Veien mot å vinne Svenska Deckarakademiens pris for Årets beste debut var for Niklas Natt och Dag brolagt med åtte refusjoner og svelging av atskillige litterære kameler.
– Du har ikke levd et ordentlig liv hvis du ikke har svelget minst én krone, sier forfatteren med et skjelmsk smil. Han har selv prøvd det, og det gikk bra, men det er en annen historie. Nå har han erobret hele 30 land med krimbøkene sine
– Helt vilt, sier han hoderystende.
Hvem skulle trodd det? Han var på nippet til å gi opp, men så var det dette med å ha en litterær kompis. Og ikke en hvilken som helst kompis. Forfatter Niklas Natt och Dag deler et falleferdig kontor i Stockholm sentrum med Fredrik Backman, mannen bak bestselgeren En mann ved navn Ove.
En skjult forfatterdrøm
Begge var frilansere. Skribenter som levde av å gjøre det beste ut av de jobbene de fikk tak i. En dag sa Fredrik at han skulle skrive en bok. Niklas hadde også lyst, men nøyde seg med å skrive litt nå og da hjemme i det skjulte.
Han opplevde suksessen til Fredrik på nært hold, og selvtilliten ble satt på prøve etter hvert som refusjonene rant inn. Men så var det kompiseriet, da. Å kjenne at en som har lyktes har trua på deg. Niklas tok dessuten konsulentuttalelser på alvor. Han skjønte at det ville gjøre manuset bedre og bedre. Men å bli utgitt i hele 30 land?
– Drømmen var å skrive en like god bok som Rosens navn av Umberto Eco. Jeg har lest boken mange ganger, og ville forsøke å sette et krimelement inn i en helt annen tid i et miljø som jeg i utgangspunktet kjenner godt, forteller Natt och Dag.
Stockholm. Og året er 1793. Sverige er på konkursens rand. En mislykket krig mot Russland, politisk maktkamp og arveintriger ved slottet er bakgrunnsteppe for et moralsk og sosialt forfall i hovedstaden. Vold, fyll, nød og urenslighet er en del av folks hverdag.
– Romanen befinner seg i en æra av blod og gørr, lidelse og fortvilelse, men i etterkant ser vi at det var på denne tiden frøet til en velfungerende hovedstad ble sådd, forteller han.
Klassisk krimelement
Krimelementet er klassisk. Mickel Cardell, krigsveteran med armprotese og et usunt konsum av alkohol, finner et lik flytende i sjøen i Stockholm. Rettere sagt en torso, en menneskekropp der alle lemmer er kuttet av. Den rettskafne, dødssyke juristen Cecil Winge engasjerer Cardell som sin assistent for å finne ut av hvem som står bak den grufulle misgjerningen. Altså et helt klassisk grep med en intelligent etterforsker og en noe enfoldig venn som nøster opp hva som har skjedd. Intrigen involverer lyssky, veldedig virksomhet, vanskjøtsel av politiets oppgaver og et miljø preget av umenneskelig råskap og fysisk usselhet.
– Jeg visste hele tiden hvor jeg skulle. Hvordan løsningen skulle bli. Og jeg visste at det skulle starte med funnet av liket. Men i de første utkastene skrev jeg altfor filosofisk, og fjernet meg fra det som var det virkelige livet i 1793, sier Niklas.
Mange tror han valgte 1793 på grunn av den råeste, kaldeste vinteren i manns minne, men sannheten er en ganske annen kulde. I løpet av 1793 skiftet Stockholm politimester tre ganger, og både Norlin, Liljensparre og Ullholm er med i boken, i likhet med flere andre faktiske personer.
Bredt kildemateriale
– Bellman.
Svaret kommer kjapt når Niklas skal forklare hva som har inspirert han til å skrive 1793. I bunnen ligger Sveriges nasjonalskald, dikter og visesanger, Carl Michael Bellman, det begynte med at Niklas stjal en Bellman-biografi, skaffet seg en gitar og forelsket seg i låtene. Og tekstene. Senere fulgte gjennomgang av et omfattende kildemateriale, blant annet research av dagbøkene til Kong Gustav den tredjes yngre brors frue. Kunsten var å balansere datidens miljøskildringer med nåtidens fortellerteknikk. Dessuten var datidens virkelighet mer grotesk enn vi kan tenke oss i vår villeste fantasi. Kildestoffet måtte behandles nyansert og fornuftig.
Bellman har faktisk en aldri så liten birolle i 1793. Det er to år før han dør i 1795, og forfatter Niklas har faktisk planer om en trilogi, der bind 2 og 3 heter 1794 og 1795. Han har mer enn nok å ta av, regner med å bruke to år på hvert manus, og under blodsøl og parterte kroppsdeler skjuler det seg en spennende historie, som setter seg i ryggmargen. Nå har han også funnet sin egen skrivestil, og vet hvilke feller han bør unngå når han skriver bok nummer to, takket være den nevnte refusjonsbelagte veien som brakte han til suksess med 1793.
Fortiden, her og nå
– Én ting har jeg erfart disse fire-fem årene jeg har holdt på med manuset til 1793: Å skrive i fortid, i preteritum, går ikke. Jeg får følelsen av at jeg sitter og juger, og det går ikke når man skriver historisk krim. Bakteppet må være troverdig, og det blir det når jeg befinner meg i det her og nå, i presens, sier Niklas når intervjuet nærmer seg slutten.
I Stockholm venter kone, to barn og flere instrumenter. Han spiller blant annet gitar, helst Bellmanske drikkeviser – og hvis laget er lystig nok sluker han gjerne et kronestykke eller to.
