Hver gang Tom Egeland står i passkontrollen for å slippe inn i USA, er han spent. Spent på om en rød lampe vil blinke, og om muskuløse og mistenksomme grensevakter vil slepe ham inn i et siderom og avhøre ham. Om de vil spørre: Har du tenkt å kidnappe noen babyer og ofre dem til satan?
Enn så lenge har ikke internetthistorikken hans gitt ham den typen problemer.
Tom smiler. Forfatteren bak serien om albino-arkeolog og kodeknekker Bjørn Beltø, samt et titalls andre thriller-, krim- og barnebøker, legger igjen en rekke obskure spor på nettet i løpet av en arbeidsdag. For eksempel har han i perioder vært over snittet opptatt av demondyrking og forgiftet altervin. Kidnapping av finansfolk. Bibelens skildringer av satan. Tsjetsjenske terrorister. Den slags. Foreløpig er det bare Amazon som viser at de følger med på ham; de sender ham jevnlig relevante bokanbefalinger.
– Det er alltid interessant å se hva de mener passer til en som meg, sier Tom.
En annerledes helt
Tom har pene hender. Han har hender med blank og glatt hud, og rene, smale negler, ikke arbeidsnever, akkurat, selv om han har murt trappen til eneboligen han bor i på Nordstrand i Oslo. Han sitter i en hvit skinnstol av typen komfortabel med en liten karamellfarget puddel i fanget. Hunden sover med hodet mot Toms kne; Tom vipper på stolen. Hendene hans beveger seg gjennom luften mens han snakker.
– Jeg vil nok definere meg selv som veldig sjenert, sier han.
I rollen som forfatter har jeg mye større selvtillit enn om jeg bare er meg
Toms høyre hånd former seg til noe som ligner en klo så snart han snakker om seg selv, og stadig sporer han inn på resonnementer om religionsteori og -historie i stedet. Etter hvert slutter han å vippe på stolen. Han begynner å fortelle. Om tiden rett etter debuten i 1988, før han hadde solgt noe særlig og fortsatt skrev tekster med fyllepenn på linjert papir, den gangen han fikk hjerteklapp og ble kortpustet bare av å bli spurt om å snakke foran folk. Om alle gangene han sa nei til TV-intervjuer av frykt for at nervøsiteten hans skulle synes på skjermen. Om det første radiointervjuet – «det gikk bra, altså» – der han var så anspent at han hadde mest lyst til å gå med en gang.
Nervene roet seg med tid og erfaring.
– I rollen som forfatter har jeg mye større selvtillit enn om jeg bare er meg, sier han.
Som storselger og publikumsfavoritt reiser han nå årlig på kryss og tvers av landet og snakker om bøkene sine fra scenen. Da er han forfatteren Tom Egeland. Da kan han stå i mediestormer, som den gangen han delte det ikoniske bildet av en naken vietnamesisk jente som flykter fra Napalm-regn, og havnet i konflikt med ledelsen i Facebook. Eller han kan kjempe for forfatteres rettigheter som han gjorde som styremedlem i Forfatterforeningen; han kunne være president i Rivertonklubben. Skjønt, han stiller fortsatt ikke på noen av realityprogrammene han blir invitert til, og er han på litteraturfestival, så spiser han helst frokosten på rommet sitt. Å skulle gå ned i spisesalen og sette seg ved et bord med forfattere han ikke kjenner, frister ikke.
– Hvis Dag Solstad for eksempel ikke vet hvem jeg er, da er det jo veldig rart hvis jeg skal komme bort med et egg og …
Han rister på hodet. At Bjørn Beltø, den mest kjente protagonisten i Toms forfatterskap, er en urolig albino med dårlig selvbilde og ikke en alkoholisert bølle som Jo Nesbøs Harry Hole eller Gunnar Staalesens Varg Veum, er ingen tilfeldighet.
– Mange av mine psykiske trekk har vært med på å forme Bjørn Beltø, sier Tom.
– Verdensbildet er mitt, humoren er min … men jeg er jo ikke så håpløs som han er.
Ga opp Gud
Noe annet Tom og Bjørn Beltø har til felles, er et ukuelig vitebegjær. Helt siden barndommen på Grorud, da Tom feiet igjennom det lokale bibliotekets boksamlinger om spøkelser, arkeologi og mytologi, har han vært en som stiller spørsmål. Mange spørsmål.
Gjenferd, for eksempel, hva har de på seg? Hvor har de klærne sine, finnes det skap i det hinsidige? Og hvorfor etterlater spøkelser alltid så merkelige spor, hvorfor skyver de på en hylle eller flytter på en kasse når de så enkelt kunne tydd til grep som faktisk hadde bevist deres eksistens?
Om Tom Egeland var spøkelse, vet han hva han ville gjort.
– Jeg hadde i alle fall skrevet en lapp med en tekst som Åse (kona, red. anm.) kunne forstå, sier Tom.
