Peter Swansons romaner er som skapt for filmlerretet. Filmrettighetene til debutromanen The Girl with a Clock for a Heart ble solgt allerede før boka ble lansert i USA. De som fortjener det er tittelen på Peter Swansons første bok på norsk og har fått fantastiske anmeldelser her hjemme.
Amerikaneren sammenlignes ofte med klassikerne og har også blitt kalt en moderne Harlan Coben; rikmannsmiljøet i Boston, de skarpe plottene og humoren er fellesnevnere. Han skriver for å underholde leseren, og klarer det til fulle når han med stø hånd lar et knippe vakre, forførende, kyniske og hevngjerrige personer få leve ut sine hemmelige fantasier.
Når og hvorfor begynte du å skrive?
Jeg var svært ung, ti år omtrent, da jeg begynte å skrive fortellinger og dikt, og jeg har holdt på med det siden. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg følte jeg måtte skrive, men jeg var svært glad i å lese, og når jeg leste noe som virkelig talte til meg – som diktene til Shel Silverstein – prøvde jeg å lage min egen versjon, ikke like vellykket bare.
Du har utgitt flere diktbøker. Hvordan har det seg at du nå skriver kriminallitteratur?
Jeg elsket å skrive poesi, men etter en stund ble jeg stående fast og begynte å gå tom for ideer. Jeg hadde alltid vært glad i kriminallitteratur – mine favorittromaner tilhører krimsjangeren – og jeg bestemte meg for å forsøke å skrive en selv. Jeg skrev en temmelig oppskriftsmessig detektivfortelling som aldri ble utgitt, men jeg oppdaget at jeg stortrivdes med romanskrivingen, med det å befinne seg midt inne i et større arbeid, fra dag til dag. Jeg fant det svært tilfredsstillende.
Highsmiths bok påvirket meg på en måte sånn at den førte meg i ulike retninger, den tvang meg til å skape noe jeg håper er originalt.
Noen har kalt romanen din «Strangers on a Plane» for å vise slektskapet med Patricia Highsmiths Strangers on a Train. Hvilken betydning hadde denne romanklassikeren i arbeidet med boka?
Jeg hadde hatt ideen til De som fortjener det i lengre tid, og jeg visste at den skulle åpne med en mann og en kvinne som snakket om mord under en flyreise over Atlanteren. Jeg var fan av Strangers on a Train, både filmen og boka, så jeg ønsket å passe på at selv om omstendighetene liknet, ville ikke resten av romanen gjøre det. Highsmiths bok påvirket meg på en måte sånn at den førte meg i ulike retninger, den tvang meg til å skape noe jeg håper er originalt.
Du har valgt å ha fire ulike fortellerstemmer i De som fortjener det. Hvordan fant du fram til dem?
Da jeg begynte på boka, så jeg for meg to fortellere – Ted og Lily – og at fortellingen om dem ville bli fortalt i annethvert kapittel. Plottet var ganske annerledes på dette tidspunktet, med Lily mer som en stalker-type og Tom et offer. Men underveis i skrivingen forandret dette seg, og jeg forsto at det kunne fungere godt å få inn andre stemmer også. Først kom Miranda, og så fikk jeg ideen at det kunne være morsomt med en etterforsker.
Lily er en på samme tid fascinerende og skremmende person. Tror du at traumet hun opplevde som barn er en forklaring på hennes sosiopatiske oppførsel?
Jeg tror nok at barndommen har formet henne, slik vi alle blir, men jeg tror ikke at ett spesielt traume har gjort henne til den sosiopaten hun utvikler seg til å bli. Som faren hennes sier i boka, var hun et spesielt barn, nesten som et dyr, og det er der hennes moral kommer fra. Hun forstår ikke at det er galt å drepe, og fordi hun nærmest ble overlatt til å oppdra seg selv, har ikke denne forestillingen hos henne endret seg.
Hevn synes å være en viktig motiverende faktor for både Lily og Ted?
Jeg tror at hevn – ønsket om hevn – er nokså universelt. Det begynner med at en bror eller søster tar leken din, og at du umiddelbart ikke bare vil ta leken din tilbake, men også ta en fra dem. Forhåpentligvis vokser de fleste av oss fra dette, men jeg tror alle bærer med seg fantasier om hevn. Hvordan hadde det føltes om jeg virkelig hadde greid å få eks-kjæresten til å angre på det han gjorde mot meg? Eller sjefen på jobben som var så fæl? Det som er morsomt med skjønnlitteratur – både å skrive og å lese – er at karakterene kan handle ut fra slike lavere instinkter.
Hvordan utviklet du plotet i fortellingen din? Visste du hvordan den ville slutte da du begynte å skrive?
Det starter med et sted, og så går jeg bare i gang. Jeg har en viss idé om hvordan ting kan utvikle seg, men det forandrer seg, konstant. Jeg har også en viss idé om hvordan jeg vil at boka skal slutte. Det kan også forandre seg, selvfølgelig. Med andre ord: Jeg bare finner på etter hvert som jeg skriver.
Et verk med nydelig vold og raffinert ondskap
Du blir rost for mye, også for å ha et suverent godt grep på voldsskildringer. Joe Hill, forfatteren av NOS4A2, brukte disse ordene for å beskrive din roman: «Et verk med nydelig vold og raffinert ondskap.» Hva tenker du om det?
Jeg ble veldig tilfreds over det utsagnet, og jeg forstår hva han prøver å si. Ikke all krimlitteratur og ikke all vold i romaner er forankret i den virkelige verden. Mange kriminalromaner framstiller vold i et forsøk på å kaste lys over virkelighetsnære hendelser, men i mine bøker er det ikke slik. Jeg ser på mine romaner som underholdning. Min idealleser setter seg godt til rette i en stol med pleddet over seg, klar til å bli med på en reise inn i en fiktiv verden. Og selv om de leser om mordere, er det meningen at det skal være morsomt.
Hvis du kunne velge, hvilke skuespillere ville spille Ted og Lily i filmversjonen av De som fortjener det?
Hva med Michael Fassbender som Ted og Alicia Vikander som Lily? Jeg ville ikke ha noe imot en sånn rollebesetning.
Hvilke forfattere leste du i oppveksten? Kan du nevne hvilke som påvirket deg?
Som jeg sa tidligere, har jeg alltid vært tiltrukket av kriminallitteraturen. Jeg elsker thrillere av alle slag, faktisk – gotiske romaner, spionfortellinger, sånne overnaturlige greier også. I oppveksten leste jeg Roald Dahl, så Nancy Drew og Hardyguttene, senere fikk jeg dilla på av Agatha Christie og Stephen King, og etter hvert leste jeg alt jeg kunne komme over, særlig hvis det bød på skikkelig bloddryppende mord.
Har du lest noen skandinaviske krimbøker? Er du for eksempel kjent med Jo Nesbø eller Lars Kepler?
Jeg kjenner ikke til Kepler, men jeg liker Jo Nesbø, og jeg leser selvfølgelig Stig Larsson-bøkene pluss litt Mankell og Sjöwall og Wahlöö. Jeg kommer til å lese mer som en forberedelse til reisen til Norge og Danmark i vinter. Noen anbefalinger?
Hva er det med kriminallitteraturen og Boston? Det ser ut som mange av de store krimforfatterne kommer fra nettopp dette området.
Jeg vet ikke helt. Kanskje fordi, som i Skandinavia, det er kaldt mesteparten av året, og om vinteren er dagene korte. Kanskje er det noe med de korte, kalde dagene som får forfattere til å tenke på krim.
