«Jeg og faren min liker folk, vi liker familien vår og vi liker å underholde folk. Vi liker å være våkne om natta og snakke om de store tingene. Vi liker å slokne stående, eller med panna mot et tomt glass eller kinnet mot en rullings som har sluttet å ryke, eller i fanget til hverandre…»
Ingeborg Arvola (f. 1974) har vokst opp i Pasvikdalen i Finnmark og i Tromsø. Hun har studert teater- og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, der hun fortsatt bor. I 1999 debuterte hun med romanen Korellhuset, en original og sår fortelling om en ung, navnløs kvinne, som gjennom store deler av oppveksten lider under savnet av en fraværende mor. Senere har hun utgitt flere romaner, noveller og bøker for barn og unge. Seksten bøker i alt.
I 2008 ble Ingeborg Arvola tildelt Havmannprisen for romanen Ingen dager uten regn. Og før dette, i 2004, mottok hun Cappelens jubileumspris i forbindelse med utgivelsen av romanen FORSIKTIG GLASS. Om sistnevnte skrev Adresseavisens anmelder Mari Nymoen blant annet dette: «Livskraftig og ekte beretning fra barnets verden, på en ny og gjennomført måte (…) en av årets fineste romaner.» Etter denne leserens mening passer beskrivelsen utmerket også på årets roman, Neiden 1970, som lanseres i disse dager; en velskrevet, vakker og vond oppvekstskildring, preget av en alkoholisert fars nærvær og en mors knapt uttalte, men underforståtte fravær. Fortalt av en navnløs kvinnelig jeg-person. Er ringen sluttet?
Gratulerer med bok nummer seksten, Ingeborg! Siden du debuterte med Korellhuset i 1999, har du i følge min digitale kalkulator utgitt 1,06666667 bøker i året. Du er en produktiv forfatter. Faller det deg lett å skrive?
– Jeg har en veldig glede av å skrive og fantasere. Jeg lar meg rive med. Jeg forsvinner inn i ordene, på samme måte som jeg forsvinner inn i bøker jeg leser. Da har jeg det lett og ledig og fritt i forhold til forfattere som sloss med seg selv og teksten, og som har kritikeren patruljerende rundt tastaturet.
Men det faller meg ikke like lett å skrive godt. Jeg har lært meg å leve med at mye av det jeg skriver ikke blir bra. Det må slettes, forandres eller legges på hylla. Det overrasker meg igjen og igjen, som nå, med Neiden 1970. Jeg trodde jeg skrev på noen ganske andre, absurde tekster, og jeg trodde de var genialt morsomme. Så viste det seg at det var de ikke. Kanskje en annen gang. Men blant det som ikke var bra, var det noen jeg og faren min tekster, som skilte seg positivt ut. Veldig positivt ut. Så gikk jeg for dem.
Jeg har samarbeidet en del med NRK Super som manusforfatter, og med blant annet Samovarteateret som dramatiker, så jeg er vant til drastiske kutt og endringer i tekst. Det trenger ikke være farlig at en regissør sier at av 50 sider er 15 bra og resten må vi kaste. For de 15 sidene er kjempegode!
Romanen, Neiden 1970, lar seg ikke formidle i få ord. Jeg vil beskrive den som en vakker og poetisk oppvekstroman, der du skildrer et liv med en, i manges øyne ustabil, og alkoholisert alenefar. Sett gjennom barnets øyne. En bok som både er vond og god å lese. Særlig fordi jeg aner at mye av bokens innhold er selvbiografisk?
– Faren min er veldig gjenkjennelig, både de gode sidene hans og den trasige slutten. Men han var ikke ustabil, syns jeg, tenk på alle de vanlige dagene jeg ikke har skrevet om. Der han fisket, var en super lærer eller kanskje leste fra morgen til kveld. Folk som ser sport på tv er ikke ustabile. Jeg har lyst til å svare at han ikke var alkoholisert heller, men det kan jeg ikke. Men det var et stort nettverk av kunstnere i Finnmark på 60 og 70-tallet. Faren min og moren min levde mange år i Honningsvåg, der blant andre kunstmaleren Bjarne Holst og regissøren Knut Erik Jensen også bodde. Man skulle drikke vin. Gjerne en god del. Det var en livsstil. Jeg skulle ønske han kuttet ut alkoholen da han ble førti, da hadde han nok levd i dag. Det som er godt og vondt for meg i Neiden 1970 er for eksempel at jeg skriver om når jeg bestemmer meg for ikke å dra til ham en sommer, og at det er sommeren han dør. Barndommen sammen med ham lever i meg som noe magisk. Også når jeg var redd. Jeg fikk oppleve ham på hans beste.
