Det er ikke første gangen jeg flytter inn i en fiktiv bolig. I mange år, kanskje så mye som tyve, bodde jeg delvis i en fantasivilla i en like dagdrømt norsk småby som jeg brukte som indre kulisser i både romaner og noveller. Siden jeg kommer fra Larvik var det mange av leserne som trodde jeg brukte hjembyen min som modell i fortellinger som for eksempel Dukken i taket, Sølvfjorden og Dronningen sover, men det er ikke tilfelle. Det var en helt og holdent drømt by, med gater og smug, og brygger og bakker, kulper og kroker. Og når jeg var i disse tekstene, de ukene eller månedene det tok meg å skrive dem ferdige, var jeg hele tiden mentalt til stede i denne vesle byen, selv om jeg aldri så mye bodde i Hamburg i min virkelige tilstedeværelse. Jeg drømte meg dit om nettene. Jeg gikk der i tankene under min dagbevissthet. Hver gang jeg trengte den navnløse byen ved havet, gikk jeg på et indre tog og satt der og skranglet noen timer, før jeg så steg av på en forlatt perrong. Alltid alene. Alltid i skumringen, eller et slags halvlys.
Alle detaljer var på plass. Selv følelsen av å sette nøkkelen i låsen. Duften av støv og fravær når jeg kom inn i entreen.
Villaen var en litt slitt funkisbygg oppe på toppen av et fjell i utkant av byen. Stor naturtomt med forblåste furutrær og utsikt til et fyr langt ute i horisonten. Alle detaljer var på plass. Selv følelsen av å sette nøkkelen i låsen. Duften av støv og fravær når jeg kom inn i entreen. De sorte og hvite flisene på kjøkkenet. Møblene i stua. Den manuelle skrivemaskinen på spisebordet som jeg alltid brukte som arbeidsbord. Bunkene med ark. Askebegeret i asurblått krystallglass. Soverommet som utelukkende rommet den store jernsengen. Vinduet som alltid sto oppe. Vinden som løftet gardinet i en bue inn i rommet.
Det var aldri noen andre enn meg selv der. Bare en og annen fugl i den rufsete hagen utenfor. I rundt omkring to tiår reiste jeg jevnlig dit uten at noen visste om det.
Der satt jeg og skrev og hadde det godt. Jeg trengte ingen.
Her i Kråkereiret i Hamburg har jeg holdt til siden i sommer. Men når jeg nå regner på det, finner jeg til min forbauselse ut at jeg har gått ut og inn her i ti år. Men i motsetning til i funkisvillaen i Norge, har jeg jevnlig befolket Kråkereiret med fiktive personer. For eksempel Halvdan Skagge fra Ut av ilden. Han er faktisk den eneste av leieboerne som så langt har havnet mellom permene i en bok. Resten har vært flyktige personligheter som har sklidd ut og inn av mine forestillinger og litterære ideer. Det har ikke blitt noe av dem. De har gått til grunne som fortapte sædceller i livmorens røde osean. Jeg aner ikke hvor mange oppstarter jeg har forsøkt meg på her oppe på taket i Eppendorfer Weg. Mange. Veldig mange. Og Halvdan Skagge har forsvunnet.
Den nye dagen melder seg i form av en lys grønn stripe over skorsteinene øst i byen.
Det er en natt i juli. En sånn duftende bysommernatt med lett duskregn. Jeg har vært ute og forsøkt å gå noe av meg, det kan ha vært noe med skatten, jo på det tidspunktet var det noe med skatten, det drev meg gate opp og gate ned, jeg gikk et par runder i Innocentia park, tok stien videre langs kanalen, jeg sto på broen og så ned i det beksvarte vannet.
Så tenker jeg at det kanskje vil hjelpe meg å gå opp i Kråkereiret. Tre ut av selve virkeligheten for en stund. Klokken er noe over fire. Den nye dagen melder seg i form av en lys grønn stripe over skorsteinene øst i byen. Regndråpene skinner som diamanter på asfalten. Gatene ligger nesten aldeles øde. Bare en og annen taxi på tilfeldig sveip.
Finken har akkurat stengt. Willy står med ryggen til og feier gulvet, han ser meg ikke i det jeg glir forbi, og jeg tenker: Godt slik. At det er godt ingen ser meg nå. At jeg er ute i et slags hemmelig ærend.
Inne i gangen dufter det av kamfer og vin.
Inngangsdøren er malt i blygrått, men partiet rundt den blanke messingklinken er slitt helt inn til trevirket, man kan se at døren tidligere har vært rustrød, og aller først, kanskje før siste krig; mørk grønn. Inne i gangen dufter det av kamfer og vin. Heisen er produsert i Paris i 1936, og er utstyrt med et gitter i sort smijern. Jeg kan se mitt eget ansikt i et halvt utvisket speil. Utkjaset og blek av de sorte regnestykkene jeg har gått og balet med halve natten. Våt i håret.
