Jeg går opp de fjorten trinnene til arbeidsrommet mitt, ganske tungt om morgenen, og det er ikke alltid det kjennes lettere å gå ned igjen om ettermiddagen. Kona mi sier at lyden av fottrinnene i loftstrappen røper sinnsstemningen min – «tung eller lett min gang».
Kona mi sier at lyden av fottrinnene i loftstrappen røper sinnsstemningen min – «tung eller lett min gang».
– Hvor mange drap er begått der oppe?
Det er journalisten som spør, han har sendt en mail.
– Jeg lager en sak om krimforfattere, hvem som har tatt livet av flest personer. He-he, altså i bøkene sine.
Han vil at jeg skal telle.
Tror han at arbeidsrommet mitt er et kapell, eller et gravkammer?
– Jeg er forfatter, ikke regnskapsfører, svarer jeg, i overkant avvisende.
– Jeg er mer nevner enn teller, tilføyer jeg, litt mer forsonlig.
Men også husets øvrige beboere tenker på kontoret mitt på loftet som en blanding av kapell og gravkammer.
Men også husets øvrige beboere tenker på kontoret mitt på loftet som en blanding av kapell og gravkammer. Og alle – bikkja inkludert – har akseptert at hva enn som foregår i dette hellige rommet, så skal det ikke forstyrres. Mulige unntak kan være ved brann eller fødsel, kan hende også ved en orkan under oppseiling.
Selve rommet er lite, med skråtak, og på det meste av gulvplassen står det tett i tett med reoler, fylt med tusenvis av bøker; noen av dem har fulgt med på de tyve-tredve flyttelassene jeg har pakket siden jeg flyttet hjemmefra i tenårene. Gjennom vinduet over pulten ser jeg bygg- og havreåkre, og bak dem en uendelighet av skogkledte åser. Farger endrer landskapet – grønt, rødlig, snødekket – og minner meg på at årstidene skifter i den virkelige verden utenfor, mens jeg strever med å finne veier gjennom en fiktiv verden her inne.
En gang fant en forbrytelse sted rett utenfor vinduet mitt.
En gang fant en forbrytelse sted rett utenfor vinduet mitt.
Tyver kom ut fra et av nabohusene, bærende på plastposer stappfulle av smykker og sølvtøy. Jeg var for absorbert i forbrytelsene i teksten jeg skrev, til å oppdage hva som foregikk på utsiden av den. Ikke før politiet ankom noen timer senere, forsto jeg, pinlig berørt, at jeg hadde gått glipp av sjansen til å agere helt i det virkelige liv.
Heldigvis likte mine naboer den ferdige boken godt nok til å bære over med min åndsfraværenhet.
Som ikke er fravær, men tilstedeværen i en annen verden.
LES OGSÅ Intervju med Torkil Damhaug
LES OGSÅ: Krimbøker i verdensklasse – fem høydepunkter i høst