Du skildrer på en forbilledlig måte barnets usvikelige kjærlighet og lojalitet til en far, som leseren nok føler ikke har gjort seg helt fortjent.. Hva tenker du om det?
– Det sier noe om hvor viktig familien er for oss. Særlig for barn. Vi er avhengige av våre nærmeste. Det fins barn i Norge og i resten av verden som blir mishandlet og misbrukt av foreldrene sine, og ryggmargsrefleksen til de fleste er likevel å beskytte foreldrene om noen skulle begynne å stille spørsmål. For min egen del ville jeg aldri skrevet om faren min hvis det var for å svartmale ham. Jeg trenger ikke begå fadermord. Han er allerede død. Jeg ville at det skulle være like mye godt som vondt, det som sto om ham.
Du lar leseren komme tett på dette prøvede barnet, som fremstår som den kloke og tidvis nesten desperat rasjonelle. Vi vet at barn er utrolig tilpasningsdyktige og kan leve opp under selv de barskeste forhold. Når blir det omsorgssvikt?
– Ikke i denne boka, i hvert fall. Omsorgssvikt er et stort og vanskelig ord. Det kan være så mye. Å mangle kjærlighet er å bli sviktet. Samtidig kan noen elske sine barn og samtidig banke dem og forgripe seg på dem. Det er forferdelig.
En tekst som nesten ble med i boka handler om noen kjenninger av meg som ba om å få ha bostedsadresse hos oss, for de hadde problemer med barnevernet, som mente de bedrev omsorgssvikt fordi de ville bo i en hytte i skogen uten vann og strøm, og vi lot dem for en periode ha adresse hos oss. Og vi fikk barnevernet på besøk som raskt forsto at de ikke bodde der. Først tenkte jeg at kjenningene mine hadde retten på sin side, alle burde få leve som de vil. Siden så jeg dem selge narkotika i krysset Brugata/Storgata. Ungen var med i en sliten, liten vogn, og da tenkte jeg noe helt annet – og neste gang jeg så dem sa jeg ikke hei.
Gjennom boken følger vi både en forverring av fars problemer og skikkethet, men også barnets modning og nødvendige endringer i synet på far. Kan du si litt om dette?
– Når man er ung kan man være helt om natta, og likevel greie å være helt om dagen. Etter hvert greier vi ikke det lenger, og de fleste av oss innser det og gjør endringer. Faren min var en av dem som ikke greide å gjøre de endringene, så ble det en vond blanding, ingen skikkelig helt om natta, og heller ingen helt om dagen.
De nødvendige endringene i synet på faren min er vonde å tenke på. Jeg skulle ønske jeg ikke måtte gjøre det. En del av meg kan ikke tilgi meg selv uansett hvor selvfølgelig det er når man ser rasjonelt og voksent på det. Klump i magen. Glad for at jeg lever et annerledes liv.
– Far og datter lever tidvis både isolert og kaotisk i et lite nærmiljø med få mennesker, der de fleste er slektninger. Er dette en forklaring på fraværet av barnevern, og at det etter forholdene går så pass bra?
– Jeg syns ikke barnevernet skulle vært blandet inn. Det var aldri noen grunn til det. Kanskje noen naboer tenkte det når jeg banket på hos dem nattestid og spurte etter faren min, men det var ikke snakk om omsorgssvikt. Jeg syns jeg ikke. Det var bare faren min som var sånn. Ubetenksom og fri – med et veldig stort hjerte. Fant jeg ham i kortspill i en røykfylt stue, fikk jeg selvfølgelig sitte sammen med ham. Så han meg rope på bredden av elva, kom han inn og hentet meg.
