Jeg er oppvokst med dikt. Diktene var der fra jeg bare så vidt var født. Faren min framførte med stor følelse og ladning og skjelvende stemme Haugtussa hver gang vi kom opp på fjellet, noe vi ofte gjorde.
Til deg du hei og bleike myr
med bukkeblad
der hegre stig og heilo flyg
eg gir mitt kvad!
Og hver gang han var oppstemt, kom hele Fanitullen rullende ut med intens innlevelse og store fakter. Å, det var så flott og sterkt og herlig skummelt og underlig! Og jeg skjønte ikke fortellingen, fikk ikke med meg hva det handlet om, bortsett fra at fanden selv satt på tønna og slo takten med hoven. Det var lyden som fascinerte meg, det var rytmen og kraften og intensiteten. Både i hvordan faren min framførte diktene, men også i ordene selv, klangen av dette språket. Og jeg elsket det. For det satte i gang noe i meg, og det gjorde noe med verden, det skapte et rom i rommet, en sal. Smaken av intenst språk, lukten av språklig ladning. Det var noe mystisk som gjorde livet til noe større. Det var noe stort i denne måten å bruke ord på som kunne forandre stemning og tanker og følelser. Jeg ble løftet opp av disse diktene. Armer av ord som svingte meg opp så jeg ble helt svimmel.
Det var også noe magisk ved dikt. Jeg husker godt min første diktopplevelse. Det var et dikt jeg fikk av vekt-automaten på togstasjonen i Tønsberg da jeg var fem år, altså helt tilbake i 1967. Da var det nemlig en stor, tung jernbane-vekt hvor den som ble veid fikk vekta si printet ut på en liten lapp sammen med et dikt for 25 øre. Dette var en forunderlig og mystisk opplevelse. Og jeg opplevde ikke bare vekta, men også diktet som personlig knyttet til meg. Og jeg leste dette diktet om igjen og om igjen som om det var en profeti. For slik skulle jeg leve, dette var min retning i livet:
Gå dine egne veier!
Bruk din egen forstand!
Husk i deg selv du eier
veien til lykkeland.
I ettertid så jeg jo hvor banalt dette diktet var, håpløst klisjemessig og sentimentalt sludder. Men der og da som femåring, var det en visjon, en spådom. For diktet hadde denne kvaliteten. Den mystiske kraften.
På denne tida var det fortsatt mye rimede dikt i hverdagen, i reklamer og offentlig informasjon, som en folkelig form, i minnebøker og som dikt i blader og aviser. Og for meg da, som barn, var rimet den formen som gjorde dikt til dikt. På Forfatterstudiet i Bø mange år seinere ble diktet som form og som uttrykk frigjort fra rimet og sluppet fri, ut fra denne trange mønstrede genseren av rim og rytme. For diktet trengte ikke rim og rytme for å være dikt. Det var en sånn fantastisk oppdagelse. Å lese Jan Erik Vold, Arild Nyquist, Georg Johannessen og se hvor stødig diktet kan stå uten rim- og rytme-mønstre. Og sjøl skriver jeg ikke rim når jeg dikter. Jeg har funnet min form for hva dikt er for meg. Det er en lang vei unna Haugtussa og Fanitullen og No ser eg atter slike fjøll og dalar som deim eg i min fyrste ungdom såg.
Men hva er et dikt egentlig?
Jeg holder mye skrivekurs, noen korte, bare noen timer, andre lange over et helt halvår eller et år. Bildebok-kurs, prosa-kurs, fagskrivings-kurs, diktkurs. På dikt-kurset pleier jeg å begynne med å spørre hva dikt er. Og alle som er på dikt-kursene har veldig klare meninger om hva dikt er. Svarene kommer raskt og uten nøling. En kort tekst, sier noen, bare noen linjer! Komprimert, sier andre som også legger til: konsentrert. En syngende tekst, sier noen. En tekst med rim og rytme, legger andre til. En tekst om følelser, sier noen. Tanker, sier andre, en tekst som får oss til å tenke eller smile. Noen sier at diktet er et punkt i motsetning til prosaen som er en linje. Andre sier at diktet har metaforer og sammenligninger.
Å spørre hva et dikt er, er på mange måter som å spørre hva kunst er. Og vi kan kaste ut en mengde svar og definisjoner uten å bli så mye klokere. For et dikt kan være kort, men det kan også være langt. Det kan fylle en hel bok og vare i hundrevis av vers. Et dikt kan godt være konsentrert, men det kan også bare rulle på og prate masse og gynge og gjenta og legge til og bruse med alle ordene sine. Et dikt kan synge og være musikalsk med pusten sin og lyden sin og rytme og bokstavrim og kanskje til og med et rimmønster, men det kan også være ganske umusikalsk og tørt og hverdagslig. Et dikt kan selvfølgelig beskrive en følelse eller gi en tanke, men det kan også være bare en samling lyder uten tydelig innhold eller et nonsens-dikt uten noen som helst semantisk mening, bare lek med lyder. Og selv om diktet på mange måter er et punkt, en selvstendig enhet som står i seg selv, kan det også være en linje og en fortelling, slik som de episke diktene, heltediktene, de store kvadene. Og det kan være språklige bilder som metaforer, det kan være referanser, besjeling, men det trenger ikke være det.
