Både for Ildmannen og En femte årstid, vant Torkil Damhaug Rivertonprisen – og fikk strålende kritikker i pressen. Dette intervjuet gav han i forbindelse med spenningsromanen Glasshjerte.
– Du har hatt mange ulike roller i livet ditt, lege og psykiater – og også forfatter med en rekke utgivelser bak deg. På en måte er jo fellesnevneren at du har jobbet både med fiktive og virkelige folk. Lar du deg fascinere av mennesker?
– Det har nok vært gitt at jeg skulle jobbe med mennesker, bruke mine egne erfaringer, og utvikle min egen forestillingsevne. Som lege gir det en sterk opplevelse av mening å kunne hjelpe et annet menneske. Som forfatter har det å tenke seg inn i andres liv – virkelige eller fiktive – alltid vekket min nysgjerrighet. Hvordan ville mitt eget liv vært om noe i utgangspunktet var annerledes, om jeg hadde gjort andre valg, eller om noe hadde inntruffet som hadde endret min kurs? På et dypere plan dreier det seg også om å lære seg å akseptere og å være takknemlig for det livet jeg selv lever.
– Det har nok vært gitt at jeg skulle jobbe med mennesker, bruke mine egne erfaringer, og utvikle min egen forestillingsevne.
– Du har skapt en ekstremt uhyggelig atmosfære i Glasshjerte, med veldig troverdige karakterer. Hvordan har du jobbet frem disse?
– Denne fortellingen går mer i dybden enn noe jeg har skrevet tidligere. Jeg har en følelse av å ha levd tett på alle personene som er med, og kommet inn under huden på både de sentrale, og mer perifere karakterene i romanen.
– I praksis vil dette si å prøve å leve seg inn i, og skrive seg gjennom deres hverdager, kriser, angst, uro og gleder, og ta meg tid til å bli kjent med de, og oppdage flest mulig sider ved hver enkelt, hvilket jo vil si å våge å bruke mange sider ved seg selv.
Det dreier seg om å leve med dem, skrive seg gjennom deres hverdager, kriser, angst, uro og gleder.
– Du er utdannet lege og psykiater. Er det dine kunnskaper fra psykiatrien som kommer til nytte her?
– Først og fremst dreier det seg om å bruke empati, evnen til å leve seg inn i andres liv. I tillegg til å våge å finne det menneskelige og sårbare også i det tilsynelatende onde og hensynsløse.
– Er det noen av karakterene du utviklet et spesielt forhold til?
– Ja, det er nok dem historien fortelles gjennom jeg kommet nærmest på. Ikke minst Mikkel – på terskelen mellom ungdom og voksenliv; og den forhenværende advokaten Rivers, som nylig har sluppet ut av fengsel etter å ha sonet en dom for forsettlig drap. Også i den psykisk utviklingshemmede Robin finner jeg noe av meg selv.
– Hvordan ble handlingen i romanen til?
– Relasjonen mellom de to brødrene Mikkel og Robin, som på hver sin måte er lever på utsiden, var et utgangspunkt. Og så ville jeg skrive noe av fortellingen gjennom et menneske, Robin, som ikke har språk til å fortelle om det grusomme han har blitt vitne til, men som likevel forsøker å uttrykke det.
– På et tidlig tidspunkt dukket også Rivers opp, den drapsdømte advokaten. Spør ikke hvor han kom fra. Han kom inn gjennom døren og fant en plass i fortellingen. Det tok en god stund før jeg skjønte hva han gjorde der.
Spør ikke hvor han kom fra. Han kom inn gjennom døren og fant en plass i fortellingen. Det tok en god stund før jeg skjønte hva han gjorde der.
– Hva er det som driver deg når du skriver?
– Jeg tror forfatterens viktigste ressurs, ved siden av språkfølelse, er egen sårbarhet. Det gjelder å våge å ta den i bruk. På et mer konkret plan dreier det seg om å jobbe steinhardt for å skrive en bedre roman enn noen av de jeg har gitt ut tidligere.
– Tittelen på romanen din vekker jo virkelig nysgjerrigheten hos oss lesere; Glasshjerte. Hvordan kom du frem til den?
– På et punkt i skrivingen dukket denne tittelen opp. Den peker mot noe helt konkret, et viktig bevis i drapsetterforskningen. Samtidig sier den noe om en indre tilstand av skjørhet og opplevd gjennomsiktighet.
