Det er en stor ære å bli valgt til Festivalforfatter. Tusen takk! Kjære venner og kolleger, fra inn og utland. Det er fint å se dere. Kjære alle, og Cato Isaksen og Marian Dahle.
Første krim i fjerde klasse
Min første befatning med krim var da jeg i fjerde klasse skulle skrive stilen «Blåbærturen». Jeg gjorde meg flid, i min historie døde alle; jegeren, bjørnen og ekornene. Jeg gledet meg til å få historien tilbake fra læreren med kommentarer. Og der sto det: Veldig bra skrevet. Men alle må ikke dø i en historie fra en skogstur, Unni. De eneste som overlever her er jo blåbærene.
Veldig bra skrevet. Men alle må ikke dø i en historie fra en skogstur, Unni.
Det var begynnelsen, men allerede før det hadde jeg det med å skremme andre barn med fæle historier. Å gå i kjelleren og hente poteter var potensielt livsfarlig, og å leke ute foran blokka i mørket kunne ende med katastrofe. Jeg var alltid på utkikk etter farlige menn; i et stort perspektiv har kvinner alltid hatt grunn til å være redde og har det dessverre fortsatt. Små jenter har vokst opp med formaningene; ikke sett deg inn i fremmede biler. Pass deg! Pass deg! Og nå er det dessverre like aktuelt for gutter, så på det området har likestillingen kommet langt. Allerede som små blir vi frarøvet følelsen av å være helt fri. Verden er ondskapsfull og farlig. Og det eskalerer. Det er fra dette ståstedet jeg og vi krimforfattere skriver bøkene våre.
Å gå i kjelleren og hente poteter var potensielt livsfarlig, og å leke ute foran blokka i mørket kunne ende med katastrofe.
Grusomhetens laboratorium
Man kan på en måte si at vi jobber i et grusomhetens laboratorium. Og hvorfor gjør vi det? Og har krimromanen endret seg?
Det siste først. Den har endret seg. Da Jernvognen av Sven Elvestad, alias Stein Riverton utkom i 1909, ble den en stor suksess. Den blir også i dag fremholdt som tidenes mesterverk. Men selvsagt har tidens tann tygget på den, slik den tygger på alt. Maurits Hansen skrev Norges første krim i 1839.
Hanna Winsnes’ krimroman
Men siden det er kvinnedagen i dag vil jeg snakke om en bok som utkom bare fem år senere. I 1844 utga Hanna Winsnes, under pseudonymet Hugo Schwartz, krimromanen Det første skritt. Da var Hanna over femti år gammel. Vi kjenner henne som forfatter av utallige kokebøker, og bøker om hushold. Men hun hadde altså en annen side, hun skrev krim.
Hekseprosessen i Europa varte til omkring 1750. Jeg antar at det var farlig å stå ved en kjøkkenbenk og dikte slik Hanna gjorde. Mon tro om prestemannen visste hva kona drev med mens han forkynte i kirken? Hun briljerer i menneskeforståelse. Jeg leser inn i Det første skritt, at Hanna Winsnes var belest. Hun refererer til Bach, til Mühlhausen, og jeg leser Shakespeare inn i teksten hennes.
I Shakespeares romantiske komedie As You like it, fra 1599, er handlingen tuftet på to brødre og en arv, vi kjenner alle Orlandos kamp. Jeg tror Hanna var inspirert, jeg tror Alexander i Det første skritt, er hennes Orlando. Boka handler om moral, om å ta det første skritt i feil retning. Jeg tror Hanna så utover i verden, på det store, der hun satt og diktet i kjøkkenet sitt. Og hun hadde faktisk skjønt greia, for boka hennes har en overraskende slutt.
Så til spørsmål nummer 1. Hvorfor gjør vi det, hvorfor skriver vi krim?
Det er spennende å skrive om mennesker som er fanget inn i mareritt, som lever i ytterkanten av tilværelsen. Fortellingen må berøre noe følsomt. Ondskap og grusomheter er likevel bare en liten del av det å skrive krim; krim er kanskje det nærmeste man kommer lyrikk; en setning kan si alt; og historien trenger ikke engang være blodig, for selv om vi dikter opp en forbrytelse, er det også andre ting som gjelder; storyen må ha godt språk, den bør være elegant, den bør være litterær, den bør ha et samfunnsaspekt. Men den må ikke. Krim kan være alt; også ren underholdning. Men spenning er et kriterium. Vi er mange og vi skriver veldig forskjellig.
