–Jeg har alltid visst at jeg skulle skrive, sier Martin Österdahl.
–Jeg vet ikke hvorfor det tok så lang tid før det ble en bok, men ting skjer jo bare. Jeg studerte, fikk meg en bra jobb, og fortsatte i den yrkesbanen. Innerst inne visste jeg at jeg ville skrive hele tiden, og jeg har alltid likt det, men det er et ganske vanskelig håndverk å lære seg.
Österdahls sjanger er thrilleren, og han har studert og bodd i Russland, og dyrker en stor interesse for det østlige Europa. Mysteriene han dikter opp utspiller seg i skyggen av store historiske begivenheter, i nåtid og fortid.
I debuten Be aldri om nåde, som ble utgitt i Norge i 2017, forsvinner den unge kvinnen Pashie fra gata i St. Petersburg. Kjæresten hennes Max Anger, en svensk russlandsekspert, drar for å lete etter henne, og slik blir vi for første gang kjent med helten vår fra øya Arholma i Stockholmsskjærgården. I oppfølgeren Ti svensker må dø som finner sted i Stockholm, blir høytstående personer funnet døde med merkelige symboler på kroppen. Igjen er det Max Anger myndighetene må snu seg til for å få hjelp til å løse gåtene. Boken er oversatt til norsk av Inge Ulrik Gundersen.
– Hvor lenge skal vi få følge denne karakteren?
– Det blir i hvert fall én bok til. Da jeg begynte å skrive fant jeg ut at ideen jeg satt med var litt stor, at det var stoff til minst to-tre bøker. Jeg ble rådet til å dele den opp i flere mindre, og jeg har ganske mange tanker om hvordan vi skal følge Max Anger fremover.
For inntil et par år siden var Österdahl programdirektør i SVT, en jobb han trivdes svært godt i. Men etter at han begynte å skrive og bokserien tok form, ble det naturlig å satse på en karriere som forfatter.
– Jeg bodde i New York under 9/11 og opplevde det veldig sterkt. Jeg skulle fly til Boston neste dag, og kjente veldig på at det kunne vært meg. Da fant jeg ut at jeg ikke kunne utsette drømmen enda lenge, og satte meg ned for å skrive for alvor.
Det tok imidlertid enda ti år til før den ble en ferdig bok av det.
– Var det hele tiden klart at det skulle bli krim?
– Først skrev jeg mer om mine egne erfaringer fra Øst-Europa, jeg studerte historie og var i Russland da Sovjet kollapset. Jeg skrev i en slags jeg-form, på engelsk. Det tok ganske lang tid å bestemme seg for hva slags forfatter jeg ville være. Å lære seg håndverket tar også tid. Jeg leste bøker og gikk på skrivekurs, og etter en stund syntes jeg at det jeg skrev holdt et høyt nok, profesjonelt nivå. Men det som virkelig gjorde at det løsnet, var at jeg kom fram til at jeg måtte skrive det jeg selv liker å lese. Om gamle kjærlighetsaffærer eller lovbrudd som kommer til overflaten med nye hendelser.
–Hvordan jobber du når du er i en skrivefase?
–Jeg har tre barn, så alt må tilpasses dem. Det blir mye ni til fem som i alle andre jobber. Jeg har ikke noe valg da, og det er fordelen med en familiesituasjon. Man må tilpasse seg familien og få jobben gjort. Men når jeg må skrive ferdig et manus kan det hende jeg reise bort noen dager. Til landstedet vårt på Arholma.
