Å miste et barn, ethvert barn, er vår største frykt og vårt største nederlag.
Barna tilhører oss alle. Dette er nedfelt i oss, på et dypt, grunnleggende sett. Når vi hører om et barn som er sykt eller skadet, kan empati bare delvis beskrive smerten vi deler med dem som står barnet nærmest.
Instinktet for å beskytte barna er sterkt. Når et barn snubler i parken, reagerer vi instinktivt ved å hjelpe. Selv om frykten for å bli tatt for å være en overgriper kanskje hindrer oss i å gripe inn, er instinktet like sterkt. Når barn lider, deler vi alle både ansvaret og skammen. Når et barn dør, går det ut over hele samfunnet.
Når et barn lider en voldsom død, eller forsvinner, rammer det oss alle. Dette er noe vi burde ha forhindret, enten på samfunnsnivå, ved å iverksette tiltakene og forsvarsverkene som holder barna trygge, eller individuelt, ved å prøve å forhindre situasjonen eller gjøre noe. Gi meg en tidsreise, og jeg drar rett til New Strand kjøpesenter i Bootle, 12. februar 1993, for å gripe inn ved å si: «Hei der, hvor har dere tenkt dere med den lille gutten?» Alle som husker James Bulger, ville ha ønsket at de kunne gjøre det samme.
Om voldsomme dødsfall blant unge er vanskelige å takle, er uforklarlige forsvinninger verre, og det var denne kollektive reaksjonen på tragedier jeg ønsket å utforske i Albatross.
Når et barn blir borte, ser vi innledningsvis at lokalsamfunnet samler seg, holder sammen. En enorm mengde emosjonell energi driver oss mens vi leter, støtter foreldrene, lager te og låner noen en skulder å gråte på. Vi gleder oss sammen når barnet blir funnet og det hele ender godt. Men hva når det ikke er en lykkelig slutt? Hva når alle tiltak er forgjeves og barnet fortsatt er savnet? Da blir den kollektive reaksjonen mørkere.
Lokalsamfunn som ikke evner å beskytte barna sine (selv om skylden på ingen måte er deres), lider under en kollektiv skyldfølelse. Forståelig nok måtte innbyggerne i Dunblane takle både bunnløs sorg og intenst raseri etter skolemassakren i 1996, men den rammet flere enn de nærmeste venner og familie. Den rammet oss som nasjon. Offerets ulogiske, men uunngåelige tendens til å ta på seg skylden, gjorde at Dunblane og resten av nasjonen fikk en felles skyldfølelse. Hva gjorde vi for å fortjene dette? Hvordan kunne vi ha stanset det?
Da begynner samfunnet å vende seg mot seg selv og legge skylden på dem de burde ha vist mest sympati. Det er foreldrene – ikke oss – som sviktet da de burde ha passet bedre på barna sine, og dermed har brakt skam over oss alle. Da tre år gamle Madeleine McCann forsvant i den lille byen Praia da Luz i 2007, vendte lokalbefolkningens støtte og sympati til fiendtlighet, rettet mot foreldrene, fordi en hel verden nå skulte til deres lille, rolige havneby.
Samfunn splittes når barn blir borte. Vår egen skyld spres til dem nær oss. Naboer mistror hverandre. Familier blir splittet. Som i en primitiv flokk vender vi oss mot den vi oppfatter som den svakeste: utskuddet, den ensomme, middelaldrende mannen, kvinnen som nylig slapp ut av fengsel. Mistenksomhet og anklager blir vår trøst i sorgen.
Etter som tiden går, dempes reaksjonene, men de er der fremdeles, og som ringer i vann sprer de seg langsomt. Ettervirkningene blir en del av kulturen vår. I Albatross skrev jeg om hvordan forsvinninger og voldsomme dødsfall raskt blir en del av lokalhistorien, først som åndesyn, så innlemmes det i den muntlige fortellertradisjonen.