Under lesningen fikk jeg hyppige assosiasjoner både til Åsa Linderborgs og Sara Stridsbergs kritikerroste, selvbiografiske far/datter-romaner, Meg eier ingen og Beckomberga. Ode til min familie. Du kan selvsagt ikke svare for dine svenske kollegaer, men i alle tre bøkene skildres «tungt belastede» fedre også med glede, varme og humor. Mang vil nok spørre seg hvordan dette er mulig?
– Det er mulig fordi det er sant. Det fins alltid godhet i mennesker, humor og løsninger og fortellinger og varme. Noen av oss har levd med mennesker som har rusproblemer. Vi er ikke glade i dem fordi de har problemer med rus. Vi er glade i dem av helt andre grunner, detaljer, tilhørighet og erfaringer. Vi er glade i dem fordi de sier: nå kjører vi forbi Eidsvik, best vi skynder oss så vi ikke får aids. Det er godt å få skrive fram det fine hos noen; kanskje alle fedrene i bøkene har det til felles, at utover i livene deres, så folk på dem med avstand, skrå blikk, mistro, misnøye. Noe sånt. Og sånne blikk sender vi narkomane rett som det er, og alle sammen har noen som er glade i dem og kjenner dem og vet hvor flinke de er til å lage bilder av stoff eller hvor lekne de er eller hvor skoleflinke de en gang var.
– Neiden 1970 står seg godt i sammenligningen med ovennevnte, kritikerroste bøker, men står også svært støtt på egne ben. Kan du forteller litt om noen av de litterære grepene du har benyttet; de hyppige skiftene i tid – der vi vekselvis møter barnet og den voksne datteren, de knappe, ikke dvelende beskrivelsene av til dels rystende tildragelser, det billedrike og poetiske språket?
– Helt fra starten av har det vært noe lekent, konkret og elegant med hvordan Neiden 1970 henger sammen. Jeg har ikke tenkt mye på kronologi eller framdrift eller motstand eller konflikter, for hovedtrekkene var allerede til stede. Jeg og faren min i bilder fra barndommen. Jeg som voksen, og da er faren min et du. Jeg visste jo hva som skulle skje. Hvor skoen trykket. Hva jeg gråter over når jeg skriver det. Den viktigste jobben har vært å ta bort tekster som ikke har hengt med i svingene, noen handlet om ungdomstid, noen handlet om finsk innvandring, noen lignet andre tekster. Veldig deilig å vite at det blir bra, uansett hvordan tekstene ligger stablet etter hverandre. Skulle ønske det bestandig var sånn å skrive bøker: vite at dette er bra!
– Du skriver om den voksne datteren, som selv har blitt mor, og som repeterer fars forsømmelser og feilskjær. Det kan være for å vise hans menneskelighet og gi ham et forsonende klapp på skulderen (Alle kan gjøre feil..). Men det kan også være for å vise senskader hos datteren. Eller resultatet av dårlige rollemodeller. Hva tenker du selv om dette?
– Man lærer av sine foreldre. Da jeg skrev fram den voksne varianten av meg selv, som slett ikke kom like raskt som barndomshistoriene, tenkte jeg på noen fester vi dro på like etter at jeg fikk en stesønn. Jeg ville at vil skulle dra på fester. Faren var mer tvilende. På festene syns jeg det var naturlig at vi drakk øl og hadde det gøy med venner, mens stesønnen min kunne hoppe på trampoline og ha det gøy med de andre barna. Som han ikke kjente. Vi hadde mange diskusjoner om dette, og jeg ble provosert over å høre at barn ikke har lyst til å se foreldrene sine fulle, at de har lyst til å leke sammen med foreldrene og kanskje heller bare være hjemme og se på barne-tv. Det var et veikryss. Den ene varianten av meg fortsatte nok å drikke øl hver gang anledningen bød seg. Selv tok jeg en annen vei.
I teksten skaper det god spenning å vise til voksnes glipp.
