Som ganske kjent forfatter i Norge anno 2013, kan man bli ganske vant til å få enkelte spørsmål – både i møte med lesere på ulike arrangementer og i ulike internettfora. To av dem er “Hvor mange penger har du tjent på salget av denne boken?” og “Hvor mange penger har du tjent på boksalget denne måneden?”.
Jeg er tilhenger av åpenhet, også om mine egne inntekter, og tar ikke spørsmålene ille opp. De som hevder at penger ikke betyr noe, har alltid hatt mange av dem. Det har ikke jeg. Jeg var en av dem som måtte se godt på hver femtilapp jeg fikk og snu flere ganger på hver femtilapp jeg ga fra meg, ikke bare gjennom hele oppveksten og studieårene, men også i de første årene etter utdannelsen. Men jeg har vært heldig senere og er i dag blant de økonomisk privilegerte – selv i et norsk perspektiv. Dermed har jeg frihet til ikke å måtte bruke tid på å uroe meg for økonomien i hverdagen. Jeg har valgt å benytte meg av den friheten. Jeg kan med god samvittighet til begge de overnevnte spørsmålene svare “det aner jeg ikke” – og legge til “jeg forsøker å bruke minst mulig tid på spekulasjoner om det”. Hvis det fortsatt ikke blir godtatt kan jeg, fortsatt med god samvittighet, forsikre at “jeg alltid har vært mer interessert i bokstaver enn tall, og alltid mer interessert i mennesker enn penger.”
Det eneste riktige svaret på spørsmålet om hvor mye norske forfattere egentlig tjener, er selvsagt at det varierer svært mye både fra år til år og fra forfatter til forfatter. Hvor mye kjente norske forfatter tenker på salgstallene for sine bøker, varierer nesten like mye. Den vel etablerte krimdronningen Unni Lindell er et konkurransemenneske som er åpen om at hun til en bok er ferdigskrevet fokuserer på å få innholdet best mulig – og så raskt omstiller seg til fokus på å få solgt flest mulig eksemplarer av den. Unni er vanligvis svært godt oppdatert på sine salgstall og salgsinntekter. Den fortsatt stigende krimstjernen Chris Tvedt synes derimot å tenke minst mulig på hvordan det går med bøkene hans etter at de er ferdigskrevet. Chris var totalt ukjent med at pocketutgaven av hans siste roman Av jord er du kommet var ukens mest solgte norske, da jeg under årets krimfestival benyttet anledningen til å gratulere ham med det.
Selv befinner jeg meg for anledningen et sted midt mellom ytterpunktene. Jeg er vanligvis for lengst over på neste prosjekt når en av bøkene mine går i trykken, og forsøker å tenke minst mulig på salget av de bøkene som alt er ute. Tallene man ser i avisene kan være mye forskjellig, men er svært sjelden antallet bøker som er kjøpt og betalt av boklesere. Det hender at jeg av nysgjerrighet spør forlaget om hva som nå er status på opplag eller på antallet bøker solgt ut fra forlaget til bokhandlene, men det er ganske sjelden. Det er over ett år siden jeg sist spurte om samlet opplag for min første krimroman Menneskefluene. Jeg håpet at opplaget da hadde passert 50 000, og ble selvsagt svært glad for å høre at det var nesten 70 000. Men hvor mye jeg da hadde tjent på den boken, gjorde jeg fortsatt ikke noe forsøk på å regne ut. Forlagene sender beskjed om konkrete beløp for forskudd ved tilbud om oversettelser til andre språk. For salget i Norge får forfatterne vanligvis bare en datautskrift med beløpene for fjorårets salg ved utbetalingen av royalties i mai. Jeg trives for min del godt med det.
Når så er sagt: Litt på samme måte som jeg synes det er mer inspirerende å være forfatter når jeg merker at avisanmeldelsene går bra, synes jeg det er mer inspirerende når salget går bra. Om det går bra med salget merker jeg ofte når jeg snakker med bokhandlere, stiller opp til ulike boksigneringer eller ser ulike salgslister i ulike aviser og på ulike nettsider. Salgslistene følger jeg litt med på, for å se trenden både på egne bøker og på andre norske forfattere jeg kjenner og følger med.
Også salgslistene kan være mer og mindre interessante. Man bør være forsiktig med å legge for stor vekt på lister fra enkeltbokhandler eller enkeltregioner – som kan variere sterkt på grunn av mange ulike faktorer. Nasjonale topplister fra de store kjedene sier vanligvis mer om trendene. Mest interessant er vanligvis den fra Bokhandlerforeningen, som hver fredag offentliggjør en nasjonal liste over ukens 15 mest solgte i kategoriene generell litteratur (sakprosa), skjønnlitteratur og billigbøker (pocketbøker). Dette er listene som senere gjengis i VG, Dagbladet og Aftenposten. Også de listene kan være mer eller mindre interessante. Listene fra bokhandlerne ville i mine øyne blitt mer dekkende hvis man sluttet å ta inn bøker solgt på sterkt redusert tilbudspris midt mellom bøker solgt til full pris. Jeg spør meg av og til om definisjonene, for eksempel når tegneseriebøker plasseres på samme liste som romaner. Det er selvsagt også en fare for at bøker som selger mye gjennom bokklubb eller gjennom kiosker og andre salgskanaler utenfor bokhandlene, kommer misvisende dårlig ut på Bokhandlerforeningens liste.
