En vesentlig del av handlingen i Åtseldyr, min siste krimroman, foregår under bakken. Mysteriet som rulles opp starter nede i en gammel kjeller på Ruseløkka, for så å spre seg utover – under bakkenivå.
Nå er det ikke noe spesielt nytt med at en krimforfatter beskjeftiger seg med mørke kjellere og klaustrofobiske rom, men min egen opplevelse av turen ned under bakken har vært både spennende og spesiell, så her er historien:
Det hele begynte med at jeg lette etter informasjon om gammelnazister. Research på gammelnazister er vel en aktivitet alle krimforfattere på et eller annet tidspunkt i karrieren – noen mer enn andre – beskjeftiger seg med, og mitt lille dykk i gammelnazismens irrganger viste seg å bli et handlingsmessig sidespor for Åtseldyr. Men under denne researchen kom jeg over informasjon om bunkeren under Oslo Handelsgymnasium. Så fort de hadde okkupert Oslo, gravde nemlig nazistene opp skolegården på Oslo Handelsgym og anla en stor bunker. Den er faktisk nå et museum, åpent etter avtale.
For en krimforfatter på evig jakt etter gode settinger for sine mysterier, vekker naturligvis en nazibunker interesse. Etter en del telefoner, blant annet til byantikvar Janne Wilberg, fikk jeg tak i historiker Øyvind Skarlund, som tidligere jobbet ved Oslo Handelsgym, og som nå driver museet på ideell basis. Han kunne fortelle en utrolig spennende historie om hemmelige bunkere, antatte tunellforbindelser mellom disse og at
Terboven hadde en kommunikasjonssentral i bunkeren under Oslo Handelsgym. Fra andre kilder er det bekreftet at norsk etterretningstjeneste (først Milorg, senere E-tjenesten), Luftforsvaret og Heimevernet har disponert flere av bunkerne etter krigen. Visstnok har også amerikanerne hatt tilgang, men dette er ikke bekreftet, og dreier seg sannsynligvis om evakuerings- og sikkerhetsforanstaltninger til ambassaden deres like ved. Det skal gjennomføres seismiske undersøkelser i høst for å avdekke om det virkelig var tunellforbindelser mellom bunkerne.
Om vi skrur tiden noen tiår tilbake, til 70-tallet, så vokste undringen hos de ansatte ved Oslo handelsgymnasium over en stor ståldør i kjelleren, der det sto
(inngang til tilfluktsrom kommandorom) – og slikt blir man jo nysgjerrig av. Så da ringte man fra Handelsgym til Forsvaret og spurte: ”Hva er denne døra til, den med påmalte tyske bokstaver på? Den som hele tiden er låst?”
”Vi vet ikke noe om noen dør,” sa Forsvaret. Deretter ble det stumt.
Året etter spurte man igjen, og fikk et svar i duren ”Den er sveiset igjen, det er ikke noe bak der.”
Et par år senere: ”Han som hadde den saken har sluttet,” informerte kanskje Forsvaret. Etter det igjen: «Bunker, sier du? Vi vet ikke om noen bunker.»
Så kom åttitallet, med Treholt-saken, og da var det ingen som sa noe om noe som helst – til noen som helst – på mange, mange år.
Nittitallet: Fortsatt kunne ansatte ved Oslo Handelsgym jevnlig observere folk, som ikke var ansatt ved Oslo handelsgym, gå ut og inn av en stor tredør i muren ut mot Parkveien.
Forsvaret svarte noe sånt som: ”Vi har ingen oversikt over hvem som går ut og inn av dører i Parkveien. Det er vel en lærer, da?”
Året etter: ”Bunker (igjen) – hvilken bunker?” svarte Forsvaret.
Men i år 2000 ringer endelig telefonen til Oslo Handelsgym: ”Det er fra Forvaret. Vil dere ha igjen bunkeren?”
Da var det godt å kunne svare, sa Øyvind Skarlund: ”Bunker – hvilken bunker?”
Tolv, tretten år senere fikk jeg innblikk i dette bunkersystemet, som faktisk er ganske sinnrikt, og visstnok av de første, større underjordiske systemene nazistene bygget. Å gå inn i bunkeren under Oslo Handelsgym er som å gå inn i en tidsmaskin. Faktisk er det fire bunkere til: Under KNA-hotellet, under Cort Adelers gate 33, under Ruseløkka skole (omtalt i Lund-kommisjonen for øvrig, norsk etterretning brukte den som avlyttingsstasjon blant annet på utenlandske ambassader), og under Cort Adelers gate 14 og 16. I tillegg antar både historikere og byantikvaren at alle disse bunkerne var forbundet med underjordiske ganger, inkludert Victoria Terrasse og en evakueringstunell ned til en bygård i Vika. Av disse var den under Cort Adelers gate 14 og 16 den minst kjente, og derfor den jeg brukte mest tid på å undersøke. Da jeg kontaktet styrelederen i sameiet i nr. 14, forløp samtalen omtrent slik:
”Nazibunker?” (Det gjør noe med folk når du påstår de bor oppå en gammel nazibunker). ”Nei, det tror jeg ikke vi har.”
Vi var tross alt på vestkanten.
”Kan jeg komme og se?”
Det fikk jeg. Og etter fem minutter i Cort Adelers gate 14 var det et uomtvistelig faktum at gården bare hadde en halv kjeller. Ingen av beboerne syntes å ha tenkt noe videre over det. Og i nabogården hadde de heller ikke tenkt noe over at de hadde to kjellernivåer under bakken, gamle tyske, militærgrønne ventilasjonssystemer, at kjelleren med halvannen meter tykke vegger strakk seg langt under nabogården, eller at de hadde trapper som endte rett i taket med gjensveisede luker, for ikke å snakke om den vannfylte korridoren vi fant skjult bak en inspeksjonsluke i veggen – som strekker seg ut under Cort Adelers gate. Der kunne vi ikke gå inn, men det kan godt være en forbindelse til tunellen man antar har rast sammen under Cort Adelers gate.
Åtseldyr handler slett ikke bare om dette, faktisk langt mindre enn jeg først hadde tenkt etter at redaktør Harriet Karoliussen hadde lest og begynte å stryke lange tunnelsekvenser. Det gjorde hun selvsagt rett i – tunellene var bare en kulisse forfatteren hadde forelsket seg i. Det er en utrolig spennende verden der nede, og slike ting er jo som skapt for en krimkulisse. Brukt med måte (takk Harriet) er det svært effektivt i en krimroman.
Da vi skulle designe omslaget på boka, sendte jeg et iPhone-bilde av en av korridorene som inspirasjon til designeren Anders Bergesen. Her er det, ved siden av boka. Jeg vet ikke hvor mange andre forfattere som kan skryte av å ha tatt omslagsbildet med iPhone.
