For en stund siden ble jeg utsatt for et tilfelle av mansplaining. La oss for enkelhets skyld si at jeg var på en fest. På denne festen sa jeg noe om et fenomen jeg hadde observert, en erfaring jeg hadde gjort meg. Det jeg sa var ikke særlig kontroversielt, de som stod rundt meg fortalte om liknende erfaringer, vi beklaget at det var slik og synset litt om årsakene. Vi var i ferd med å avslutte samtalen da en mann meldte seg på. Han kunne Forklare. Han visste Hvorfor, Hva og Hvordan.
Jeg var ikke enig i forklaringen hans. Jeg sa det. Han hørte ikke, fortsatte bare å Forklare. Jeg sa i mot en gang til, det virket ikke som han hørte meg nå heller, slik fortsatte det. Det var ikke en særlig fruktbar samtale, ulike hersketeknikker ble etterhvert tatt i bruk:
Erfaringene mine skyldtes min manglende kompetanse, relevans, tyngde, påstod han.
Dessuten, sa vedkommende, og det var kanskje en forsnakkelse, var en del av problemet at jeg var kvinne.
Det er ikke første gang jeg har vært utsatt for noe liknende, og sikkert ikke den siste. Ordet mansplaining oppstod som en følge av Rebecca Solnits essay Menn forklarer meg ting, og fikk en plass i Oxford Dictionaries i 2014. Nå kan man innvende at ordet er essensialistisk, at det knytter visse egenskaper direkte til et kjønn, og at det derfor generaliserer.
Les også: Derfor må vi stanste anti-intellektualismen, skriver Benedicte Meyer Kroneberg
Rebecca Solnit selv understreker at ordet ikke er hennes oppfinnelse. Hun er mer opptatt av selve fenomentet, og essayet hennes tar også utgangspunkt i en samtale hun har med en mann på en fest. Han forklarer henne om en bok han har lest, og som han synes er interessant. Da hun og hennes venninne forsøker å avbryte mannen, for å fortelle ham at boken han snakker om er skrevet av henne, hører han dem ikke. Ikke før det har gått en stund, og de har gjentatt flere ganger, synker det inn. Uttrykket han da får i ansiktet, ler Solnit og venninnen hennes av hele veien hjem. Det falt ham bare ikke inn at kvinnen han hadde foran seg kunne ha skrevet denne interessante boka.
Erfaringene mine skyldtes min manglende kompetanse, relevans, tyngde, påstod han.
Jeg har mange menn som lytter til meg i livet mitt. Jeg er gift med en, jeg har en far, to sønner og mange mannlige venner og kolleger som tar meg på alvor, og som til tider tenker at de kan lære noe av meg, slik jeg også kan lære noe av dem. Ikke minst har jeg en redaktør på forlaget som tar det jeg skriver på største alvor og som både backer meg opp og utfordrer meg.
Det er derfor ikke slik at jeg tenker at alle menn er som ham jeg traff på den festen. Men det er heller ikke slik at jeg ser på det som et engangstilfelle, noe løsrevet, en tilfeldighet. Når jeg ble stående så lenge i diskusjonen, som etterhvert ble ganske ubehagelig, jeg møter ikke ofte et menneske som så ettertrykkelig forsøker å redusere meg, var det nettopp fordi jeg gjenkjente samtalen som en avskygning av en større diskurs: En høflig utøvelse av makt som søker å undergrave kvinners rett til å ytre seg, til å bli hørt, til å delta og bli respektert.
Rebecca Solnit skriver om sin egen erfaring at hun ser på den som en del av et kontinuum som strekker seg fra de mindre sosiale hendelsene som denne anektdoten er et eksempel på, til tilfeller der kvinner blir brakt til taushet ved hjelp av vold eller død.
For tiden jobber jeg på et senter for kvinner som har arbeidet under slaveliknende forhold. De har jobbet som hushjelper her i Singapore hvor jeg bor nå. Til enhver tid befinner det seg omkring 1,5 millioner arbeidsinnvandrere i Singapore, og landets vekst og økonomi et helt avhenging av arbeidsinnsatsen deres. Av disse er omkring 600.000 ansatt i byggebransjen eller som såkalte domestic workers, hushjelper.
De utsettes for vold og trusler for å få dem til å tie, i stadige forsøk på å viske ut og utslette dem som mennesker med rettigheter.
Mange av arbeidsinnvandrerne opplever vanskelige arbeidsforhold. Organisasjonen jeg jobber for, HOME, hjelper både menn og kvinner. Det er tøffe forhold i byggebransjen, arbeidet er tungt og dagene lange. Problemene mennene har gjelder ofte manglende lønnsutbetalinger, skader som ikke blir kompensert eller usaklige oppsigelser.
Men til forskjell fra kvinnene har de kolleger som i noen tilfeller kan hjelpe dem, som i alle fall ser hva som foregår, og arbeiderne bor et annet sted enn der de jobber. De fleste hushjelpene bor hjemme hos arbeidsgiveren og har som regel ingen kolleger å henvende seg til. Det gjør kvinnene ekstra utsatte, ingen ser eller hører det som foregår innenfor husets fire vegger.
Svært tydelig synes den kampen i de fattige landene som ligger omkring Singapore, hjemlandene til kvinnene som kommer hit.
Mange av historiene jeg hører har et mønster, de likner hverandre: Først er det fysiske begrensninger. De får ikke lov til å gå ut av huset, arbeidsgiveren tar fra dem passet og i mange tilfeller også telefonen. Deretter øker arbeidsmengden, og den lovpålagte fridagen tas fra dem. Så begynner den psykiske volden, de fleste sier den er like ille som den fysiske, det er like tungt å tåle skjellsord og beskyldninger som slag og spark.
Disse kvinnene befinner seg i den andre enden av den skalaen Rebecca Solnit beskriver: De utsettes for vold og trusler for å få dem til å tie, i stadige forsøk på å viske ut og utslette dem som mennesker med rettigheter.
Når de til slutt rømmer og finner veien til senteret, er de slitne og fortvilte. De har skyldfølelse og selvtillitten deres er ofte brutt helt ned. Felles for dem alle er et sterkt ønske om å bli hørt, trodd, sett, tatt på alvor og bli behandlet som medmennesker.
Kvinners kamp for å behandles som mennesker med rett til liv, frihet, til å involvere seg i kulturelle og politiske arenaer fortsetter, skriver Solnit, og det er noen ganger en ganske stygg kamp.
Svært tydelig synes den kampen i de fattige landene som ligger omkring Singapore, hjemlandene til kvinnene som kommer hit. I Myanmar, Indonesia, Malaysia eller India er retten til utdanning, til å bestemme over egen kropp og til å gifte seg når og med hvem man vil, rettigheter mange jenter og kvinner fremdeles bare kan drømme om.
Selv om flertallet av kvinner i vår del av verden, og særlig i likestilte Norge, har en helt annen virkelighet og hverdag enn dem, er det likevel slik at hele skalaen av hendelser, fra små maktdemonstrasjoner til voldelig og dødelig undertrykkelse, finner sted hvert år, også hos oss. Kampen fortsetter, vi er ikke i mål.
