Søndag deles Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2014 ut. Cappelen Dammforfatter Eivind Hofstad Evjemo mottok prisen i 2009, for sin roman Vekk meg hvis jeg sovner:
Hvordan var det å debutere som forfatter i 2009?
Jeg hadde jobba så lenge med den boka. Sittet mye alene og glodd på tekstene. Det var et resultat av et langt og tung prosess. Sånn sett betydde det mye å få den telefonen fra redaktøren. Men det å debutere var også en følelse av å bli tatt med inn i et maskineri, å bli stilt opp som en gruppe. For eksempel på det litterære kretsløpets tristeste bilde, nemlig debutantbildet. Dette flaue håpet som lett kan avleses i blikkene. Denne milde forventingen om at noe stort skal skje. Men jeg syns stort sett det var fint. Jeg møtte veldig mange bra folk jeg fremdeles har kontakt med. Og jeg er fremdeles glad i den grønne debutboka mi, syns den unge mannen tok gode og interessante kunstneriske valg.
Hva har debutantprisen betydd for deg?
Vesaas-prisen er jo så fin ettersom man bare har en sjanse på å få den. Den er også en pris som blir hengende med i alt man gjør siden, som gir et slags løft. Den har gitt meg veldig lyst til å fortsette å være forfatter. Det er kanskje det som er det viktigste, at en jury med jævla gode lesere implisitt sier at: ”vi vil at du skal skrive mer”. Mye i denne ”bransjen” handler om å håndtere ensomheten og selvdisiplinen, og det å finne en balanse mellom det å få skrevet sine ting og det å faktisk bli sett. Den første boka er ofte et resultat av en lang prosess, ofte knyttet til en skriveskole der man har fått mange tilbakemeldinger fra våkne lesere. Etterpå må man klare seg uten disse. Finne sitt sted, ha tålmodighet og is i magen. Vesaas-prisen har vært med på å få meg over denne kneika. Og bare navnet da: VESAAS.
Hvordan tror du det vil være å debutere i årene som kommer?
Terskelen for å publisere har blitt lavere. Det kuttes i kritikk. Jeg håper bare at forfatterne gidder og gå mange runder med forlagene, og at redaktørene er tålmodige nok. Jeg frykter at vi bygger en imperium av enboksforfattere og ikke legger grunn for forfatterskap, at vi tar til takke med det halvgode. Nå virker det som om man sier ”go” på første ide, der kanskje ide fire er mye bedre. Jeg er vel først og fremst bekymret for at folk ikke leser lenger, men heller forholder seg til hva de selv produserer. Det virker som man heller vil ha egne meninger, enn virkelig å fordype seg i kompleksiteten i et godt argument. Men på en annen side tror jeg også det er noe i litteraturen som alltid vil være knyttet til noe konservative og tradisjonelt. At de som søker seg til skriving er de som ønsker å sabotere tid og framskritt og ekspansjon. Litteratur er en fantastisk katalysator for god tenkning, må vi bare be for at det fortsetter å være sånn. Jeg er altså håpefull for de kommende mesterverk.