Sånn sett er det vanskelig å si helt konkret hva et dikt er, for det motsatte er også mulig. Et personlig uttrykk. En språklig ladning. En vitaminpille! En springfjær! En trykkbølge! En dimensjonshopper! En brille! Et forstørrelsesglass! Et alkymistisk laboratorium! Et skattekammer! Et skrin. En Pandoras eske! Jo, i og for seg. Joda. Men hva søren tute er et dikt?
Diktets opprinnelse
Hvis vi går inn i etymologien for hva dikt kommer fra reint språklig, og hvis vi for eksempel ser på ordet ”lyrikk”, så kommer dette fra det greske ordet ”lyre”, som jo er et strengeinstrument, mye brukt til akkompagnement av tekst, noe som gjør at det er lett å tenke på musikk når det gjelder dikt, musikalitet, tekst til musikk eller musikalsk tekst, syngende tekst, tekst med stemning, atmosfære. Hvis vi derimot ser på ordet ”dikt” så kommer det fra det tyske ordet ”Dicht” som betyr ”tett”, og da tenker jeg på tykk og tett tekst, fyldig av innhold, tett av form, komprimert, konsentrert, kortfattet, men innholdstungt. Hvis vi går videre og ser på ordet ”vers”, så kommer dette fra det latinske ”versus” som betyr vending som kan peke mot flere muligheter, altså en vending som i formulering eller en vending i betydning noe som er snudd på , vendt på, vridd på. Og nå begynner vi å nærme oss diktets kjerne, slik jeg ser det, selve diktets potensial, at diktet snur om på det kjente, ser ting på nye måter, viser oss verden med nytt blikk. Til slutt er det ”poesi” som kommer fra gresk: ”poieo”, som betyr: ”jeg skaper”. Og i denne betydningen er diktet noe som er skapt av et jeg, et personlig skapt uttrykk, hvor både det personlige i jeget og det kreative og oppfinnsomme i å skape er viktig. Ser vi på alle disse ordene og opprinnelsene, ringer vi samtidig inn hva et dikt kan være: et personlig, kreativt, tykt og tett lydmessig uttrykk som vrir og vender på verden på en stemningsfull måte. Samuel Beckett hadde sin personlige definisjon på det han drev med, som jeg syns understøtter den etymologiske forklaringen: ”My work is a matter of fundamental sounds.” Dette syns jeg er en definisjon på hva dikt er som sammenfatter alle dikt – også de uten semantisk betydning. ”Fundamental sounds” er en vidåpen definisjon som samtidig understreker viktigheten av diktarbeidet, for det er ikke hvilken som helst lyder som er satt sammen, det er fundamentale lyder, viktige lyder, lyder av betydning, lyder med virkning!
Egen pust, egen puls
Hver dikter har sin egen tut på hornet, sa dikteren Jan Erik Vold på et tidspunkt, noe jeg syntes var veldig fint, for diktet er subjektivt og personlig, og hver dikter skriver dikt på sin særegne måte med sitt eget og særegne språk farget av den dikterens personlighet. For hver dikter har sin egen subjektive oppfatning av hva dikt er. Dette er poetikken som ligger til grunn for at denne dikteren skriver slik hun eller han gjør. På en måte har hver dikter sitt eget regelverk, sine dogmer, sin trosbekjennelse som styrer deres språk og deres tanker om hva diktet er og kan være, bør være. På denne måten er diktene og definisjonen av hva som er dikt og hva slags grep som utgjør diktverktøyet forankret i hver enkelt dikter og denne dikterens personlig-forankrede definisjon av dikt.. Konsentrasjon er ikke så viktig for meg – og jeg bruker verken enderim eller faste rytmemønstre. I verktøykassa mi ligger derimot humor og snakkemåter, systemer og metaforer og besjeling og lek med formuleringer.
Jeg tror på diktets muligheter til å fornye tankene våre, til å åpne opp hodene våre, gi oss nye luker og vinduer for assosiasjoner og trapper å tenke seg fram på, for et sted hvor språket granskes og hvor ordene oppstår i nye farger og med nye klanger, hvor undersøkelsene finner nye områder, nye veier å gå språklig. For dikteren forsker på hverdagen og på verden, på søstre og mødre og fedre – på skog og by og kropp og dyr og vennskap og sinne. På livet og døden, på sorgen og det å være menneske. På det å steike pannekaker, smøre brødskiver, spise poteter, det å sitte ved vinduet, lufte hunden – det å bade, det å gå i gresset, det å sove. De små tingene. Og de store tingene. De store stormene. Og kaos og frustrasjon og stillhet og ro og ordene i seg selv. Fosser. Katter. Hester i regnet.
For det å dikte handler, for meg, om å se på alt det som fins, alt det som er til, med undring og overraskelse. Diktet en brille. Et forstørrelsesglass. En lupe. En forskningsstasjon i randsonen eller en puls midt i verden. Hvis diktet forsvinner eller blir marginalisert, mister vi kontakten til språkets undersøkelse, de minste bestanddelene, ordenes kimer og grotter.
