Ganske presis klokken 13:40 strener Hans Olav Lahlum inn i Cappelen Damms redaksjonslokale i Akersgaten. For anledningen ikledd en oransje treningsjakke og joggesko. Bustete sveis og karakteristiske briller. En mann på farten, ettersom hans nye krimbok, Isbjørngåten, skal lanseres over det ganske land. Boken Sjakkgeniene, historien om verdensmesterne i Lahlums favorittidrett (skrevet i tospann med Atle Grønn), skal også gis ut. «Høy omløpshastighet på livet» kaller han det. Det er visst veldig få dager det ikke skjer noe i Hans Olav Lahlums liv.
«Det er godt ment»
Han har blitt en folkets mann også. Gjennom sine skarpsindige historiske krimfortellinger, som sjakkekspert, historiker og politiker. Han holder nær kontakt med leserne sine, alt som skrives inn leses nøye. Han fikler rundt i vesken:
– Jeg tenkte jeg måtte ta med denne, knegger han og holder frem et forseggjort kort i rød filt. Et smilende eple pryder omslaget, og med sirlig håndskrift står det:
Hei Lahlum,
slutt å skrive.
Dette har vi ikke bruk for.
Det er godt ment.
Lahlum hikster i stolen. «Det er godt ment!» gjentar han. Hahaha.
Han virker ikke spesielt bekymret over de forestående anmeldelsene av boken, langt verre (og bedre) er det med de direkte tilbakemeldingene. Og dem er det mange av.
Den ene hadde funnet 354 kommafeil i hans forrige bok, den andre hadde ikke funnet noen.
Tilbakemeldinger
– Det er helt ok at enkelte ikke liker det jeg skriver, altså. Det blir som med musikk. Jeg er for eksempel ikke så veldig fan av heavy metal, sier han og forteller videre om to norsklærere som skrev til ham. Den ene hadde funnet 354 kommafeil i hans forrige bok, den andre hadde ikke funnet noen.
– Det forteller vel bare at norsk er et ganske tøyelig språk, smiler han.
Tilbakemeldingene på Isbjørngåten har dog så langt vært formidable. «Terningen har rett og slett ikke flere sider,» utbasunerte forfatterkollega Gard Sveen under boklanseringen i Oslo. Han konkluderte med terningkast syv. Med sin åttende bok i den historiske krimserien om de slitesterke karakterene K2 og Patricia har Lahlum kommet en lang vei siden hans «eureka på Gjøvikbanen» inntraff mot slutten av 00-tallet.
– Jeg vokste så å si opp i en bokhylle
Eureka på Gjøvikbanen
– Jeg vokste så å si opp i en bokhylle, det var mange bøker i huset, men jeg savnet nok et skikkelig bibliotek i nærheten, så da kom tanken om å skrive dem selv, forteller han.
– Da jeg begynte å skrive tidlig i tenårene, skrev jeg skjønnlitterære noveller, senere ble det noen fagbøker og historiebøker som jeg først ble kjent for, før jeg altså bestemte meg for å skrive den første romanen, sittende på toget. Etter den turen tok jeg toget frem og tilbake mange ganger uten å få den samme opplevelsen i det hele tatt. Jeg ble sittende og kjede meg, sier han liksomoppgitt.
Men bøker ble det. Menneskefluene kom i 2010, rett inn i det han omtaler som gullalderen til norsk krim. Lahlums bøker ble bestselgere og pekte seg ut i en jungel av bøker i sjangeren.
– Jeg pleier å si at jeg befinner meg i sentrum av en litterær trekant.
– Jeg pleier å si at jeg befinner meg i sentrum av en litterær trekant. Der karakterene K2 og Patricia er bygget på doktor Watson og Sherlock Holmes, mens plot-ene er inspirert av Agatha Christie. Så henter jeg det psykologiske fra Georges Simenon, han var en virkelig mester, hevder han.
Så hvor kommer de historiske elementene i bøkene dine inn?
– Vi krimforfattere er barn av vår tid. De fleste av oss har utdanning og bakgrunn som kan brukes til ett eller annet krim-relatert. Jeg er historiker og derfor skriver jeg historisk krim, konkluderer han.
Historien om politietterforskeren K2 og hans «partner in crime», Patricia, starter i 1968 og har gjennom de åtte bøkene kommet frem til et årstall forfatteren kjenner godt, fødeåret 1973. Lahlum blir fagmann:
– Årene fra 1968 til 1973 var en spennende tidsperiode for Norge
Syttitallet
– Årene fra 1968 til 1973 var en spennende tidsperiode for Norge. Hadde vi blitt flydd tilbake til 1968 hadde vi nok blitt sjokkert over den stive omgangsformen og hvordan mennesker tenkte og oppførte seg. I 1973 er vi nærmere vår egen tid, du har hatt EF-opprøret, og det var veldig mye politisk og kulturelt som endret seg i den korte perioden. Derfor vil jeg skrive om den.
Familiehemmeligheter
Isbjørngåten sneier med sine tidshopp innom mye annen norsk historie også. Den ensomme skikkelsen Bjørn Christopher Fabricius er en mektig forretningsmann hvis historie på så mange måter rører ved de store historiske hendelsene i løpet av 1900-tallet. K2 blir tvunget til å nøste opp i Fabricius’ lange og brogete liv, og råker over en rekke mørke familiehemmeligheter underveis.
Inspirert av Getty-familien
– De to siste bøkene i denne serien handler i større grad om familier og familiære relasjoner, sier Lahlum og forteller at inspirasjonen til Isbjørngåten er hentet fra både 1970-tallet og kidnappingen av sønnesønnen til magnaten J.P Getty samt fra egen famile.
Hvordan står det så til med den familiære situasjonen til våre to krimhelter?
– Hovedpersonen K2 har blitt noen år eldre, blitt mer voksen og depressiv kan du si. Han og Patricia har hatt et skuffende kjæresteforhold, men befinner seg på vennskapelige termer, ikke helt uten undertoner, forklarer Lahlum. Han titter ut i luften:
– K2 nærmer seg slutten av 30-årene og tenker nok på å få seg en familie.
Den som skulle frykte at Lahlums krim-maraton skal ende her, kan puste ut.
– Jeg har allerede begynt å skrive, men tipset er for øyeblikket er nok 2020. Det kommer en annen roman i 2019, sier han og ser ned på klokken.
– Jeg har ikke lyst til å legge igjen noen knallgode bokideer.
Nær døden-opplevelse
Hvordan holder du egentlig koken?
– For å være litt alvorlig: Jeg hadde en nær døden-opplevelse som fjortenåring, og betydningen av noe sånt preger deg på godt vondt. Kanskje mest på godt. Jeg ble en alvorlig, ung mann, men jeg utsetter ikke ting. Jeg har ikke lyst til å legge igjen noen knallgode bokideer, smiler han.
Ikke bruk for, du liksom.
