I 2012 utkom den svenske romanen Två soldater i norsk språkdrakt. Boken er skrevet av forfatterduoen Anders Roslund og Börge Hellström, og handlingen utspiller seg i en fiktiv drabantby utenfor Stockholm. Roslund og Hellstöm er gamle ringrever innenfor nordisk krim, og velkjente for sin viten om livet på innsiden av Sveriges straffeanstalter. Og personene som lever store deler av sine liv der. I bøker som To soldater og Tre sekunder (begge på Cappelen Damm), tar de leserne med inn i en verden de færreste av oss har noen kjennskap til, men som mange nå i det siste har fått et overfladisk glimt av gjennom den siste tids herjinger i vårt naboland: Virkeligheten, slik den tar seg ut i de kriminelle gjengene som herjer de svenske drabantbyene.
Handlingen i To soldater ligger så tett opp til det vi nå i det siste har fått servert i nyhetsbildet, at det nesten er skremmende. Er Roslund og Hellstöm utstyrte med synske evner? Sannsynligvis ikke. For det aller mest skremmende er at den terroren vi har sett i det siste, foregår hele tiden. Påsatte branner i biler og kjellere. Steining og andre voldshandlinger rettet mot – ikke bare politi og ordensmakt, men også mot brannvesen og ambulansepersonale, i det hele tatt samfunnets gode hjelpere. Det er omfanget av vandalismen som har skapt de store overskriftene vi har sett i det siste. Selve handlingene har vært velkjente lenge. Og mens norske akademikere og intellektuelle later til å tro at voldsutøverne er fortvilede arbeidssøkende som føler de er i ferd med å miste sin fremtid, viser forfatterne oss en annen virkelighet: Et gjengmiljø fylt av hat og forakt til alt og alle, og med en kriminell vilje og energi som nesten ikke er til å fatte.
I et etterord i boken skriver Roslund og Hellström at rundt 5000 unge menn står på spranget til å la seg verve i de ulike kriminelle gjengene i Sverige. De fleste har avbrutt skolegang bak seg, og er helt uvitende om politikk eller historie, de aner ikke noe om hvordan samfunnet rundt dem fungerer, og er ikke interessert i å vite noe om det heller. De er ikke ute etter jobber av noe slag. Det eneste som betyr noe, er gjengtilhørigheten, og å vinne en posisjon i det kriminelle hierarkiet. Gjengene bruker barn ned i sju-, åtteårsalderen til å frakte våpen og dop, på grunn av straffefriheten når barna blir pågrepet. Når disse småguttene når soningsdyktig alder har de gjerne allerede en omfattende mappe liggende på den lokale politistasjonen. Den første lange fengselsdommen regnes som en slags konfirmasjon. Da er man endelig en av gutta.
Fengsel som skremsel? Glem det. Livet i fengsel er en del av det å være voksen, og det ligger allerede prestisje i å sone i de tyngste anstaltene. Også innenfor murene står de ulike gjengene mot eller med hverandre, i forkvaklede mannsgrupper, der de sykeste former for ære og stolthet gjør seg gjeldende. I To soldater følger vi to kamerater inn i denne galskapen, som for de fleste ender i svært korte livsløp, konstant ruset på adrenalin og amfetamin, og begge med fedre som har levd liknende liv før dem. Kan vi glemme arbeidsløsheten og de enorme sosiale ulikhetene av den grunn? Nei. Selvfølgelig ikke. Det som skjer i de svenske drabantbyene er et resultat av en fullstendig feilslått sosialt eksperiment, og den negative utviklingen vil være nesten umulig å snu. Skadene er allerede uopprettelige for tusenvis av ungdommer. Men den organiserte kriminaliteten og den eksplosive og blinde volden i gjengene kan knuses. Nyrekruttering kan begrenses. I Norge har vi sett hvordan politiet med hell bekjempet nynazistiske grupper på 1990-tallet. Men det koster penger og ressurser, og et trykk på gjengene over lang tid. Med tanke på det vi har sett i vårt naboland i det siste, spørs det om vi her på berget har råd til å spare på dette området. Om vi er villige til å lære av søta brors fiasko, eller om vi må ta det hele fra bunn av når det sprekker opp her om noen år.
I etterordet skriver forfatterne: ”Husk at dette er en fortelling, en roman, at det på ingen måte er akkurat slik i Sverige”.
Men ett år senere er det altså det.
Nesten på en prikk.
Les boken! Det er svært sjelden en kriminalroman kan gi så mye innsikt som denne.
