Ventetida er over: Elli er tilbake. I En kort evighet, den sjuende boka om Norges råeste heltinne, får et spektakulært ran henne til å rette blikket bakover i tida, til borgerkrigen i Jugoslavia. Elli står overfor en formidabel motstander; en hensynsløs krigsforbryter må stoppes. Vi tok en prat med Eystein Hanssen om hvordan han utformet karakteren, bokas plot og hvordan virkelige hendelser er flettet inn i.
Jeg ønsket meg en handlingskraftig og selvstendig kvinne som hovedperson
Pragmatisk buddhisme
– Det er snart ti år siden du debuterte med krimromanen De ingen savner, og du introduserte Elli for første gang. Hvordan utformet du henne i utgangspunktet, og hvorfor valgte du en kvinne med thailandsk bakgrunn som din hovedperson?
– Jeg ønsket meg en handlingskraftig og selvstendig kvinne som hovedperson, og som var en representant for «det nye Norge», en nasjon som består av mange kulturer og mennesker med forskjellig opphav. Jeg har dessuten vært mye i Thailand, og fascineres litt av thaienes versjon av buddhismen, som er svært pragmatisk orientert. Det ligger en aksept i bunnen for at mennesker er nettopp menneskelige og feilbarlige. Elli har mye av dette i seg, fra sin mor, som mange av leserne sikkert vel har notert at hun også, til tider, har en anstrengt forhold til.
– Hvor i livet er Elli Ratke når vi møter henne i En kort evighet?
– Vi møter Elli to år etter terroraksjonen i Jaget. Selv om hun tvilte på motivasjonen til å fortsette i politiet etter strabasene den gangen, ikke minst at familien hennes var direkte truet av hendelsene, har hun fortsatt som etterforskningsleder. Hun er også alenemor til Mali, som nå har rundet tre år. Det er selvsagt utfordrende å balansere den krevende jobben og morsrollen, og jeg kan vel røpe såpass som at dette også påvirker etterforskningsarbeidet i den nye boka.
Et farlig ran
– La oss sirkle inn på boka som nettopp er utkommet: En kort evighet. Vi røper ikke for mye når vi sier at ran er et tema i denne utgivelsen. Hva slags ran er det snakk om?
– Elli får i oppdrag å etterforske et brutalt og svært profesjonelt ran mot en tellesentral i Oslo. Det viser seg ganske raskt at dette er folk med langt over middels trening og evner. Etterforskningen blir tilsvarende farlig. Jan Nereng, som nå er i Delta, får også en sentral rolle i historien fordi troppen blir fatalt rammet i det første av ranene.
– Ranerne har en bakgrunn fra den fryktelige borgerkrigen i Jugoslavia på nittitallet. Du har også erfaring fra denne konflikten. Hvorfor var du der og er det grunnen til at du valgte dette som bakgrunnsteppe?
– Jeg jobbet med nyheter i TV 2 på midten av nittitallet. Borgerkrigene i det som en gang var Jugoslavia ble en sentral del av jobben. Jeg var aldri på oppdrag i Bosnia, hvor mye av handlingen i En kort evighet utspiller seg, men jeg var både i Serbia og Kosova (det skal uttales med a, har jeg lært av en god venn som er født der). Selv i utkanten av krigen var jeg vitne til grove overgrep mot sivilbefolkningen. Senere har jeg besøkt Sarajevo sammen med en nær venn som var der under beleiringen. Ikke alle sårene etter krigen har grodd ennå.
Innslag av absurd virkelighet
– Du har også tatt inn virkelige hendelser i En kort evighet, for eksempel en av de mest skremmende personene fra borgerkrigen: Arkan. Hvem var han?
– Arkan var opprinnelig en småkriminell unggutt med tilpasningsvansker, som raskt gikk gradene i det tidligere Jugoslavias underverden. Allerede på 1970-tallet var han godt etablert – blant annet som raner. Han opererte mye utenlands, og det er relativt godt dokumentert at han og hans kumpaner fikk et slags amnesti av sterke krefter i hjemlandet, i bytte mot å utføre skitne oppdrag i Vest-Europa for jugoslavisk sikkerhetspoliti. Under krigen i Bosnia var Arkan aktiv med en egen militsgruppe, Arkans tigre, som utførte mange overgrep og deltok i etnisk rensing for den serbiske siden i konflikten.
– Virkelig er også en løst tilknyttet ransgruppe med det kuriøse navnet Pink Panthers. Hva er grunnlaget for et slikt navn?
– Dette er jo sånt som en krimforfatter bare ikke kan la passere. Etter krigene i Rest-Jugoslavia, etablerte det seg et uformelt nettverk av svært profesjonelle ranere, noen av disse med diverse erfaring fra krigsmarkene. Ranerne hadde så vel kroatisk som serbisk, montenegrinsk og bosnisk opphav. Spesialiteten er spektakulære og frekke juvelran. De fikk navnet sitt etter et ran i 2003 i London, der de stjal en diamant til en verdi av over fem millioner kroner ved å gjemme den i en iskremboks, akkurat som i en av Pink Panther-filmene. Siden da har de holdt det gående med spektakulære ran blant annet i Monaco, Nice, London, Tokyo, Emiratene og København. I beste James Bond-stil benytter de fine biler, raske båter og motorsykler i ranene.
Mer Elli på trappene
– Og til sist: Du jobber jo parallelt med en serie om Roger Eik og Nora Wold, men kommer det flere bøker om Elli Rathke?
– Ja! Jeg føler at jeg har «landet» litt i forfatterskapet med to universer å skrive om, og begge skal leve videre. Det er fint å veksle mellom Elli og krimsjangeren, og Roger Eik/Nora Wold som er thrillere. Uten at noe er hugget i stein, ser jeg for meg at Elli dukker opp hvert annet år framover. Jeg har allerede flere ideer til neste Elli-bok, som jeg planlegger at redaktøren skal få førsteutkastet til på starten av 2021.