Jeg nevner innledningsvis din debutroman, Korellhuset. Der er det også det forsømte barnet som skildres, men da med fokus på en fraværende mor. I Neiden 1970 er mor knapt nevnt. Like fullt kjenner jeg som leser sterkt på fraværet. Utfyller disse bøkene hverandre på et vis? Burde man kanskje lese dem i «omvendt rekkefølge»?
– Det hadde ikke gjort noe om folk leser bøkene mine, uansett rekkefølge. I Neiden 1970 har jeg ryddet vekk de fleste menneskers tilstedeværelse og innblanding. Det gir et veldig rent og nært bilde av meg og faren min. På det viset er det et litterært grep.
Og det er sant at det er paralleller i fortellingene. For det falt meg ikke inn at jeg skulle skrive om meg og faren min. Det hadde jeg jo allerede gjort, tenkte jeg. Først og fremst i Korellhuset.
Du har skrevet vel så mye for barn og unge som for voksne. Liker du dette vekselbruket? Og er det, uavhengig av sjanger, noen rød tråd i forfatterskapet ditt?
– Jeg er glad i fantasi og opplever at denne gleden er noe jeg deler med flere barn enn voksne. Å skrive på flere målgrupper gir meg flere bein å stå på. Det er en grunn til at jeg kan leve av å være forfatter. Jeg elsker å være barne- og ungdomsbokforfatter og skulle ønske jeg var en enda bedre voksenbokforfatter. Hvis noen skulle trekke en rød tråd gjennom bøkene mine, ville de helt sikkert nevnt det barnlige blikket på situasjoner, verden, venner, problemer, høyst elskede dyr. Og tilknytningen til nord.
– Boken din har mange «tett på kroppen»-skildringer av barsk natur; mye vær og føre, som preger Finnmark, der store deler av handlingen foregår. Du formidler en dyp kjærlighet til hjemtraktene dine, flora og fauna og til den «postfinske» kulturen, som farsslekten din kommer fra. Nå lever du et urbant hovedstadsliv og kan også vise til botid i «Nordens Paris», Tromsø. Vi snakker om store kontraster?
– Det er rart at jeg har blitt boende i Oslo. Jeg trodde ikke egentlig det. Jeg begynte på teatervitenskap fordi det var åpent for alle og vips så leser vi 2015. Men med alle debattene som har vært om Groruddalen, så har groruddølen også begynt å våkne i meg. Da jeg fikk høre Nilsen til Don Martin, identifiserte jeg meg veldig. Man kan høre til, selv om det bare er en liten del av noe.
Det er fint å kunne dra veksler på en oppvekst så langt unna hovedstaden. Det er kortere vei til Roma enn til Sør-Varanger. Det blir en egen farge jeg kan male ordene med. Da jeg var svært liten, var det minus 40, og bilen til moren og faren min fikk motorstopp da vi kjørte hjem til Vaggetem, og langs de veiene er det et stykke mellom hvert hus, så vi hadde flaks som ikke måtte gå alt for langt til nærmeste gård for å søke ly.
Og det med vær… det er noe eget. Barnebokredaktøren min stusset på at jeg skrev at det var snøstorm i Tromsø i mai, i en av hestebøkene, men det fins snøstormer i mai i Tromsø.
Har du noen litterære forbilder?
– Jeg er glad i bøker og har mange forbilder. Noen som har fulgt meg veldig lenge er Margaret Atwood, Toni Morrison, J.R.R. Tolkien og Tove Jansson.
Hvilke forventninger har du til mottagelsen av boken din? Og hvem håper du først og fremst skal lese den?
– Jeg er ingen kjent forfatter og er veldig nøktern i forhold til mottakelser av bøker. Jeg husker at jeg ble veldig overrasket da Blod, snørr og tårer og noen år senere FORSIKTIG GLASS ikke var blant de nominerte til litterære priser, for bøkene var jo så gode! Da sa nok noen som kjenner meg; men, Ingeborg, det er mange gode romaner der ute, og så nikket jeg og kom på at ja, det fins jo så mange gode romaner. Heldigvis.
Jeg håper boka blir lest av flere enn tjue stykker. Eller flere enn tohundre. To tusen? Tenk om den får en leser i døgnet? Det er en fin tanke: hvert eneste døgn sitter det en leser et sted og leser Neiden 1970.
