Møt Olav Starheimsæter

– Gratulerer med debutsamlingen Lystslott! En pirrende og lovende tittel?
– Takk for det. Jeg har sansen for gamle ord som sjeldent blir brukt, og lystslott hinter til staselige bygninger og adelige fornøyelser. Derfor syntes jeg det ble en fin kontrast å bruke det som tittel på et sexforum og ei bok som handler om brukerne av forumet. Ikke like majestetisk kanskje, men fornøyelser er jo også målet med et sexforum.

– Hvorfor noveller, som av mange vurderes som en krevende sjanger?
– Det er kanskje det? Litt flåsete sagt er vel det mest krevende med sjangeren å velge ut hvilke formatkrav du skal følge og hvilke du skal ignorere tvert? Jeg holdt lenge på med en kortprosasamling som aldri helt fungerte som en samling. Ikke ble den antatt heller. Kanskje det ikke engang var ordentlig kortprosa, bare altfor komprimerte noveller. Jeg la bort hele samlinga og begynte å skrive videre på en korttekst som ikke ble med, og som fungerte langt bedre i et lengre format. Etter å ha skrevet enda flere noveller så jeg at forumet kunne bli noe mye større enn bare en liten del av en enkelt novelle, og det vokste stadig fram nye ideer. Målet var at novellene både skulle fungere sammen som en helhet, og kunne leses frittstående.

– Tematikken du har valgt er aktuell og på mange vis skremmende. Kan du si litt mer om valget av et sexforum som Lystslott – den «røde tråden» gjennom samlingen din?
– Ofte er det et stort sprik mellom hvordan folk framstiller seg selv på nett og hvordan de er i virkeligheten, som er veldig interessant. Enda mer spennende blir det om man ikke bruker nettet til å vise seg fram fra sin beste side, men heller vil skjule noe. Sexforum er kanskje den ene typen nettsamfunn der folk fortsatt kommer til å være anonyme. Ikke minst er det enklere å gi seg ut for å være en annen.

– Karakterene dine fremstår ikke som spesielt harmoniske. Hvor finner du lettest inspirasjon og modeller til disse?
– Jeg vet ikke om alle karakterene nødvendigvis er så disharmoniske? Noen av tankene som karakterene deler med leseren er slikt som folk kanskje ikke snakker så høyt om. Utad er mange alminnelige og kunne vært naboen eller kollegaen din. Vi vet jo egentlig ikke så mye om folk rundt oss, hva de virkelig tenker, mener og vil. Flere av novellene har begynt med karakteren. Noen har stått veldig klart foran meg, som person eller tankesett. De fleste karakterene har trekk fra folk jeg har møtt, sett i forbifarten eller lest om.

– Er jakten på sex alltid en søken etter dypere mening, eller kan det for noen kun være jakten på sex? Og hvordan kan man vite/forstå forskjellen?
– Jeg tror det alltid inkluderer et ønske om en eller annen form for bekreftelse, at andre finner en tiltrekkende nok, eller fra et mer egoistisk perspektiv, at man får bekreftet at man faktisk er i stand til å ha sex med andre. Den bekreftelsen og hva som kan ha skapt den er langt mer spennende å utforske enn selve jakten på sex.

– Hvilke former for savn, tap, skjevutvikling eller traumer tenker du lettest lar seg transformere til jakten på sex?
– Det trengs ikke noen traumer for å jakte på sex. Men de fleste av karakterene i boka opplever nok en eller annen form for savn, og som slår ut i destruktive retninger. Noen har blitt forlatt, noen har kanskje fått det de har villet ha uten å måtte jobbe altfor hardt for det og vil teste ut hva mer de kan få, mens noen rett og slett kjeder seg.

– Hvor går grensen mellom bruk og misbruk?
– Jeg tror ikke det er noen fast grense. Selv om en handling kanskje ikke er seksuelt misbruk juridisk sett, kan den likevel være det i praksis. Siste ordet der bør gis til personen som opplever det.

– Kan du fortelle litt om skriveprosessen og arbeidsformen din?
– Jeg sitter aldri og venter på inspirasjon, jeg begynner bare å skrive, eller leser gjennom notater og ideer (jeg er veldig glad i A7-notatbøker og har stort sett alltid et par i nærheten) for å se om det kan bli til noe. Mens jeg jobba med boka skrev jeg hver dag. Noen dager satt jeg vel mest og bare stirra inn i skjermen, mens andre ganger gikk skrivinga så bra at jeg måtte stå opp igjen flere ganger i løpet av natta, fordi det var så mye som pressa seg ut at det var umulig å få sove. En del tid gikk med til å sette opp en oversikt over de ulike historiene og hvordan de fletter seg inn i hverandre. Flere av novellene henger veldig tett sammen, forteller i en novelle kan også være en sentral karakter i en annen novelle, der begge drar fram ulike deler av den samme historia, i løpet av korte tidsrom. Jeg jobber på en del forskjellige måter. Noen noveller er mer fri skriving, andre har fulgt et planlagt løp, og noen har jeg måttet skrape frem ord for ord. Jeg vet rett og slett ikke hva som fungerer best så langt, men det er ikke så viktig, så lenge jeg kommer videre med en tekst.

– Du er utdannet tekstforfatter, og jobber også med tekst til vanlig. En kan merke at du er en erfaren skribent. Har du hatt noen fordeler av denne bakgrunnen når du nå skriver skjønnlitterært?
– Jeg er vant til å jobbe med ideer, å stadig komme opp med nye formuleringer eller innfallsvinkler. Det kan muligens være en ulempe, at ideen tar bort fokus fra det språklige og assosiative – flere kjente norske bøker fra de siste årene har ikke en spesielt original grunnide, men fokuserer på språk og tankerekker, og er så bra skrevet at man aldri savner en mer original ide. Ellers er jeg vant med å gjøre research, og å skrive mot målgrupper. Det har nok gjort meg mer bevisst på å tilpasse språket etter karakteren.

– Du debuterte på et vis allerede i fjor i antologien Signaler. Dette ga tydeligvis mersmak. Noen ord om Signaler?
– Signaler var følelsen av å virkelig bli tatt på alvor som skribent for første gang. Både på grunn av den lange historien til antologien som man nå blir en del av, at dyktige folk jobber så grundig med ens egen tekst og samtidig har utrolig respekt for den, og ikke minst var det stor stas å drikke på forlagets regning når bok og opplesning endelig var ferdig.

– Har du noen litterære forbilder?
– Jeg har ikke en enkelt forfatter som jeg forguder. For øyeblikket kommer jeg ikke på noen forfattere jeg har lest alt av, jeg pleier å veksle mellom nyere og eldre bøker, og det er sjelden at jeg kun holder på med en bok om gangen. Men jeg blir stadig inspirert. Jeg liker veldig godt den strenge komposisjonen og skadefroheten i novellene til Roald Dahl, den vanvittige informasjonsmengden og følelsen av at du aldri vet hvor alvorlig ment dette faktisk er i enkelte av novellene til David Foster Wallace, og hvordan Georges Bataille kan beskrive de mest utagerende fetisjer med en underlig ro.

Her kan du høre en dramatisering av novellen Sitte sammen i gruppe: