Britiske forlag hadde en stor budkrig om Emma Healeys debutroman. Ikke rart, for Elizabeth er borte er en oppsiktsvekkende debutkrim.
Er du lei av overtydelig og formularisk krim med bestialske drap, forfyllede detektiver og klin gærne seriemordere? Eller er du en sånn surmaget kritiker som avfeier all moderne krim som kjedelig og endimensjonal sjangeronani? Eller kanskje du er en gråhåret krimtradisjonalist som ofte tenker at alt var så mye bedre før. Faktisk har det ikke blitt skrevet noe friskt siden Conan Doyle brettet ut Sherlock Holmes for offentligheten? Da forlanger jeg at du kaster deg over Elizabeth er borte. 29 år gamle Emma Healey har skrevet den mest oppsiktsvekkende krimboken spenningsbransjen har sett på årevis.
En forteller med Alzheimer
Maud er en snart 90 år gammel dame som leter etter Elizabeth, en venninne som Maud mener er borte fra hjemmet sitt. Problemet er bare at Maud har Alzheimers sykdom, og som fortellerstemme er hun mildt sagt upålitelig. Av og til glemmer hun hvor hun er, datteren Helen blir en fremmed som sitter ved siden av henne på bussen, hun må skrive ned sitt eget navn for å huske det, og når hun kommer på politistasjonen for å si fra at Elizabeth er savnet, får hun beskjed om å dra hjem og ikke komme tilbake. Hun har nemlig vært der tre ganger tidligere med samme forespørsel, politimannen i skranken er lei av den skrullete, påståelige gamle damen. Som leser er det frustrerende å bli geleidet av Maud, men samtidig har hun nok øyeblikk av klarhet til at vi forstår at hun er ikke helt på viddene. Vi vil at hun skal lykkes, og vi forstår hvor frustrasjonen hennes kommer fra. Noe har skjedd, men er det egentlig Elizabeth som er hovedpersonen? Maud er glassklar når hun mimrer tilbake til barndommen i etterkrigs-London, da søsteren Sukey forsvant etter en krangel med sin upålitelige ektemann Frank. Og hva er det egentlig som feiler den skumle leieboeren Douglas, som åpenbart var forelsket i Sukey? Kontrasten mellom de fargerike skildringene av oppveksten og den stadig mer surrete jakten på Elizabeth gjør Elizabeth er borte til en stor leseopplevelse. Den er et imponerende puslespill av spennende fortellerteknikk, varme karakterer, fantastisk språk og en krimgåte like mystisk som Alzheimer-sykdommen. Emma Healey gnistrer som forfatter når hun beskriver Elizabeths intense forsøk på å huske en viktig detalj: «An ancient noise, like a fox bark, makes an attempt at the edges of my brain.»
En oppsiktsvekkende debut
Det vakre og oppfinnsomme språket er blitt grundig lagt merke til i hjemlandet England. Forlagene kastet seg ut i budkrig for å sikre seg rettighetene til Healeys debutroman, etter et lite år i salg fikk Elizabeth er borte nylig den prestisjetunge Costa Book Awards i kategorien beste debutroman, og anmelderne er skjønt enige om at Healey har levert en oppsiktsvekkende debut. The Independent skrev for eksempel at «[…] Emma Healey manages to get into Maud’s head without making it depressing or boring. It’s moving, but not bleak. You follow the strange logic and it suddenly makes sense. This is an extraordinary tale of believable, ordinary tragedy.» Bak det rare og – for å være ærlig – litt vanskelige innsalget om en detektiv som er en gammel dame med Alzheimer, lurer en av de tydeligste tendensene i moderne thrillerlitteratur: den upålitelige fortelleren. Gillian Flynn skrev forlagsbransjens våte salgsdrøm for noen år siden med monstersuksessen Flink pike, personlig holder jeg A.S.A. Harrisons The Silent Wife som en av de beste bøkene fra 2010-tallet, og på TV var serien The Affair en av de beste nykommerne i 2014. Felles for dem alle er at fortellerstemmen – eller fortellerstemmene, de andre bruker flere personer – luller oss først inn i en trygg og varm verden, før vi på et tidspunkt skjønner at vi ikke kan stole på det som blir sagt. I Flink pike (spooooiler alert!) kommer vi halvveis i boken før korthuset raser sammen, og det blir brukt som bokens sjokkerende vendepunkt. I Elizabeth er borte synker den litt triste upåliteligheten sakte inn hos leseren, og det skaper en voldsom sympati med Maud og hennes prosjekt om å finne venninnen Elizabeth. For i motsetning til i Flink pike, hvor den upålitelige fortelleren – hvert fall én av dem – er psykopat og ikke akkurat har en stående invitasjon til sympatifestival, har vi som leser av Mauds historie bare lyst til at hun skal huske noe eller komme på hva hun hadde glemt. Hva som helst, så lenge hun bare et lite øyeblikk overvinner Alzheimer-sykdommen. Der ligger også spenningen, for vi vet omtrent like lite som Maud hva hun egentlig leter etter. Emma Healey skriver åpenbart ikke krim i tradisjonell forstand, men det er denne originale innfallsvinkelen og de vakre setningene som tar oss med gjennom side etter side av undrende spenning.
Judi Dench som Maud?
Emma Healeys oppsiktsvekkende roman fortsetter nå sin stille seiersferd rundt i verden, og på et eller annet merkelig vis skal noen lage TV eller film av Mauds historie. Min første tanke var at det er umulig å få denne rare historien festet til film, men etter at en avis foreslo Judi Dench i hovedrollen, begynte bitene å falle på plass. Maud-rollen er skreddersydd for Oscar-statuetter og karrieretoppende roller. Elskelig som Miss Marple, påståelig som Dustin Hoffman i Rain Man og søkende som traktorkjøreren i The Straight Story, Maud har potensial til å bli en av vår tids flotteste portrett av et menneske på slutten av et langt liv med enda lengre dager. Med andre ord: det er bare å kaste seg over Elizabeth er borte, så kan du være en av dem som sier at boken var da myyye bedre.
