes egen fascinasjon for mystikken som åpenbart inspirerte handlingen i bøkene hans.
Det gåtefulle og rasjonelle hånd i hånd i André Bjerkes bøker. Ingen kan være riktig sikker på hva som er fakta og hva som er fri fantasi.
Det var slik André Bjerke – for ikke å snakke om hans alter ego Bernhard Borge – likte det.
Derfor passer det kanskje å avslutte med en hilsen gjennom tid og rom fra oss høyst levende til en som har trådt ut av tiden: Gratulerer med jubileet!
