I sin siste spenningsroman, De fems tegn, graver Lahlum i hevntørst, straffebegrepet og langtidskonsekvensene krig har for mennesker.
Historiker, forfatter, sjakkspiller og politiker. Å ligge på stranda og bestille drinker i baren er ikke helt Hans Olav Lahlums greie. Foruten to uker “fri” for å dømme sjakk-NM og spille sjakkturnering i Danmark har det ikke blitt noe ferie på ham i sommer.
-Det som var hobbyen min har jo blitt jobben min. Så fort jeg har tid til overs, skriver jeg.
Så fort jeg har tid til overs, skriver jeg.
Ti skjønnlitterære bøker på ti år, tjue bøker tilsammen. I høst stiller han til valg for SV, og han har allerede fire nye romanidéer. Men først skal han lansere De fems tegn, en spenningsroman han beskriver som langt mer psykologisk enn sine tidligere bøker. For første gang siden krimdebuten i 2010 forlater han radarparet K2 og Patricia, og lanserer en frittstående thriller. Han er forberedt på skuffede fans.
-Får jeg bare dårlige anmeldelser og selger 2000 eksemplarer har jeg feilet. Da er det ikke nok interesse for det litterære prosjektet mitt. Jeg føler meg ikke trygg, men jeg er spent optimist.
Det er kanskje ikke så rart at han føler litt ekstra på presset før denne utgivelsen. Ikke bare er han ute av komfortsonen, han har jobbet med boka lenge. Prologen skrev han i 2010, men idéen til plottet fikk han allerede på slutten av 80-tallet, da han leste Til Herr Politimesteren av den lite kjente krimforfatteren Jon Hell. Han ble fascinert av måten historien var konstruert på; ikke et klassisk “hvem er morderen”-plott, men en hevnroman, der morderen selv skriver sin historie for å oversende den til politiet etter sin død. Et spennende plot, som Jon Hell godt kunne gjort litt mer ut av, syntes Lahlum. Tre tiår senere har han forsøkt å gjøre det bedre.
Hevntokt
De fems tegn – en tittel som spiller på Arthur Conan Doyles klassiske Sherlock Holmes-krim – åpner med at en gammel mann blir vitne til at sitt eneste barnebarn dør i en bilulykke. Traumet kaster ham tilbake til krigsårene, da han ble utsatt for tortur en lille julaften mens han var fengslet i Trondheim. Nå, uten noe igjen å leve for, drar han ut i Europa for å spore opp sine fem fiender, med hevn på agendaen. De fems tegn er mer internasjonal enn hans tidligere bøker, med handling fra både Norge, Danmark, Italia, Malta, Østerrike og Tyskland.
-Et frekt frieri til oversettelser, gliser han.
Det er lett å sympatisere med hovedkarakteren, Martin; han har mistet alle han er glad i, han har traumatiske krigsminner, og i sitt første møte med fienden, 60 år senere, står han ansikt til ansikt med en mann som verken angrer eller vil be om unnskyldning. Men selv tror Lahlum sjelden hevn gjør ting bedre.
-Vi baserer oss jo på et straffesystem med et element av hevn, som avskrekkende effekt. Frykten for hevn gjør at folk ikke gjør gale ting, men det er fort gjort å få en voldsspiral istedet.
Krigens korrupsjoner
At bokens nåtidshandling er satt til 2004 er ikke tilfeldig. For det første måtte de overlevende karakterene være i en sannsynlig alder, for det andre ville han knytte paralleller til Irak-krigen og torturfengselet Abu Ghraib. Martin ser fortvilt på tv-sendingene fra Midtøsten og hvordan historien gjentar seg. Lærer menneskene aldri? Det er lett å også trekke paralleller til dagens krigssituasjon i Syria. Historie, politikk og skjønnlitteratur flyter i hverandre for Lahlum.
-Man sender unge mennesker ut i krig og lærer dem å demonisere fienden. Det er mange lærdommer å hente i boka, håper jeg.
Å få folk til å tenke – på synd og straff, tilgivelse og hevn, krigens natur – er det han håper mest på å oppnå med De fems tegn. Om hvordan krig får uhelbredelige langtidsvirkninger på menneskers liv, og hvordan behovet for dødsstraff kan fremstå helt nødvendig. I Norge ble dødsstraff formelt avskaffet først på 80-tallet, da man fjernet muligheten for dødsstraff i krigstid.
-De som kjempet mot nazismen syntes nok ofte det var på sin plass. Jeg kan forstå behovet, særlig i tilfeller som Quisling, men jeg ville mye heller hatt ham sittende på livstid. Først tok man livet av dem, så begynte man å stille spørsmål ved hvem de var. Tenk så greit det hadde vært hvis vi bare kunne spurt dem?
De som kjempet mot nazismen syntes nok ofte det var på sin plass
Et kvinnelig perspektiv
Sylskarpe kvinner dukker stadig opp i Lahlums krimunivers. I De fems tegn møter vi stjerneetterforskeren Pernille, som Lahlum har modellert rundt den danske juristen og sjakkspilleren Marie Frank. Det er vanskelig å skrive om kvinner, innrømmer han. Heldigvis har han flere kvinnelige rådgivere, som har lest og vurdert henne som karakter. Hvis leserne er like positive, er det stor mulighet for at vi kan møte henne igjen i flere bøker. Men først står høstens valg for tur.
– Jeg har bursdag på valgnatta, så det blir enten en bra bursdagsgave eller en stor nedtur. Det blir nok mindre tid til det om jeg kommer inn på Stortinget, men romaner skal jeg fortsette å skrive uansett. Neste gang skal jeg dog ikke skrive om krigen.
Jeg har bursdag på valgnatta, så det blir enten en bra bursdagsgave eller en stor nedtur.
LES OGSÅ:
Om å hoppe uten stupebrett – og om de ofte undervurderte likhetene mellom skihopping og romanskriving
Sterkt og rystende hevndrama fra Hans Olav Lahlum
