Filmskaper og forfatter Grethe Bøe har skrevet og regissert internasjonalt prisvinnende spillefilmer og TV-serier, og har også bakgrunn som modell og skuespiller.
Hun har et brennende engasjement for nordområdene, og tidligere i år brakdebuterte hun med den uhyggelig aktuelle arktiske thrilleren Mayday, som nå er solgt til ni land, heriblant UK, Tyskland, Italia og Egypt. Bøe var derfor en selvsagt gjest da Boktips LIVE inviterte til krimspesial.
F-16-piloter og storpolitikk
– Jeg ble egentlig bare stående å tenke: Hva om de krasjer? Hva vil konsekvensene være? I tillegg fikk jeg lyst til å bli F-16-pilot, sier Grethe Bøe fra scenen om samtalene med jagerflypilotene som ble starten på arbeidet med Mayday.
Boka ble vinterens bestselgende norske krim, og fikk lovordene til å sitte løst hos anmelderne. «Norsk krimsensasjon: Bravo!» åpnet Dagbladet og VG mente at Bøe skrev «med autoritet og tyngde om alt fra storpolitikk og reindrift, til hvordan man flyr et F-16-fly». For å nevne noen.
Grethe Bøe var på et spillefilmopptak på militærflyplassen i Bodø, for å filme redningshelikopter. Hun måtte ta en rask beslutning om når opptaket skulle foregå, og overså at det falt samtidig med en NATO-øvelse.
– F-16-fly tok av i et bankende kjør, og med et lydvolum som gjorde at vi fikk jo ikke filmet så mye. Men jeg fikk tid til å snakke med F-16-piloter, som fortalte meg at de, veldig ofte når de flyr, har såkalte stress-flights med russiske fly, forteller forfatteren.
Pilotene på hver sin side av grensen utfordrer hverandre. Og det kan gå ganske heftig for seg. Bøe fikk vite at det har vært en del nesten-ulykker. Og at dette er med å å øke de politiske spenningene. Bakgrunnen for dramatikken i Mayday er nettopp en slik NATO-øvelse.
– Hovedkarakteren min Ylva er en relativt nyutdannet jagerpilot som skal fly med en mentor, en garvet amerikansk jagerpilot. De skal eskortere et helikopter, som blir utsatt for stress-flygning fra russisk fly, noe som kan skje oftere enn vi har lyst til å tenke på, sier Bøe.
Eskalering mot krig
Eskorteringen resulterer i en stress-flygning som går galt. De krasjer, og Ylva og medpiloten John havner på russisk side, hvor de rekker å skyte seg ut rett før flyet blir skutt ned. De to må komme seg tilbake til Norge fra den russiske tundraen for å forklare hva som har skjedd og for å forhindre krig.
– NATO-flyet krasjer i et befolket område, folk blir drept og dette sees på som en stor provokasjon og et potensielt, men heldigvis avverget, angrep i Russland. Det har jo allerede bygget seg opp en del spenning når det gjelder NATO-baser og øvelser som kommer stadig nærmere grensen, så dette er med på å trigge et russisk raseri, forteller Bøe.
Ylva som arketype
Og midt i dette havner altså Ylva. Hvordan formet Bøe henne som karakter?
– Jeg har savnet en sånn arketype som Ylva – som jo betyr ulvekvinne – er. Vi kvinner har også den type personlighet, og jeg ville skape en karakter som målbærer den urkraften, aggresjonen. Ylva er en alfa-person, konstaterer Bøe og fortsetter:
– Hun er halvt samisk, halvt norsk, og idealiserer veldig faren sin, som var jagerpilot. Hun har et stort behov for å stå opp mot det hun mener er urett, men hun havner veldig ofte i konflikt med seg selv. Dette kommer av at hun frykter den siden av seg som kommer fra moren, som er samisk og som har slitt mye psykisk. Hun er redd for minoritetsbagrunnen, men også for det feminine og sårbare, da dette kan gjøre en til et potensielt offer i verden slik den er.
Hun kan vel anses som en blanding av Pippi og Lisbeth Salander?, spør intervjuer Knut Gørvell.
– Ja, og Jason Bourne – vi tar bare med alle de kule, ler Grethe Bøe, før hun påpeker at hun synes det er fint å bake inn urkreftene i en sånn type actionfigur som Ylva er.
– Veldig ofte er de litt sterile, sånne action-helter.
Motiver og sårbarheter
I tillegg til Ylvas cybernetiker-kjæreste Storm, dukker også karakterer med tydelige fellestrekk med både Putin og Jens Stoltenberg opp i boka.
– Jeg velger å ikke bruke navn, da. Men generalsekretæren i NATO og Russlands president er iallfall med, sier Bøe.
Jo mer resarch hun gjorde på Putin, desto mer sammensatt fremsto han som person.
– Når man prøver å forstå storpolitikk, tenker jeg at de er jo mennesker, de som sitter på toppen. Hva er det som trigger dem? Hvilke motiver har de? Jeg prøver å forstå det for å forstå verden, rett og slett, sier forfatteren, og forteller om en historie Putin selv har brukt flere ganger som bilde på Russlands rolle. Som barn jaget de ofte rotter med pinner, og en gang var rotta ordentlig stor. Lille Vladimir sprang etter rotta ned i en kjeller og trengte den opp i et hjørne. Da snudde rotta seg og angrep.
– Gjennom dette forstår jeg jo mannen bedre. Det gjør meg ikke enig, og det gjør meg ikke trygg på ham, men det menneskeliggjør slike store ledere, som for oss er abstrakte. Jo mer vi forstår av motiv og sårbarheter jo bedre kan man i større grad navigere i verden.
Overgangen fra film til forfatter
Grethe Bøe forteller at det å gå fra å skrive filmmanus til bok var en lang prosess. Det tok mye tid å frigjøre seg fra alle premissene i et manus, som skal være deskriptivt, uten følelser og tanker, og som brukes som et arbeidsdokument av staben.
– Jeg har jo egentlig brukt hele livet på å lære meg å ikke skrive litterært. Jeg holdt igjen og holdt igjen, det kjentes nesten forbudt å bruke et litterært språk, og gå inn i tanker, sier Bøe. Hun røper også at boka egentlig var tenkt som film.
– Jeg skrev faktisk Mayday som spillefilmmanus først. Og det ble møtt med interesse, men man sa at den var for dyr og for stort og omfattende.
Hun kom så på idéen om å skrive bok i stedet, og nå kan vi vente oss flere bøker om Ylva.
– Jeg klarer ikke la være, man blir litt hekta. Når jeg får idéer så følger jeg veldig det jeg selv er nysgjerrig på og har lyst til å forstå. Det er mye i verden jeg ikke forstår, og relasjonen til Kina er noe av det. Hva er det som egentlig bygger seg opp der, hvordan tenker kineserne, og hvilke konsekvenser kan en konflikt få?, sier Bøe og hinter til rammen rundt neste bok.
