Moren setter seg for å hvile. Erkki vil opp på fanget, men hun er trøtt og orker ikke. Han går ned på kne og holder rundt henne, legger øret inn mot magen hennes og hører på innvollene som arbeider der inne. Hjerteslagene, tunge og seige, går inn i hjernen hans og ut gjennom det andre øret. «Ei», sier hun. «Ei, ei». Hun vrir seg og vil tvinge ham vekk, men rekker det ikke før faren kommer inn. «Du ødelegger gutten», sier han. «Det blir ikke mannfolk av sånt». Han legger hånda under morens hake, løfter hodet hennes opp mot seg og sier, «Smil. Smil, for faen».
VAKKER, VIKTIG OG VOND
Per Knutsens nye roman Broren til Hugo er veldig vakker, veldig viktig og veldig vond. Familien er kanskje noe av det farligste vi har. Her blir vi kjent med en fattig og ressurssvak familie som lukker seg rundt individene sine og kveler dem. Samtidig må familien forsvare seg mot omverdenen. Faren har vært østfrontsoldat og moren er finsk innvandrer. Ingen av delene var noe omgivelsene tok lett på i årene etter krigen. At de to sønnene Hugo og Erkki er homofile gjør helvetet fullkomment. Ja, jeg kalte romanen vakker. Og det er forfatterens skyld. Det er mesterlig av Per Knutsen å lage et vakkert portrett av noe som er så vondt.
EN ROMAN MED MANGE LAG
Hva skal man si om en roman som inneholder så mye i så mange lag? Jeg synes min kollega Anne Østgaard sa det så fint i artikkelen hun skrev her på Forlagsliv: «Broren til Hugo sitter lenge i. For meg har boken vært en stor og nærmest rystende leseropplevelse. Det er slik god litteratur skal være. Da er det ofte vanskelig å finne de rette ordene, uten å høres banal eller svulstig ut.» Selv ga jeg boken i presang til min gode venninne Marianne, slik at jeg skulle få noen å snakke med om boken. Og få noen flere innspill til et blogginnlegg. Akkurat det ble det noen gode samtaler og nye formuleringer av.
IKKE BARE EN SKILDRING AV NORGE PÅ 50-TALLET
Broren til Hugo virker ved første øyekast som en skildring av Norge på 50-tallet. En epoke preget av fattigdom og homofobi. Livet på bygda før internett. Mange som har hatt veldig greie A4-liv – altfor mange lever sånne liv i Norge – kan nok bli fristet til å tenke at det stopper der, at dette er en epoke som er forbi. Vel, jeg tviler på det. Og det blir for lettvint å avskrive Per Knutsens homotematikk som noe vi kan sette i bur og betrakte utenfra. Da han utga Å salte et hjerte i 2001 var det en bibliotekar som anbefalte boken varmt. Men samtidig omtalte hun den som «en typisk voksenbok som belyser vanskelige problemer de fleste av oss slipper å tenke over». Når jeg leser sånt, tenker jeg at vi burde tenke mer. I hvert fall er ikke Broren til Hugo noen vanskelig voksenbok. Derimot er den en enormt god roman som gir oss alle ny anledning til å tenke over livet og hvordan vi ofte kompliserer det for hverandre.
BARNETS BETINGELSESLØSE KJÆRLIGHET
Mange har det nok som i denne boken, selv i vår tid. Noen er fremdeles fattige selv om fattigdommen synes på en annen måte i dag. Homser lever fremdeles vanskelige liv på små plasser. Og parallellene til norske muslimske jenter og gutter som vokser opp i kontrollerende miljøer er skremmende. Likevel, det sterkeste i denne boken for meg blir den betingelsesløse kjærligheten barn kan føle for sine foreldre – og skuffelsen over at den ikke er gjengjeldt. Kjærligheten foreldre føler for sine barn krever nemlig ofte noe tilbake. Og siden barna higer etter kjærlighet, blir de lett ofre.
PRISEN FOR FORSONING
Per Knutsen skildrer hvor vondt det gjør for Hugo at han må velge vekk foreldrene for å kunne være seg selv. Det er jo et valg som må tas om og om igjen, for så lenge foreldrene er i live, lever ofte håpet om en forsoning. Men så vet man at den forsoningen er en illusjon og at kjærligheten fra dem ikke er betingelsesløs. Betingelsen er å gi opp seg selv. Hvis ikke, ingen forsoning. Hugo og særlig Erkki elsker foreldrene på tross av alkohol og vold, mens foreldrene begrenser sin utdeling av følelser. Vi får innblikk i at foreldrene selv har hatt det usedvanlig vanskelig som barn. Jeg synes også egentlig mest synd på foreldrene i denne boken. Men de fortjener det ikke.
HOMOFILI – DEN STØRSTE ULYKKEN AV DEM ALLE
Dette er en verden hvor foreldrene ikke har mange verktøy i kassen når det kommer til relasjoner. Og i tillegg opplever de den største ulykke som kan ramme foreldre: de får homofile barn, faktisk to. Hvis Hugo hadde kunnet se ham klart, ville han ha skjønt at også Erkki er rammet. Den samme forbannelsen ligger over ham som over Hugo, han er fylt av det samme helvetes svineriet som moren snakker om. I sin homofobi er nok disse foreldrene ikke noe unntak, men mer som folk flest. Fattigdom og uvitenhet gjør dem om mulig enda mindre i stand til å takle situasjonen. Faren velger alkohol og vold. Moren lukker seg inne i selvforakt. Begge er villig til å begå overgrep for å få sønnen på rett kjøl.
VEIEN UT
Det som hindrer utviklingen for brødrene Hugo og Erkki er nok også at det ikke finnes gode forbilder. Selv ynkelige forsøk på å finne kjærlighet hos andre homofile blir mislykkede fordi også de forakter seg selv. Derfor forblir foreldrene de eneste Hugo og Erkki har her i verden. Kanskje ser sønnene mer i foreldrene enn det det er. Kjærlighet gjør jo blind. Jeg tenker at det storsinnet foreldrene utviser overfor sin yngste sønn etter hvert, kanskje i virkeligheten er skyldfølelse. Men akkurat med dette grepet viser Per Knutsen at det er en vei ut.
LES OGSÅ ANNE ØSTGAARDS BLOGG OM PER KNUTSENS NYE ROMAN
LES MER OM BROREN TIL HUGO PÅ VÅR NETTBOKHANDEL