Stor bredde og stor kompetanse
I Rivertonkubben er det stor bredde og stor kompetanse. Det er en styrke at vi har med nestorer, som den allvitende og gode Nils Nordberg, som professor Hans H Skei, som med sin litterære tyngde gir klubben et løftet image. Vi har Knut Gørvell som har fått en av verdens beste krimfestivaler opp og gå, og vi har ekspertise som kjenner politilivet fra innsiden, som Rohde og Horst. Vi har leger og folk med erfaring innen psykiatri, som Thørring og Damhaug, vi har dyktige journalister, som Teige og Wandrup, vi har advokater og finansfolk og historikere og litteraturvitere, redaktører og spesielt interesserte. Og vi har Knut Nærum, som folkelig gjør og ser krim fra sidelinja, med en humoristisk snert. Og så har vi alle oss andre, røkla; vi som bare skriver bøker. Her er noen nevnt, men ingen egentlig glemt.
Hjemmelagede lik av sengetøy
Så tenker jeg på tidligere storheter som André Bjerke og Gerd Nyquist. Det går sagn om at Gerd Nyquist pyntet hagetreet sitt med hjemmelagede lik av sengetøy, hengte opp store blodige dukker. Da jeg ble invitert inn i Rivertonklubben i 1989, var jeg fersk og ung, uten en eneste krimroman på samvittigheten. Men jeg hadde skrevet krimnoveller for A- Magasinet og de ble lagt merke til. Jeg var mektig stolt. Jeg minnes godt Torolf Elster, Øystein Rottem og Edith Ranum. Men den jeg savner aller mest er Odd Magnar Syversen. Han brant for krim, selv om han skrev bøker om akevitt. Han var en hedersmann. Han var jeg ordentlig glad i.
Og på en måte var det morsommere i klubben før. Vi hadde flotte selskaper med damask og champagne, som da vi feiret Fandens fødselsdag 11.6.1992, på Frogner, og menyen besto av ”Dyret i Åpenbaringen”:
Forrett
Nypillede barnetær på flaggermusvinger, á la Lucifer
Hovedrett
Helstekt mannebein (uten hår) Lett ristet i blodrand med djevelgratinerte poteter
Dessert
Satanisk blodpudding med jomfrumelk
Jeg savner de tidene litt. Pynte seg, drikke og snakke om mord.
En sykdom å skrive
Det er en sykdom å skrive, sies det. Det er både sant og usant. Noen skriver med glede. Jeg må slåss for å få ro, for å få nok alenetid. Jeg blir fjern og sliten, tappet for krefter og går inn i en mørk tilstand. Fordi angsten for ikke å få det til er så stor. Skrivingen er en belastning både for meg og for omgivelsene. Jeg gjenkjenner alt i Marguerite Duras lille bok Å skrive. Det har vært mye hardt arbeid. Men jeg har vært heldig. Så fine høydepunkter, TV-serien om Cato Isaksen blant annet. Der Reidar Sørensen virkelig ble min Cato! Og Kohinoor Nordberg ble Marian Dahle. Det er de to jeg ser når jeg skriver nå. Og tenk at suverene Knut Reisersrud laget musikken. Jeg klyper meg i armen, om ikke hver dag, så annenhver.
Tiden går, døden nærmer seg
Jeg er veldig glad for at mine svenske venner Håkan, Malin og Kristina er her. Så mye kul vi har hatt. Tiden går, døden nærmer seg. Men aldri har vel jeg vært nærmere døden enn da Håkan Nesser og jeg for nitten år siden, satt sammen i en bil på Autobahn i Tyskland. Sjåføren kjørte i 250! Vi satt i baksetet og tok opp bilder av barna våre fra lommeboka. Vi skulle dø, sammen!
Men vi lever fortsatt, og vi skriver fremdeles!
Jeg føler at vi er en krim-family. Takk for at jeg får være med. La oss gi ut bøker som er viktige, men også noen som ikke er så viktige.
Og helt til slutt, tilbake til kvinnedagen. Fortsatt er vi ikke likestilte, det finnes langt flere mannlige enn kvinnelige forbrytere. Vi har noe å strekke oss etter damer!
