Den rutinerte litteraturanmelderen Ane Nydal er politisk, vil være morsom og tøyer sjangergrenser i sin nye novellesamling Famlere.
Du har anmeldt andre i mange år, er en erfaren journalist og del av det litterære miljøet. Føles det sånn du hadde trodd, når du nå slipper bok selv?
– Jeg er pussig nok veldig rolig, og glad og rørt over at folk rundt meg vil lese. Det kan være jeg går på en smell hvis jeg får flere dårlige kritikker, men om det er grundige lesninger kan jeg jo også lære noe. Siden jeg kjenner gamet, så vet jeg at det kan bli få anmeldelser og mye taushet. Det vanligste er at bøker forsvinner ut i det store intet.
Har du gått med denne boken lenge?
– Jeg har skrevet poesi i mange år, og da jeg først satte av tid til å ferdigstille et manus, så ramla det noveller ut av meg. Det var en eksplosiv og herlig prosess. Det gikk veldig fort, det meste av råmanuset er egentlig skrevet på noen måneder.
Hva handler den om?
– Boka heter Famlere og hver novelle handler om mennesker som prøver å leve sant og sette grenser og finne tilhørighet. Noen i et forhold, en annen som hjemløs med håp om et bedre liv, andre i en prekær politisk situasjon som i Israel i dag. Jeg har ikke gått inn for å skrive politisk, men det er det som kjennes relevant. Det er også tekster som handler om far og datter, som går mer inn i det private.
Er det en rød tråd?
– Ikke ut over at de famler. Men kanskje andre vil se noe jeg ikke ser?
Hvem bør lese boka di?
– Folk som liker å le. Folk som famler. Og folk som liker å få innblikk i andres liv enn sitt eget.
Hva vil du med boken, hva har du tenkt på underveis?
– Man sier at romanen kan inneholde alt, men hvorfor skal ikke novellesamlingen kunne gjøre det samme? Jeg har prøvd å utforske i hvilken grad sjangeren kan være tøyelig, leken og nærmest gå imot seg selv. Jeg tror likevel den er tilgjengelig for alle, fordi personene forhåpentligvis kan berøre.
Du er opptatt av sjanger. Er det et flinkis-gen?
– Jeg synes det er underlig at mange novelleforfattere holder seg til én stil og én tone i bok etter bok. Når man først skriver en novellesamling har man en fantastisk mulighet til å prøve ut ulike stemmer og former, og jeg har hatt det kjempegøy med å leke med det, så alle tekstene er nokså ulike i form og stil. Fra en novelle som ligner et dikt til en annen som ligner en artikkel.
En tekst som heter Veve var opprinnelig et nokså dårlig dikt. Så tenkte jeg, kanskje dette heller er ei novelle? Og da løsna det. Det lyriske språket i den skyldes nok at den begynte som poesi.
I tillegg bruker jeg en journalistisk metode ved å gjøre mye research og samle sitater fra virkeligheten. Det kan være folk jeg har intervjuet eller ting jeg overhører. Det gjør at jeg får tilgang på liv jeg aldri kunne ha funnet på.
Og så har jeg prøvd å være morsom! Jeg håper folk også kommer til å le.
Hva er ditt flaueste litterære øyeblikk?
– Det var da jeg slo hjul inn i panna på Øyvind Rimbereid (norsk lyriker og forfatter, red.anm) så han ramla inn i ei bokhylle. Jeg har slutta å slå hjul på fest. Han ble ganske fortumla i noen minutter, og så kom han seg ut på dansegulvet igjen med en beundringsverdig artig dansestil.