Ole Kristian Ellingsen debuterte i 2014 med den kritikerroste krimromanen Frikjent. Han er nå aktuell med frittstående oppfølger til denne, Solguden. Også i Solguden er hovedpersonene tv-reporter Erik Engum og bibliotekar Rakel Maier. En forbløffende oppdagelse leder denne gang de to til Zimbabwe. Gjennom et dristig og farefullt spill avdekker de her hvordan norsk godtroenhet og norske oljemilliarder blir utnyttet i et gigantisk bedrageri som involverer både kjente statsledere og beryktede, hvite forretningsmenn, Afrikas egentlige herskere. Den dramatiske historien starter imidlertid på Melkøya i Finnmark, hvor statsminister Erna Solberg lanserer sin næringspolitiske soloppgang foran et blåøyd pressekorps. Her skriver han om det virkelige politiske bakteppet som danner utgangspunktet for boka. Ellingsen forteller:
Jeg er verken synsk eller innehar profetiske nådegaver. Langt der i fra. Men jeg begynte sannelig å lure, da næringsminister Monica Mæland lanserte Solberg-regjeringens nye Afrikapolitikk i begynnelsen av juni 2014. Det nye fokuset på å bidra til næringsutvikling på kontinentet var skremmende lik den jeg selv hadde diktet opp, i min nye thriller Solguden som allerede var levert forlaget. Jeg pustet først lettet ut etter å ha passert 22. juni, uten at Erna Solberg hadde innkalt til pressekonferanse under midnattssolen på Melkøya, for å presentere planene om en biodieselfabrikk som ville bety en soloppgang både for Nord-Norge og Afrika, og da særlig for Zimbabwe hvor en stor del av bokas handling foregår. Det er denne satsingen som utløser begivenhetene i Solguden, og som gir bokas «bad guys» mulighet til å sko seg på norsk godtroenhet og norske oljemilliarder.
The white, robber barons – Afrikas egentlig herskere?
Når det er sagt, underveis i arbeidet har jeg stadig støtt på fakta som i skremmende grad har støttet opp om sannsynligheten for at plottet i boka virkelig kunne ha hendt. Ta den beryktede og skruppelløse forretningsmannen Cyril Bockelberg, for eksempel. Hans fins også i virkelighetens Zimbabwe, om enn som en syntese av et knippe såkalte white, robber barons ved navn John Bredenkamp, Muller Conrad «Billy» Rautenbach, Nicholas van Hoogstraten, Philippe Edmonds, Andrew Groves og Philip Falcone.
Dette er beryktede, hvite forretningsfolk som sjelden viser seg i dagslys og som det knapt fins bilder av. I tillegg har de minste to andre ting felles. De er for det første etterlyst og siktet for en lang rekke forbrytelser i flere sørafrikanske land, fra drap til skatteunndragelse. For det andre har de, eller har hatt, nære forbindelser til diktatorer som Robert Mugabe i Zimbabwe og Joseph Kabila i Kongo. Gjennom illegal våpen- og diamanthandel forsyner de diktatorene med utenlandsk valuta og rundhåndede valgkampbidrag. Til gjengjeld har de fått tilgang til store landområder og en betydelig andel av disse landenes rike mineralressurser. De fleste av the white robber barons er svartelistet både av USA og EU, men så lenge de har gode venner i Asia og beskyttes av Mugabe, kan de fortsette sin virksomhet i landet. Ja, mange mener at det egentlig er omvendt. At det er the robber barons som beskytter Mugabe og holder ham ved makten, ved hjelp av dollarmillioner og sitt lyssky, internasjonale kontaktnett. Etter å ha gravd meg ned i informasjon om dem, er jeg ikke overrasket om så er tilfelle.
Fra Onkel Toms hytte til The Bronte Hotel
Så stakkars Afrika, dette fantastiske, men akk, så mishandlede og utarmede kontinentet. Jeg har alltid heia på dem, uten at det tilsynelatende har hjulpet noe særlig. Jeg tror det begynte med Onkel Toms hytte. Jeg fikk den til 8-årsdagen av min morfar og mormor og har den ennå. Det var vel mitt første møte med en ond verden. Men jeg hadde allerede da sett min første neger, som vi fremdeles sa på 60-tallet, og mente det godt. Han spilte fotball i lyseblå treningsdrakt på gressplenen utenfor Misjonsskolen i Stavanger. Jeg tror han må ha fått den fra marinens overskuddslager i Madlaleiren. Når han ikke spilte fotball, hadde han hvit skjorte, grønn sykkel og smilte alltid. Og så klappet han meg på hodet. Var det rart jeg heiet?
I voksen alder har jeg besøkt Afrika mange ganger, både på ferie og på jobb sammen med ulike bistandsorganisasjoner. Ofte er det med bokas hovedpersons, Erik Engums, vemod jeg har kommet tilbake. Men sist gang kom jeg hjem med litt mer håp enn vemod i bagasjen. For jeg besøkte selvsagt Zimbabwe hvor størstedelen av handlingen i Solguden foregår. Jeg bodde på The Bronte Hotel i hovedstaden Harare hvor hovedpersonene bodde, trasket rundt i byen, kjørte bil gjennom landet, og tilbragte fire dager på Camp Hwange safari lodge, som eneste gjest. Det ga meg full oppmerksomhet fra lodgens dyktige guider og trackere, med navn som Dharmesh, Washington og Djanga … Som romanfiguren Erik Engum og hans jaktfølge, trasket vi timevis gjennom bushen, i elefantenes fotspor. Men for meg var det kamera, blokk og penn som var eneste våpen.
Det var møtet med disse og andre geskjeftige zimbabwere, hvite og sorte som har karret seg gjennom feilslåtte landreformer og hyperinflasjon, som gjør at jeg til tross for robber barons, diktatorer og opprørsgrupper har tro på Afrikas framtid, i hvert fall hvis Monica Mæland mener alvor med sine investeringsplaner.
Solguden har for eksempel et fiks ferdig biodieselprosjekt å tilby, om det skulle være av interesse …
