Tove Alsterdals nye bok kryper under huden på deg og skildrer voldsomme krefter i menneskenes indre, samtidig som den belyser viktige samfunnsspørsmål.
I forbindelse med Krimfestivalen har Krimmagasinet intervjuet en rekke av de nordiske forfatterne som
kommer til festivalen. Magasinet kommer ut i neste uke og du kan få det gratis i alle bokhandler og på festivalen. Krimmagasinet fikk Anne Britt Granaas til å intervjue Tove Alsterdal som er en av Sveriges mest fremstående krimforfattere.
Evas siste vitne er Tove Alsterdals fjerde, frittstående kriminalroman, og har i likhet med hennes foregående bøker høstet lysende anmeldelser. Det store gjennombruddet fikk hun med sin forrige bok, Ingen vei tilbake, som ga henne Svenske Deckarakademins pris for beste kriminalroman i 2014. Deler av handlingen i Evas siste vitne er lagt til et idyllisk rekkehusfelt hvor det tidligere har ligget et mentalsykehus. Vi har spurt Tove Alsterdal om hvordan hun fikk ideen til boka, og hvordan hun jobber.
Besatt av å få vite alt
– Når jeg får en ide, blir jeg som besatt av å få vite alt. Ofte begynner det med et sted, og en konflikt knyttet til dette stedet. Som i Evas siste vitne, der ideen oppsto i kontrasten mellom den idyllen vi mennesker så gjerne ønsker å skape og det mørke vanviddet som også bor i oss.
I Evas siste vitne er det flere parallelle historier som driver handlingen fremover. Eva, som blir beskyldt for å ha drept sin eksmann, legger ut på en reise for å finne vitnet – en romkvinne – som kan frikjenne henne. To smågutter finner menneskelevninger i nærheten av mordstedet, og funnet av disse knyttes til det nedlagte Beckomberga mentalsykehus.
Du har selv jobbet på Beckomberga sykehus i din ungdom. Er noen av scenene i boka bygget på faktiske hendelser?
– Noen av de mest gale personene jeg skildrer i boka har også levd i virkeligheten. Jeg jobbet som spesialsykepleier på Becomberga i ganske mange år, og det har preget meg for livet. Det er noe med å ha fått innblikk i vanviddet, i menneskesinn så langt utenfor det vi anser som normalt. Da sykehuset ble stengt, havnet veldig mange av pasientene på gata, og de døde som fluer. Handlingen i boka utspiller seg i spenningsfeltet mellom det idylliske livet i nåtid og det mørke, forgangne som dukker opp igjen.
Det andre bakteppet for handlingen er romfolkets situasjon i Europa. Kan du si litt om hvorfor du valgte å skrive om dette?
– Det vekker sterke følelser i oss å gå forbi alle tiggerne på gata hver eneste dag. Det provoserer oss, vi kommer ikke unna dem. Skal vi gi dem penger, eller ikke? Skal vi se dem i øynene, eller skal vi se bort? Skal vi bli sinte på regjeringen i Romania? Kaste dem ut? Forby dem å tigge? Og så oppsto følgende tanke: Det er jo ikke bare vi som ser dem – de ser jo oss også. Og hvordan finner man en kvinne som ingen husker hvordan ser ut, som ingen vet hva heter og som tilsynelatende er sporløst forsvunnet?
Kan du si litt om bokas hovedperson, Eva, og hennes forhold til eksmannen, Svante?
– Det var Eva som ville skilles, men da Svante treffer en ny og yngre kvinne, begynner hun å angre. Hun oppsøker ham stadig, ringer for ofte, følger etter ham … også den skjebnesvangre kvelden han blir myrdet. Evas reise handler ikke bare om å bli frikjent for mordet, men også om å forstå mannen hun var gift med, slik at hun kan bli fri fra fortiden og den løgnen hun levde i.
Du har valgt å ikke ha én hovedperson som går igjen i bøkene dine, men skriver frittstående historier med nye karakterer hver gang. Er det et bevisst valg?
– For meg er det selve historien som er det viktigste, og historiene mine utspiller seg på helt forskjellige steder. Jeg er heller ikke så interessert i politietterforskeren som betrakter en sak fra utsiden. Jeg synes en kriminalroman skal ligge tett opp til det store klassiske skjebnedramaet – jeg kommer jo selv fra teateret – og vil at hovedpersonene i bøkene mine skal være dypt og direkte berørt av det som skjer.
Hvilke krimforfattere inspirerer deg?
– John le Carré. Jeg skriver også internasjonale thrillere, men der hans bøker handler mer om spioner og maktspill, vil jeg skrive om mennesker som kunne vært deg og meg. Og så Liza Marklund, selvfølgelig, som jeg har jobbet sammen med i over 20 år. Men jeg lar meg like gjerne inspirere av forfattere som ikke skriver krim. Selv om jeg ikke har noe imot krim som ren underholdning, vil jeg gjerne at bøkene mine også skal fortelle store og viktige historier om hvordan det er å være menneske. Jeg ønsker å skrive i grenselandet mellom skjønnlitteratur og krim.
