Hovedpersonen i romanen er Arvid Storholt. Hvem er han?
– Arvid Storholt er en ung Arbeiderparti-politiker som på begynnelsen av 1970-tallet engasjerer seg i solidaritetsarbeid mot militærjuntaen i Hellas.
– Samtidig tar han doktorgraden i statsvitenskap på Blindern, og er på vei inn i Utenriksdepartementet. Han omgir seg med intellektuelle, politikere, journalister, studenter og byråkrater og er en mann på vei opp i det norske samfunnet – med andre ord en ideell rekrutteringskandidat for KGB, forklarer Sveen.
Inspirert av Treholt-saken
Navnet ligner mistenkelig på en av Norges mest kjente spioner, Arne Treholt?
– Navnet Arvid Storholt er ikke tilfeldig valgt. Arne Treholt er en av de mest myteomspunne personene i norsk moderne historie. I Bjørnen spinner jeg videre på noen av disse mytene om ham, selv om boka er fri diktning og Arvid Storholt på mange vis skiller seg fullstendig fra virkelighetens Arne Treholt.
Var ingen viktig spion
Og hvem var Arne Treholt egentlig – var han en viktig spion for Sovjetunionen?
– Arne Treholt var byråsjef i Utenriksdepartementet da han ble arrestert på Fornebu i januar 1984. Han var på vei til Wien for å møte KGBs Gennadij Titov med over seksti sikkerhetsgraderte dokumenter i kofferten. Treholt ble «solgt inn» som en av de to største spionene i hele Vesten etter arrestasjonen. Denne opplysningen hadde Politiets overvåkningspoliti fått fra en hemmelig KGB-kilde. Det er i ettertid åpenbart at det ikke kan ha vært sant.
Forfatter Gard Sveen forklarer videre at Arne Treholt var byråsjef i Utenriksdepartementet, men som agent var han en middelmådighet. Han hadde egentlig aldri tilgang til informasjon som kunne skade Norges sikkerhet.
– Mange har klødd seg i hodet og tenkt: Treholt? For en som jobber i forsvars- eller sikkerhetssektoren vil jeg tro at det kun er snakk om et par dager med innsamling av dokumenter, før man hadde samlet nok materiale til å bli dømt som «den nye Treholt».
Ønsker du å lese flere artikler, forfatterintervjuer og få boktips så meld deg på nyhetsbrev her!
En romantiker fra venstresiden
– Han var derimot ikke uskyldig, slik flere av hans venner i alle år har forsøkt å få det til. Jeg tror han var en slags romantiker på venstresiden i Arbeiderpartiet, en som rotet seg inn i KGBs armer. Treholts forklaring om at han bare forsøkte å være en brobygger mellom øst og vest, var den samme forklaringen som svenskenes Stig Wennerström ga – og han var i motsetning til Treholt en virkelig storspion.
Sveen påpeker at det virkelige spørsmålet er om POT ble forledet av russerne til å gå etter Treholt – for å skjule den virkelige spionen.
– Det er en nærliggende tanke når man ser på Treholt-saken i dag, og på ingen måte utenkelig, fortsetter han.
Blir inspirert av virkelige hendelser
Du har også tidligere brukt faktiske hendelser når du skriver, hvorfor bruker du historiske hendelser og personer i bøkene dine?
– Det heter seg at virkeligheten alltid overgår fantasien – eller fiksjonen, om man vil. Jeg liker å ta utgangspunkt i virkelige historier og personer, særlig de mest myteomspunne, og vri og vende på virkeligheten slik at den passer inn i en fiksjonsramme. Det er et kjærkomment utgangspunkt for en forfatter, man tenker «hva hvis det eller det hadde skjedd?», og så er man i gang med en prosess som leder fram til en bok til slutt.
– I tillegg kan man selvsagt spinne videre på visse myter om historiske personer på en måte som man ikke kan gjøre i en dokumentarbok – i fiksjonen står man fritt til å spekulere, trekke fra og legge til.
Spionene fenger – både på TV og i litteraturens verden
Spionthrilleren er høyaktuell blant annet gjennom tv-seriene Le Bureau og The Americans. Hvorfor er vi så opptatt av spionasje?
Spionasje er jo angivelig verdens nest eldste yrke – og helt sikkert verdens mest spennende og nervepirrende yrke. Bare tanken på å operere «bak fiendens linjer», slik man gjør i spionbransjen, er nok til å få fantasien til å løpe løpsk. Det er lett å tenke: hva slags mennesker er det som frivillig eller ufrivillig tar på seg slike oppdrag – hvordan overlever de? I tillegg til den nervepirrende jobben må man jo holde tett om alt man driver med. Hvis ikke kan det fort ende med døden. Og ikke minst så er spørsmålet om hvorfor noen mennesker begår et svik mot sitt eget land – i det minste når vi snakker om relativt liberale demokratier – og går i et annet lands tjeneste, alltid like stort og ofte uutgrunnelig.
I en tid med duppeditt-serier og cyberprat, tror jeg det er bra med serier og bøker som bringer oss tilbake til utgangspunktet: Det svakeste leddet i et sikkerhetssystem er og blir mennesket. Something has to give, som det heter, når presset blir stort nok. Og det er som oftest ikke maskinen – det er mennesket.
Den kalde krigen og den russiske storhetstid
Bjørnen handler mye om den kalde krigen. Nå har jo retorikken igjen hardnet mellom øst og vest – er historien på vei til å gjenta seg?
– Den kalde krigen tok vel aldri slutt, den tok bare en pause. Når Putin sier at den største katastrofen i det tjuende århundre var Sovjetunionens sammenbrudd, må vi tro at han faktisk mener det. Det vil si at Putin vil gjøre det han kan for å bringe Russland til gamle høyder.
– Det kommer han aldri til å klare, han har verken nok penger eller folk. Det er Kina som har fylt skoene til Sovjetunionen. Russland vil nok ikke kunne ta igjen det forspranget Beijing har, og igjen utfordre USA i kampen om hegemoniet i verden.
Sveen forklarer at som regional stormakt er russerne fortsatt svært sterke, og de får enormt mye ut av posisjonen sin. Russlands president er en betydelig internasjonal spiller:
– Putin er rasjonell og tar akkurat det han vet at han kan ta: Krim, Donbass og Syria. Om han vil gi seg på Baltikum, er et helt annet spørsmål, det er langt farligere, og det vet Putin veldig godt. Han vet også at det var det tjuende århundre som var russernes store tid i verdenshistorien, og at den tida aldri kommer tilbake – og at han må innrette seg så smart som mulig i den «nye kalde krigen» mellom Beijing og Washington. For Norges del, betyr dette at vi selvsagt er på kartet for russisk interesse. Om det skulle oppstå en stor konflikt internasjonalt, så ligger vi nokså tynt an, særlig Nord-Norge selvsagt. Dessuten kom 11. september og den nye bølgen av terrorisme som en gavepakke for russerne, vestlig etterretning har hendene fulle av terrorister, mens russisk etterretning kan operere langt friere i vestlige land enn de kunne under den kalde krigen, avslutter Sveen.