Da han som tenåring på eget initiativ ble med i det lokale tensing-miljøet og skulle stå til kristen konfirmasjon, brakte spørsmålene med seg tvil. For hvor kom vannet i syndefloden egentlig fra, og hvor ble det av etterpå? Dekket floden hele jorden eller bare Midtøsten? Og hva med Noahs ark, hvordan fikk han plass til alle dyrene? Hvordan kom kenguruene seg fra Australia til Midtøsten, og hvor lang tid brukte de? Til slutt var det ingen gudstro igjen.
– Det var ingenting å konfirmere, sier Tom.
Siden har han betegnet seg som ateist med en forkjærlighet for kristendommens fortellinger og gåter.
Tom stryker hunden over magen. Han hadde aldri lyst på hund. Den 13 år gamle puddelen Teddy var opprinnelig ment å tilhøre hans yngste datter, hun og Toms kone skrev til og med en kontrakt der de lovet at Tom ikke skulle måtte ta seg av den. Men så ble de venner, da, Tom og Teddy. Mens Tom sitter ved skrivebordet under innrammede bokcover og en gullpistol, sitter og gjør research, skriver sine 1000 ord for dagen, sjekker Twitter og svarer lesere på Facebook, ligger Teddy og slumrer i fanget hans. Det er et godt liv, synes begge. Et liv å foretrekke fremfor de om lag 25 årene Tom tilbrakte i fulltidsjobb som journalist i Vi Menn, Aftenposten og TV2.
– Det hender folk spør om jeg er ensom, om jeg ikke savner å ha kollegaer og å treffe folk, sier han.
– Men jeg elsker det.
Når han begynner å planlegge en ny tekst, pirres han mest av temaer han ikke kan så mye om fra før, og han undersøker dem grundig. Han leser bøker, artikler, blogginnlegg, han snakker med eksperter og går i arkiver, alt for å flette inn flest mulig presise, provoserende og oppsiktsvekkende faktaopplysninger i romanene sine.
– Jeg lever i litteraturen min, og i impulsene jeg får herfra, sier han.
Den største fienden
Og så lever han litt ekstra når han får holde på med sportsbilen sin, da. For selv om Tom ikke kan kalles påfallende estetisk forfengelig – det er kona som velger antrekk for ham; en gang hun ikke gjorde det, oppdaget hun at han hadde dratt på jobb i pysjoverdel – er han over snittet opptatt av pene biler. Særlig italienske. I yngre år gikk han langs kaikanten på ferie i Syden og stirret lengtende på bilene som var parkert ved yachtene. Han skulle ønske han bare kunne sitte på litt, om så bare til enden av parkeringsplassen. Da han tjente sine første store penger som forfatter på tidlig 2000-tall, kjøpte han seg sin første røde Ferrari. Et par år senere byttet han den ut med en nyere rød Ferrari, og nå kjører han en Lamborghini, eller «Lambo», som han kaller den.
– Egentlig er jeg mest flau, sier han.
– Jeg er jo altfor gammel til å gå igjennom noen midtlivskrise, så det er ikke det. Det er bare at jeg også skjønner alle de som tenker at det er galskap å kjøpe en så dyr bil.
Men så er det lyden av motoren … hvordan den akselererer. Og hvordan bilen ser ut, «den er så vakker». Dessuten har Lamborghinien tak, påpeker Tom. Ferrariene hans var cabrioleter, og når han kjørte dem, uroet han seg for å havne på rødt lys og bli stirret på. Det slipper han nå. Nå kan han cruise langs tørre sommerveier og nikke til takten av Chess, Jesus Christ Superstar og Les Miserables, hans favorittmusikaler.
Det eneste virkelige problemet med Lamborghinien, er at den må inn i garasjen. For i garasjen skjuler Toms skumleste fiende seg.
– Jeg skvetter så fælt, sier han.
Han snakker om edderkopper.
– Det verste er norsk husedderkopp, sier han.
– Jeg kjenner en fysiologisk redselsfølelse i kroppen da som er ulik alt mulig annet. Det er jo ikke sånn at jeg er vanlig redd, at jeg tror den skal bite meg. Det er en virkelig isende fysisk angst.
Tom ler.
– Jeg skulle ønske at jeg tullet, men det er helt sant.
Spesielt ille er det når han skal bytte fra vinter- til sommerdekk eller motsatt, da gjemmer de små krypene seg inni dekkene og kan finne på å sprette frem uten forvarsel. Om så skjer, må kona komme til unnsetning og fjerne dem.
De som kjenner Tom, betegner ham som en vennlig mann. En mann som alltid har noe godt å si om kollegaene sine, en mann som ikke gjør mye ut av seg. Da forlaget ville holde 60-årsfest til ære for ham, måtte han nærmest tvinges. Så hvordan har det seg at en sjenert mann med pene hender og frykt for edderkopper skriver krim og spenningsromaner om satanisme, spedbarnsofring og trikkekapring?
– Det tør jeg ikke svare på, sier Tom.
– Det er vel egentlig en spørsmål man burde stille en psykolog.
Tom Egeland er årets festivalforfatter på Krimfestivalen 2020. Meld deg på Krimfestivalen på Facebook her!
