Det finnes en del lesere som ikke syns at krimlitteraturen er «høyverdig» litteratur. Dermed går de glipp av mye. For som med all litteratur finnes det noe med høy kvalitet og noe med lav. Mange av disse skeptiske leserne er heller ikke klar over at mange av deres favorittforfattere også har skrevet krimromaner.
I dag har jeg derfor valgt fem krimklassikere som er noe av det ypperste som har vært skrevet i norsk krim. Tre av disse fikk norsk krimlitteraturs høyeste utmerkelse, Rivertonprisen, og de to andre fikk også strålende kritikker. Alle disse krimromanen er skrevet av fem av våre ypperste skjønnlitterære forfattere, og de kan kjøpes i nettbokhandlene, selv om én av dem er fra 80-tallet.
Sneglene av Lars Saabye Christensen
Det er få som forbinder Lars Saabye Christensen med krim, men på 80-tallet skrev han både Billettene og Sneglene. Sneglene var den første romanen han ga ut etter Beatles. Den kom ut i 1987 og fikk strålende anmeldelser. Det er en mesterlig poetisk thriller med en tydelig Saabyesk tone. Sneglene fikk Rivertonprisen i 1987 som årets beste norske krimroman.
Ernst Smith reiser til den lille kystbyen Arcachon, Frankrike, for å hvile. Han leier en ombygget garasje. Men noe uroer ham: Duftene etter mennesket som bodde der før ham, og verten i huset ved siden av som alltid banker i gulvet med krykken. Første natt finner han en tykk svart snegle på gulvet. Neste dag finner han filmrull i et skap. Ernst Smith får ikke hvile.
Den mekaniske kvinnen av Ingvar Ambjørnsen
Mange vet at Ingvar Ambjørnsen er fascinert av krim og outsidere. Akkurat nå er Ambjørnsen i full gang med å publisere sin helt nye thriller Reiser i det skjulte her på Boktips. Det er en føljetongroman som skrives og utspiller seg nå, i corona-tiden.
På 80-tallet hadde Ambjørnsen fantastisk suksess som ungdomskrimforfatter med serien om Pelle og Proffen. Han skrev også flere «outsider-thrillere» for voksne som Stalins Øyne (1985), Heksenes kors (1987) og San Sebastian blues (1989).
For Den mekaniske kvinnen fikk Ambjørnsen Rivertonprisen i 1990. Sjalg Bye i Klassekampen var en av de mange svært begeistrete anmelderne: «Ambjørnsen har skrevet en rå krim, med et hjerte som oser av medmenneskelighet. Kort sagt – en god kriminalroman som fanger opp storbyens dødsspill.»
Victor von Falk, privatdetektiv med base i Hamburgs tøffeste bydel St. Georg, er vant til å ta i et tak blant de mest utslåtte av de utslåtte. Etter sju år i jobben lar han seg ikke vippe av pinnen av den fornedrelsen han daglig vasser i. Likevel sover han dårlig etter møtet med sin nye klient Maria Dammert – den mekaniske kvinnen, som mistet begge bena i en alvorlig traktorulykke for mange år siden. Selve saken fortoner seg i utgangspunktet som grå rutine med en forsvunnet kjæreste, men etter bare få timer settes Vic von Falk på den reneste berg og dalbane mellom høy og lav i Hamburgs underverden.
Marions slør av Roy Jacobsen
Heller ikke Roy Jacobsen forbindes med krim, men med Marions slør avslørte også Jacobsen seg som en suveren krimforfatter. Marions slør kom ut i 2007 og fikk strålende kritikker. Terje Stemland i Aftenposten mente den var «en stor roman og ekte krim», mens Tom Egil Hverven i Klassekampen skrev: «Marions slør må være en av de beste kriminalromanene fra en norsk forfatter de siste årene, ganske enkelt fordi den er en av de beste romanene Jacobsen har skrevet.» Sindre Hovdenakk i VG var like begeistret og ga den terningkast 6. Han mente at Marions slør var en «sterk krim med mange lag og en dyster, kulturell diagnose i bunn».
Den kvinnelige politibetjenten Marion, fraskilt mor med en tenåringssønn, inngår i et hemmelig etterforskningsteam ved Oslo politikammer. Her er raser og religioner blandet, og nå får de i fanget en sjelden sak: I en container for knust glass finner man en drept ungjente. Hun er av pakistansk opprinnelse, tjue år gammel, hun har hijaben på, og hun mangler venstre hånd. Det viser seg snart at hun het Nasreen, vanligvis ikke gikk med slør, og hadde norsk kjæreste. Etter fruktesløst søk i to måneder blir det endelig funnet en kvinnehånd blant noe søppel på Ulvøya. Den bærer Nasreens ring. Men hånden er ikke hennes.
Flytande bjørn av Frode Grytten
Hjembygda Odda har alltid vært selve sentrum for Frode Gryttens forfatterskap. Den er også sentrum i Flytande bjørn. I denne strålende krimromanen, som fikk Rivertonprisen i 2005, er det naturligvis en krimgåte, men det handler også om Oddas egen gåte etter nedleggelsen av smelteverket.
Flytande bjørn handler om et drap, to brødre og litt for mange pressefolk. Trygve Riiser Gundersen i Dagbladet var en av mange begeistrete anmelderne: «Flytande bjørn inneholder et trekantdrama så destruktivt og vakkert og klaustrofobisk at det også for leseren blir vanskelig å puste underveis.»
En varm sommernatt i Odda forsvinner en ung gutt, samtidig som konflikter mellom ulike grupper i lokalsamfunnet når et klimaks. Litt senere finner Odda-politiet liket av gutten flytende i den kalde fjorden. Kripos-detektiver og krimreportere fyller byens hotellrom. Raskt blir gjerningsmennene utpekt, men bak skrivebordet på Bergens Tidendes nedleggingstruede lokalkontor sitter det en ensom journalist og aner uråd. Langsomt, og uten særlig forståelse fra omverdenen, begynner journalisten å nøste i trådene rundt drapet. De viser seg å forgreine seg dypt ned i Oddas indre liv.
Rand av Jan Kjærstad
Jan Kjærstad har i likhet med Lars Saabye Christensen mottatt Nordisk Råds litteraturpris. Han fikk prisen for trilogien om Jonas Wergeland som begynte med Forføreren (1993). I likhet med trilogien om Wergeland ble Rand (1990) en internasjonal suksess.
Jan Kjærstad er en nyskapende forfatter som er opptatt av å utforske romanen som medium. Rand er lite preget av fokus på fortellerstilen, og den er en drivende spennende krimroman. Det er min favoritt Kjærstad-roman der forfatteren er tydelig påvirket av Hamsun og Sandemose.
I en avisartikkel fortelles det at en mann er funnet død på åpen gate bak Deichmanske bibliotek i Oslo. Drapet etterfølges av en rekke uforklarlige dødsfall i byen. Mye tyder på at ofrene – samtlige med overraskende egenskaper og interesser – er drept av en og samme person. Men hva skjer når drapsmannen selv får ansvaret for etterforskningen? Med alvor og ironi tas leseren med på en annerledes morderjakt, og et streiftog inn i vår vestlige samtidskultur.
