Var du en av dem som elsket Piken på toget? Den mørke og urovekkende thrilleren bergtok lesere verden over, solgte over 23 millioner eksemplarer og lå 40 uker på New York Times’ bestselgerliste.
Med Langsom ild har Paula Hawkins gjort det igjen. Dette er en fandenivoldsk og besettende historie – en djevelsk god psykologisk thriller om bedrag, drap og hevn.
Dagbladets Cathrine Krøger var ikke gnien med rosen i sin anmeldelse, og skriver at «Langsom ild er så slentrende velskrevet at den kunne klart seg uten et plott.» Aftenbladet nøler ikke med å kalle Hawkins «noe av det beste innen krimsjangeren akkurat nå».
Hevnlysten i oss alle
Hawkins er en rå iakttager og skildrer av det skakkjørte mennesket. Hun skriver om sårene vi bærer med oss gjennom livet, og det grusomme vi kan finne på når vi blir presset eller fristet.
– Vi har vel alle noe sårt i vår fortid eller går og bærer på en følelse av urettferdighet i forhold til noe, sier forfatteren i intervjuet.
– Noen av spørsmålene Langsom ild stiller er vel: Hva ville du gjort hvis du fikk sjansen til å hevne deg på noen? Hvem ville du bedratt? Hvor langt ville du gått?
Ilden av hevngjerrighet, lyst, skyldfølelse eller skam brenner i oss alle, og kan, hvis den får mulighet, spise oss opp innenfra og bli farlig.
Langsom ild finnes også som e-bok
Den kvinnelige outsideren
– Det er noen bestemte temaer jeg stadig vender tilbake til i bøkene mine, forteller Paula Hawkins.
– Jeg pleier alltid å skrive om kvinner. Kvinner som kanskje ikke nødvendigvis passer så godt inn i samfunnet eller som av en eller annen grunn blir bedømt på en bestemt måte.
Forfatteren peker i intervjuet på at konfliktene, dramaet og vendingene i bøkene hennes springer ut av at tilsynelatende helt vanlige mennesker blir stilt overfor vanskelige utfordringer. De bærer ofte på traumer, og noe går fryktelig galt, de mister kontrollen.
Den kvinnelige outsideren er tydelig til stede i både Piken på toget og Langsom ild. I sistnevnte gjelder dette spesielt den sårbare, misforståtte og rasende Laura. Hun blir hovedmistenkt etter at hun observeres idet hun vaklende forlater åstedet med blod på klærne. I London-husbåten hun flykter fra ligger hennes one-night stand død.
I tillegg til Laura har romanen to andre kvinnelige fortellere. Alle tre har ulike forbindelser til den unge mannen som blir drept, og alle tre er sinte og høyst upålitelige.
Smugkikking inn i andres liv
Paula Hawkins forteller at hennes engasjement for disse stille, ofte traumatiserte outsiderne nok har rot i hennes egen oppvekst. Etter å ha vokst opp i Zimbabwe flyttet hun som 17-åring til London. Det var et stort kultursjokk, og det tok noen år før hun faktisk følte seg ordentlig på innsiden av samfunnet.
– Det tok en stund før jeg fikk venner i England og hadde tilpasset meg. Jeg hadde lenge en følelse av å stå på utsiden og kikke inn på noe jeg gjerne ville være en del av, sier hun.
Kanskje var det dette som gjorde at hun utviklet en ekstra interesse for å kikke inn i andres hus og liv og fundere på hva de foretok seg. Å betrakte hverandre delvis i smug, og å bedømme hverandre og anta ting om hverandre er noe vi alle gjør hele tiden, mener forfatteren. Da hun var helt i startfasen med Langsom ild, gikk hun selv tur langs kanalen boka foregår ved, og kikket inn i husbåtene.
Denne «kikkingen» er også noe av det som får ting til å skje i bøkene hennes, sier Hawkins. Hun tror leserne kjenner på spenningen i det å introduseres for noen, gjøre seg opp en mening om dem og deretter langsomt bli gjort klar over hvordan ting egentlig henger sammen, hvor menneskene kommer fra og hvordan de endte opp der de er nå.
Skummelt med suksess
Paula Hawkins hadde en 15 år lang karriere som journalist bak seg da hun først debuterte med Piken på toget. Hun forteller selv at hun er veldig interessert i hvor historiene våre kommer fra, hvordan vi velger å fortelle historien om oss selv om om andre, og eierskapet til en fortelling.
Suksessen med Piken på toget var overraskende, fantastisk, men også skummel. Hun kjente på et voldsomt press, og ble skuffet over at hun ikke syntes hun klarte å innfri med andreboka Ut i vannet. Men hun har ingen planer om å gå tilbake til å være journalist.
– For å være ærlig, jeg er mye lykkeligere når jeg får dikte opp historier fremfor å spørre ut folk.
