Siden han dukket opp i Evas øye i 1995, har drapsetterforsker Konrad Sejer vært Karin Fossum sin forlengede arm inn i menneskesinnet. Nå forteller den norske krimmesteren at Sejer er kommet til veis ende.
I Fossums siste roman Bakom synger døden etterforsker han nok et ungdomsdrap, etter at den populære 15-åringen Gritt blir funnet kvalt i skogen. Sejers søken etter gjerningspersonen åpner en verden av hemmeligheter, krenkelser og skam.
Er noen av de to drapene i Bakom synger døden inspirert av virkelige hendelser?
– Det er umulig å skrive kriminalromaner uten at man på en eller annen måte er inspirert av virkeligheten. Når det gjelder de to drapene, er det imidlertid ingen ting fra virkeligheten i dem. Men det som er virkelig,
og høyst aktuelt, er at det å bli krenket setter i gang sterke følelser i oss. Vi lever i en tid der vi blir krenket ustanselig, fordi det er så mange kanaler.
Den unge Markus er karakteren du bretter mest ut i boken, hvordan jobbet du frem ham?
– Ingenting slår meg som mer smertefullt enn den unge mannen som vet med seg selv at han har kvaliteter. Det er bare ingen som ser det, fordi ingen kommer forbi dette grusomme som heter «førsteinntrykket». Jeg studerer gjerne folk på gaten. De er romanstoff alle sammen, så min hovedperson er selvfølgelig bare én av mange jeg har sett. Folk har det med å bevege seg på et vis som liksom skal dekke over den de egentlig er, og så er de ikke klar over at den strategien nettopp avslører hvem de er.
Er ikke det paradoksalt?
Leserne blir kun kjent med vakre, populære Gritt gjennom fortellinger og skildringer i forhør. Hvilken jente var det du ville beskrive gjennom disse bruddstykkene av informasjon?
– Det sies om tenåringshjernen at den i bunn og grunn er schizofren, dette er sagt av en psykiater. Men så er jo Gritt et motstykke til hovedpersonen, hun er vakker og får mye gratis. Men skjønnheten er også en forbannelse, fordi den forplikter. Gritt nyter alle beundrende blikk, men er også innerst inne ute etter å bli likt for den hun er. Akkurat som hos hovedpersonen, står utseendet hennes i veien for sannheten om henne. Det er neimen ikke lett å være menneske, du!
Hvilke av karakterne ble du selv mest interessert i mens du skrev Bakom synger døden?
– Jeg ble veldig opptatt av hovedpersonen. Sympatien min er hos ham hele tiden, og det blir umulig for meg å dømme ham. Fordi jeg jo vet hvem han er, alt det han er utenom forbrytelsen. Dette gjelder jo alle kriminelle, og har alltid vært drivkraften bak romanene mine.
En av de sterkeste scenene i boken er da Sejer tar med seg innesluttede Ellemann på biltur, og han åpner seg på en måte han aldri gjør for foreldrene. Hva er det som gjør forholdet mellom voksne og unge
så interessant?
– Jo, det er det faktum at de voksne alltid sier: Jeg har vært ung selv, så jeg vet hvordan du har det. Dette er en lettvint måte, synes jeg, for vi er da ikke unge på samme måte? Det vet Sejer godt. Han snakker direkte til Ellemann, ikke til de unge generelt.
Etter forrige Sejer-roman, Formørkelsen, sa du at «alle vi som skriver serieromaner kommer mot slutten en gang, og nå er tiden kommet for Konrad Sejer og meg.». Likevel kommer det en ny roman?
– Jo, så kom det altså en ny Sejer-roman. Ikke fordi jeg hadde veldig mye mer å si om min etterforsker, men fordi jeg så disse unge menneskene så tydelig. Samtidig var jeg ikke klar for å introdusere en ny etterforsker. Så da ble han med på lasset likevel, akkurat som nissen.
Kan vi tolke de siste sidene i Bakom synger døden som et endelig farvel med Konrad Sejer?
– Ja, dette er den aller siste romanen med Konrad Sejer. Men jeg er hverken trist eller bekymret i den anledning, det føles helt fint.
