Rivertonpris til Torkil Damhaugs «Hund uten grav»: – Spennende dypdykk i hat og hevn

I Torkil Damhaugs Hund uten grav blir den omstridte tv-kjendisen Gina Witt funnet drept i søsterens hjem. Hun har nylig laget en episode om overgrep, og den har skapt sterke reaksjoner.

Forfatteren forteller at kampen om narrativet og hvordan en historie fortelles og oppfattes, og ikke minst hva den gjør med de involverte, er en viktig tematikk i boken.

– I min nye roman dreier det seg om fortellingen om et overgrep. Denne blir noe annet når to unge mennesker får en rolle i en dokumentar, der en regissør vil fortelle sin historie. Det er en tematikk som er rundt oss hele tiden, der vi oppfatter verden gjennom fortellinger i stor grad. Det hjelper oss å forstå, men kan også føre til at vi ikke stiller nødvendige spørsmål. Og at vi tar parti og overser nyanser, sier Damhaug.

Gjensyn fra Glasshjerte

For Hund uten grav ble Torkil Damhaug tildelt den gjeveste prisen en norsk krimforfatter kan få: Rivertonprisen 2022. Han ble med det den første forfatteren noensinne som har mottatt prisen tre ganger. Damhaug fikk den først i 2011 for Ildmannen og senere i 2016 for En femte årstid.

 – Jeg kjenner meg lettet og glad, kanskje enda mer enn sist. Når Rivertonjuryen nå gir meg en tredje revolver, velger jeg å forstå det slik at de ser en utvikling i forfatterskapet mitt, og ikke bare en gjentagelse av noe jeg har skrevet tidligere, sier Damhaug om prisen.

Torkil Damhaug forteller at det i Hund uten grav også dukker opp en gammel kjenning. En vi møtte første gang i Glasshjerte. For til tross for at han ikke tidligere har skrevet om en seriefigur, var Fred Rivers en karakter han ønsket å skrive mer om.  

– Det er noe veldig fascinerende med en mann som har vært høyt oppe i et statushierarki, for så å bli kastet ut og havne på bunnen. En som har måttet gi avkall på så mye, og resignere i forhold til hvordan han blir sett. Det er det store fallet.

Han kunne gitt samfunnet skylden, eller druknet seg i en form for rus, funnet en tilfredshet i å gå under. Men Fred Rivers nekter seg selv sånne fluktveier. Som han selv sier et sted i den nye romanen: Han har ikke anlegg for selvmedlidenhet.

Balansering av vonde og gode krefter

Damhaug blir ivrig når han snakker om Rivers. Han forteller at der han i Glasshjerte dvelte mye ved det å være på bunnen, har Rivers nå kommet et stykke videre på veien. Han ser andre mennesker i øynene, da blir også kjærligheten en mulighet. Men nøkkelen er at han igjen må stå ansikt til ansikt med datteren sin. Henne har han ikke hatt kontakt med på mange år. Han har sviktet livsoppgaven som er å være far, å beskytte datteren sin. I Hund uten grav får han muligheten til å kanskje rette på noe av det.

– Jeg er veldig opptatt av å balansere det vonde og grusomme opp mot det som er de gode kreftene. Lengselen og dragningen mot kjærlighet, å gi avkall på noe i seg selv for å kunne gi noe til noen andre; jeg vil at det skal være bærende, og settes opp mot den grusomme hevntrangen og blindheten for andre.

Et spill

Damhaug skriver krim rett og slett fordi han liker det. At sjangeren også gir ham mulighet til å legge ut såkalte red herrings – falske spor – gjør det ekstra attraktivt for en forfatter som selv liker å bli lurt.

– Det er noe dypt menneskelig i å like det; å bli overrasket, truffet av det store vendepunktet. Så er det selvsagt et spill, mellom meg og leseren. Jeg har hatt det moro med å gjøre slikt denne gang. Det er mye som er vondt i denne romanen. Å ha et nivå å jobbe med som dreier seg om noe annet enn smerten kan derfor være godt for en forfatter. 

Hund uten grav kan bestilles hjem her.
Kjøp Hund uten grav som e-bok her.

Pinocchio-faktoren

Den doble Riverton-vinneren mener det vanskeligste i litteratur er å gjøre karakterene så levende at leserne lever med dem. Men selv etter å ha skrevet i mange år, kan han fremdeles ikke sette fingeren på hva som gjør at det treffer.

– Jeg kaller det Pinocchio-faktoren. Det er det som skjer fra du lager en karakter til den blir levende, noe du som forfatter aldri har helt kontroll over. Det finnes ingen formel å jobbe etter. Jeg er alltid spent på om de lever så godt som jeg ønsker.

Torkil Damhaug drar på smilebåndet når han reflekterer rundt det nesten ubegripelige i at vi som lesere kan sitte og se på disse tegnene på et ark og gi liv til mennesker så de blir nesten så levende som folk vi kjenner og har rundt oss. Den følelsen har han selv hatt mange ganger, både som leser og som forfatter. Og den håper han også mange sitter med når de leser hans siste psykologiske thriller. For noe av drivkraften hans som forfatter, forteller han, ligger i utforskningen av hvem vi er, og hvem vi blir i ulike situasjoner.