Møt vårens debutanter: Ole Kristian Ellingsen

Ole Kristian Ellingsen (f. 1952) er en moden debutant. Selv om han ikke har skrevet bøker tidligere, har han jobbet med tekst mesteparten av sitt yrkesaktive liv. Til daglig er han nemlig tekstforfatter i reklamebyrået McCann. Frikjent er altså hans første roman, der han tar for seg til dels ukjente og fortiede sider ved norsk krigshistorie. Vi møter TV-reporter Erik Engum og bibliotekar Rakel Maier. Sammen forsøker de å spore opp en kvinne som anonymt leverer et forsvunnet kunstverk fra middelalderen til Nasjonalbiblioteket i Oslo. Jakten leder dem inn i den mørkeste kroken av norsk krigshistorie; deportasjonen av de norske jødene og ranet av deres eiendeler. Her avdekker de allianser som gir stygge riper i glansbildet av den norske motstandskampen og landssvikoppgjøret. Riper som sterke krefter gjør alt for å skjule. Resultatet har blitt en original og litt annerledes krimbok, som reiser viktige spørsmål og setter deler av norsk krigs- og etterkrigshistorie i et nytt lys. Nedenfor kan du lese mer om bakgrunnen for debuten, og innholdet i Ole Kristians roman.

– Du debuterer i vår med krimromanen Frikjent. Var det opplagt at du skulle skrive innenfor denne sjangeren?

– Nei, jeg satte meg aldri ned for å skrive en krimroman. Det var spenningen i faktaene jeg gravde fram som bidro til at den etter hvert fikk den merkelappen. Den følger heller ikke vanlig «krimformel». I Frikjent er det en forbrytelse som skal skjules, ikke oppklares, som skaper spenningen.

– Hva slags forhold har du til krim- og spenningslitteratur? Har du noen forbilder?

– Det var vel Sjöwall & Wahlöö som vekket min kriminteresse. Jeg likte og liker at krimbøker har et anliggende, et historisk bakteppe eller noe jeg kan lære av. Derfor befinner nok de fleste av mine favoritter og forbilder seg på andre siden av kjølen; Henning Mankell, Jan Guillou og GW Persson.

– Du berører vonde og vanskelige temaer i boken din; deportasjonen av norske jøder og ranet av deres eiendeler under krigen. Du avkler også norske motstandsfolk og fjerner glorien. Kan du si litt om hvorfor du har lagt norsk og til dels ukjent krigshistorie inn i handlingen?

– Hvordan i all verden kunne SS-Hauptsturmführer Wilhelm Wagner, gestaposjefen som var ansvarlig for deportasjonen av de norske jødene, bli løslatt og sendt tilbake Tyskland etter bare seks års fengsel? Der begynte jeg gravingen min. Jeg oppdaget blant annet at han mottok positive vitnemål fra Grinifanger og kirkeledere.  Ganske oppsiktsvekkende i seg selv. Kanskje Wagner hadde noe på dem, tenkte jeg, at de har en felles historie å skjule. Hvor tok for eksempel jødenes verdier veien?

Dernest har jeg opp gjennom årene fått en økende følelse av å være ført bak lyset av krigens medgangssupportere, det store flertallet som skapte vår kollektive historiefortelling. For å lede oppmerksomheten bort fra egen passivitet, løftet de fram helter som Max Manus og Jan Baalsrud. På motsatt side av helteskalaen plasserte de ubetydelige forbrytelser som å være kjæreste med en tysk soldat eller menig NS-medlem. Var det egentlig noe verre enn å jobbe for tyskerne, slik hver tredje yrkesaktive nordmann gjorde?

– Du er en erfaren reklamemann og tekstforfatter. Å skrive skjønnlitterært er selvsagt noe helt annet. Men har din bakgrunn gitt deg fordeler i skriveprosessen?

– Fordelen er nok i tilfelle at jeg har skrevet mye og daglig gjennom mange år. Skal vi kalle det grunn- eller mengdetreningen? Dernest har jeg nok tilegnet meg en viss evne til å finne og spisse informasjon, og velge de «produktegenskapene», eller faktaene, som best tjener handlingen. Det er jo også de samme dramaturgiske grunngrepene som gjelder i en kort reklamefilm som i en lang roman.

– Du er en moden debutant. Er det en mangeårig drøm som har gått i oppfyllelse, eller er ønsket om å bli forfatter av nyere dato?

– Drømmen har nok ligget der bestandig. Men å skrive bok er også en lang, slitsom, kostbar og usikker affære. Jeg måtte derfor ha noe å melde, noe som drev meg videre gjennom den motstanden en møter underveis. Det fant jeg i den fortiede historien om jødedeportasjonene. Når denne deretter møtte verdens mest berømte bibelhåndskrift, The Book of Kells, og fødte idéen om plottet, skaptes den motivasjonen jeg trengte for å gå i gang. Det tok to år. Fra idé til lansering. Det er nok den lengste «kampanjen» jeg har vært med på. Men jeg tror det er verdt det.

– Hvilke forventninger har du til mottagelsen av boken din? Fra mediene, kritikere og fra publikum?

– Hvis noen sier at jeg har skrevet en god bok, blir jeg glad. Men hvis noen sier at jeg har skrivet en

viktig

bok, blir jeg enda gladere.

– Lykke til med debuten!