Dikt til hverdagsbruk og fest
Diktet er også en sjanger som egner seg til møteplasser, begivenheter, begravelser, dåp, konfirmasjon, bryllup og ikke minst til politikk og samfunnsengasjement. Politiske og engasjerte dikt kan ta plass i samfunnet og endre holdninger og tankemønstre med slagkraftige og overbevisende språklige bilder. Plutselig kan vi forstå eller se ting i et annet lys, en bølge av tanker.
I Norge har det blitt en oppsving i dikt den siste tiden. Det utgis barnedikt og voksendikt, forlagene ber om det, spør etter det, ønsker å utgi gode dikt for barn. Det har blitt et større forbruk av dikt også på instagram, twitter, facebook og i blogger. Diktet har gått fra å være marginalt og lukket, til å bli en folkelig sjanger. Blogger slik som Ren Poesi med femti tusen følgere og antologi-utgivelser av dikt har blitt bestselgere. Dette er overraskende, nærmest revolusjonerende. Og det bygges broer mellom leserne og diktet, mellom det folkelige bruksdiktet og det mer avanserte og kanskje vanskeligere tilgjengelige kunstdiktet. Dikt oppstår som motto og på russekort, som kampanjer og som noe venner sender til hverandre. Det har også oppstått en nett-tjeneste som heter e-diktet som sender dikt ut som en del av et abonnement til skoler, lærere, biblioteker, kultur institusjoner og enkeltpersoner. I Norge har vi rett og slett fått en ny epoke for dikt, der diktet brukes i samfunnet og blir en del av den offentlige kulturen, den folkelige kulturen. Og barnediktet utgis som egen sjanger, illustrerte barnediktsamlinger som er vakre og spennende. Og som danner et grunnlag for lesing og leseglede i barnehager på skoler.
Dikt er – utfra mitt ståsted – tekster i pilleform! En munnfull konsentrert energi, en ekstrakt av tanke, en buljongterning. En pille mot klisjeer og vanemønster, stereotyper og tomgang. En sjanger som er perfekt for samfunnet vårt, for skoler, barnehager, arbeidsplasser, media. For diktet er en grunnleggende sjanger som har vært en del av menneskesamfunnet så lenge vi har hatt noe samfunn, en del av vår kultur, så lenge det har vært kultur, en grunnleggende måte å formulere vår menneskelighet på, våre tanker og følelser og humør på, et grunnleggende menneskelig uttrykk for det å være i verden!
Jeg har alltid vært interessert i søstre. Siden jeg er enebarn selv, har jeg vært nysgjerrig på hvordan det er å være søster, ha en søster. Det var aldri noe savn eller noen tomhet, mer en undring. For jeg visste ikke hva det ville si, hvordan det føltes å være søster. Helt fra jeg var liten spurte jeg barn og voksne om hvordan det å ha en søster opplevdes. Hundrevis av spørsmål til hundrevis av søstre. Om det var slitsomt, mye ansvar, morsomt, masete, komplisert? En longitudinell studie av søstre over femti år. Da jeg studerte psykologi noen år på åttitallet, skrev jeg en semesteroppgave hvor jeg undersøkte søster-relasjonen og søsterskapet som en del av identiteten, å måle seg og sammenligne seg med en søster som en del av selv-utviklingen. Jeg brukte speilet både helt konkret og som metafor og kalte oppgaven for Selvbilde som speilbilde. Nå over tretti år seinere undersøker jeg søster-relasjonen med diktet som verktøy. Jeg bruker diktet som forstørrelsesglass på ulike søster-situasjoner. Jeg prøver å observere og nedtegne hva søstre sier til hverandre, hvordan de oppfører seg mot hverandre, tenker om hverandre, prøver å finne eksempler på hvordan søstre er søstre. Diktene i diktsamlinga Søster er en undersøkelse som består av både forskning og lek, hvor diktet er metoden jeg bruker. Snapshots til et album. For jeg syns diktet med all sin mangetydighet og sin poetiske presisjon egner seg til denne type granskning. Slik liker jeg å bruke diktet – for å kartlegge og for å se bedre, åpne et blikk i blikket. Slik lager jeg meg en søster.
Ikke alle diktere er forskere og ikke alle leker slik jeg liker å leke med ord og uttrykk. Diktere jobber på helt forskjellige måter. Derfor tenker jeg at hver dikter er viktig, hver poetiske stemme, hvert ulike uttrykk, hver ulike bruk av ord og språklig grep, fordi ulike lesere trenger ulike dikt. Hele spekteret trengs. Hver eneste diktsamling! Kikkhull gjennom språket inn i verden.
Åpninger og sprekker. Glimt. Og slik er også diktsamlingen Søster en samling glimt av søsterskap uttrykt på min måte med mitt språk og mitt blikk. Noen andre ville gjort det helt annerledes. Men jeg er bare meg. Og jeg er ikke søster til noen engang. Bare en som bruker språket for å undersøke verden gjennom dikt. Og slik tenker jeg at disse diktene mine om søstre er – kikkhull inn i en søsterverden.