Jeg vokste opp i heiene ved Penninene, et sted med skiftende landskap og øde landeveier, og jeg husker en ung gutt som ble drept i en trafikkulykke på et punkt hvor en gårdsvei møter en større, gammel romersk vei. I årevis etterpå fortalte vi barna hverandre at dersom vi sto på det stedet, på det nøyaktige tidspunktet for hans død, ville vi se spøkelset hans. Lignende historier verserte om en annen gutt som ved et uhell drepte sin egen søster med farens hagle. Vi fortalte historier om hvordan denne gutten for all evighet ble forfulgt av sin søsters gjenferd og at alle som ble venn med ham, kom til å lide samme skjebne.
Det er tretti år siden jeg bodde i Lancashire, men det forundrer meg slett ikke at disse fortellingene, eller versjoner av dem, fremdeles blir fortalt i dag, eller at de vil finnes om hundre år. Spøkelseshistoriene våre har grobunn i virkeligheten, og krimforfattere er de siste til å bli overrasket over det. Om våre egne historier er inspirert av virkeligheten, hvorfor skulle det være annerledes for forgjengerne våre?
Verden over fortelles det historier om barn som blir stjålet på overnaturlig vis – legendene om byttinger er det beste eksempelet. En bytting er et barn født av feer eller troll som blir byttet som nyfødt mot et menneskebarn. Byttingen er gjerne styggere, mer sykelig og har et dårligere gemytt enn mennesket det erstattet. De lever sjelden lenge.
Byttingen, som vi finner i litteraturen helt tilbake til middelalderen, antas å gjenspeile uforklarlige barnesykdommer og -dødsfall. Sørgende foreldre kan til en viss grad trøste hverandre ved troen på at barnet deres lever videre i en underjordisk verden. Foreldre lammet av skyldfølelse kan si til seg selv at det ikke var fattigdom eller omsorgssvikt som tok fra dem barnet. Feene tok det.
At virkelige hendelser er blitt til sagn, har pågått i århundrer. En junidag i det 13. århundre forsvant 130 barn fra Hameln i Tyskland, etter at de fulgte etter en mann i fargerike klær. Tidlige referanser til bortføringen er få, men innen det 16. århundre var en hel beretning om rotter, fløyter og svik på plass. Historien om Rottefangeren i Hameln lever den dag i dag, som et av våre mest levende, og foruroligende, eventyr.
Men dette er langt fra den eneste hendelsen. Eventyret om Snøhvit og de sju dvergene har vokst fram fra sanne historier om barn som ble tvunget til å arbeide i gruver, noe som hemmet barnas vekst og deformerte dem. Eventyret om Hans og Grete antas å ha sin opprinnelse i den store europeiske hungersnøden i 1315 – 17, da sykdom, massedød, spedbarnsdrap og kannibalisme florerte i en desperat befolkning. Angivelig skal barn ha blitt forlatt, og til og med spist. Det er vanskelig å forestille seg hvordan et samfunn noensinne kunne godta slik oppførsel. De som kunne det, diktet eventyr. I de eventyrene var det ingen barn som ble forlatt; de gikk seg bare vill i skogen. Familiene og naboene deres spiste dem ikke; heksene gjorde det.
I Storbritannia blir et barn meldt savnet hvert tredje minutt. Det tilsvarer 140 000 i året. De fleste kommer trygt til rette innen få timer. Noen gjør det ikke. Noen av dem er borte for alltid. Det vi sitter igjen med, er minnene om disse tapte barna, og det lenge etter at de heldige som ble funnet, er glemt for lengst.
Denne teksten er oversatt av Tonje Nordkvelle Mikalsen.
Om boken:
Hva er det aller verste noen kan gjøre mot deg?
Det var riktignok ikke noe forsettlig drap. Et øyeblikks ubetenksomhet, en tragisk ulykke, der to barn dør. Dine barn.
Når man bor i et isolert øysamfunn, er det ikke mulig å styre unna kvinnen som la livet ditt i grus. Hun som var din beste venninne. Hvert tilfeldige møte minner deg på hva du har mistet – familien din, fremtiden din og hele din forstand.
Etter hvor lang tid tar hevntankene overhånd?
Når du ikke har noen grunn til å leve lenger, hvorfor skulle ikke dine mørkeste tanker bli til gjerninger?
Hva er det aller verste du kan gjøre mot henne?