Likevel: Bokhandlerforeningens liste sier ofte mye om trenden for salget av aktuelle norske bøker. Jeg tok det som et godt tegn da en Retriever-epost en fredagsmorgen i januar varslet meg om at min forrige roman Katalysatormordet i pocketklassen gikk rett inn på topp 15. Siden den ble liggende uventet lenge der, har jeg utover våren fulgt bedre enn vanlig med på denne listen. For en som gjennom ungdomsårene løp til biblioteket for å skrive seg på venteliste der hver gang Gunnar Staalesen utga en ny roman, var det først både morsomt og ærefullt å se at hans siste (Der hvor roser aldri dør) og min siste i noen uker skiftet om å være mest solgte norske roman der. Det var siden både uventet og inspirerende at Katalysatormordet gjennom hele februar og mars holdt seg inne på topp 15, og at den under påskekrimsalget igjen klatret helt opp til femteplass.
Jeg var mindre glad for å se at de andre bøkene på topp 15 uke etter uke nesten utelukkende var oversatte titler. Det er flott at vi lever i en tid preget av internasjonal kontakt og kulturutveksling, og at norske forlag får oversatt mange gode romaner fra andre språk til norsk. Men jeg synes litt for mange halvgode oversatte romaner har dominert salgslistene, foran bedre romaner skrevet av norske forfatterkolleger. Mens listen for generell litteratur har en god andel bøker av norske forfattere, er det ofte bare 1-2 innbundne eller uinnbundne norske romaner inne på hver av topp 15-listene for skjønnlitteratur. Siste uke i april var det én norsk på hver liste. Jon Michelets En sjøens helt: skogsmatrosen var passert av tre stk Fifty Shades samt ti andre utenlandske romaner, men klamret seg standhaftig fast på 14. plass for innbundet skjønnlitteratur. Katalysatormordet hang svaiende igjen på 13. plass for pocketbøker. For tiende uke var den da mest solgte norske roman der. Men hvilken som var nest mest solgte norske roman, fremgikk altså ikke av listen.
Jeg tenkte da enda mer enn tidligere at det å dele opp listen i en topp ti-liste for norsk skjønnlitteratur og en topp ti-liste for oversatt skjønnlitteratur, kunne vært fint for oss forfattere, for mulige lesere og ikke minst for pressen. Mange norske forfattere fra ulike deler av landet har en eller annen uke i løpet av det siste året vært en av de fem mest solgte norske, uten at verken de selv eller avisene har ant noe om det. Med all respekt for tyske Monika Peetz, tror jeg det er mindre interessant for aviser og avislesere i Norge hvordan det går med boksalget hennes her, enn hvordan det går med boksalget til Marit Reiersgård og Merete Junker. I hvert fall for avisene i Buskerud og Telemark. Bokhandlerforeningen kunne enkelt bidra til noe mer inspirasjon og noe mer oppmerksomhet for flere norske forfattere, særlig de i sjiktet bak de mest solgte og mest kjente, ved å legge til en egen liste for norske romaner. Noe som forhåpentligvis også ville slå positivt ut for bokhandlenes salg av norske bøker.
Første fredag i mai kom det ikke noen Retriever-melding inn på min e-post. Pocketutgaven av Katalysatormordet var for første gang etter utgivelsen ikke lenger inne på topp 15 hos bokhandlernes bestselgerliste. Det kom slett ikke uventet og skapte derfor heller ingen skuffelse. Men da jeg gikk inn på listen for å se hvilken norsk skjønnlitterær bok som nå var blitt den mest solgte, oppdaget jeg at svaret var – “vet ikke”. Nå som Katalysatormordet har falt ut av topp 15, er det nemlig ingen bøker skrevet av norske forfattere igjen der. De norske bokhandlernes bestselgerliste gir ikke lenger noe svar på hvilken norsk roman som selger mest i pocket. Alle gratulasjoner til Jon Michelet, som heltemodig og vel fortjent holder stand på 14. plass for innbundet skjønnlitteratur. Det bør likevel være på tide å vurdere en ny liste med de ti mest solgte norske.
PS: I anledning denne bloggartikkelen spurte jeg denne uken forlaget hvor mange eksemplarer av pocketutgaven til Katalysatormordet som er solgt ut derfra i vår. Det var temmelig nøyaktig 10 000 bøker. Minst ett tusen og kanskje en del flere står nok fortsatt da usolgt rundt om i bokhandlernes hyller. 13 uker på topp 15 av bokhandlernes salgslister, hvorav ti uker som mest solgte norske roman, anslås derfor å medføre 8000-9000 bøker solgt over disk (eller postordre) ut til bokleserne. Noe som ganget med like under 15 kroner per bok da gir meg forfatterroyalties i størrelsesorden 120 000 – 135 000 kroner. Jeg får dem formodentlig utbetalt sammen med royalties for salget av andre bøker i 2013 en gang i mai 2014. I mellomtiden skal jeg fortsatt tenke minst mulig på pengene jeg får for salget av mine tidligere bøker, og mest mulig på å skrive best mulig nye bøker.