Hvis man teller langsomt og rytmisk, er man oppe på trettiseks.
Døren står på gløtt. Jeg skyver den langsomt inn i entreen. Den gamle skinnjakken til Halvdan på en knagg. Inn til venstre: Arbeidsrommet, med utsikt mot den store verandaen som liksom hviler i trekronene. Kombinert stue og kjøkken. Fra soverommet ser jeg ned i bakgården, der en grå katt går målrettet langs en husvegg. Inne på badet drypper det fra en kran. Drypp. Drypp. Drypp. Monotont. Halvt uvirkelig, som noe fra en drøm. Og overalt, i stua, og i kjøkkenkroken, inne på arbeidsrommet, på det trange gjesterommet og på soverommet: Bøker. Fra gulv til tak. Selve leiligheten er et underlig resultat av krig og kaos og ikke helt lovlig gjenoppbygging, slik arkitektur er hele Hamburg full av. Det var i slutten av juli, tenker jeg, i det jeg åpner døren ut til verandaen. Den varmebankende sommeren 1943. 125 000 mennesker ligger døde i ruinene, etter først å ha løpt brennende og skrikende gjennom byen. Dette huset: En fulltreffer. Bare fasaden mot gaten står igjen. (Med en naken madonna i muren mellom tredje og fjerde etasje.) Når huset reises opp igjen, ser noen sitt snitt til å bygge denne leiligheten inn i loftet. Noen i byråkratiet ser en annen vei.
Kjøleskapet er tømt, og vasket grundig rent. Det er som om Halvdan har forlatt fiksjonen med stor besluttsomhet. Men i veggskapet finner jeg te, sukker og salt. Mens teen trekker setter jeg på en av de utallige Miles-skivene som jeg har utstyrt ham med. ”At The Blackhawk, San Francisco.”
Setter meg ut i den gamle, fillete lenestolen som står tørt under halvtaket.
Nipper til teen. Jo. Det hadde virkelig en hensikt å dra opp hit. Akkurat nå virker kemneren veldig langt borte.
Alt annet også.
*
…jeg går, og går, og går, mens jeg kjenner på slitasjen og gjetter litt på hvor lenge jeg kan ha igjen før jeg kneler under min egen vekt.
Det er høst. Vi skriver. 30. September. Hver formiddag tar jeg heisen ned, og går i de samme gatene som jeg gjør i mitt virkelige liv, jeg går Eppendorfer Weg til ende, det er en av byens lengste gater, jeg går i Eppendorfer Landstrasse, Lehmweg og Falkenried, rundt og rundt i Innocentia park, over til Bolivar park, der stemningen er en annen og dystrere, jeg går langs Alsters bredd, noen ganger rundt hele vannet som ligger der som et blått øye midt i byen, jeg går under de eldgamle eiketrærne, jeg går, og går, og går, mens jeg kjenner på slitasjen og gjetter litt på hvor lenge jeg kan ha igjen før jeg kneler under min egen vekt. Det gjør ikke noe, det er helt greit, det er bare en gjettelek jeg bedriver, nærmest for moro skyld. Og så går jeg og tenker at jeg egentlig ikke hører til her, at jeg selv etter over tredve år ikke hører hjemme i denne byen, og at det kanskje er på tide å finne ut av hvor jeg vil dø eller bli hjelpeløs, det er slikt vi berører overflaten av rundt stambordet på Finken, men når jeg går alene for meg selv hender det at jeg stikker fingertuppen helt inn i selve såret. For så å snuse litt på den etterpå. Jo. Betent.
Jeg kjøper to flasker rødvin av Harald hver dag før jeg tar heisen opp, jeg har flyttet han fra det vesle hullet hans i Løwen Strasse der han holdt til på nittitallet, nå har jeg altså vinhandel i eget hus, jeg kan handle inn for helgen iført tøfler og slåbrok dersom jeg ønsker det, og Jåla i jålebutikken ved siden av har sitt eget hvitvinsabonnement, hun henter selv i kjøleskapet og bringer tomflaskene tilbake etter avtale. Det er slike ordninger som får oss til å bli her nede. Susi: Jeg kunne ikke tenke meg å bo i et land der jeg ikke får sjampanje på bensinstasjonen. Aldri i verden!
Jeg har sluttet å få panikk dersom det ikke blir skrevet noe på en uke eller to. Det var ikke så lenge det varte heller. Tidligere sto jeg aldri fast. Jeg leverte en jevn strøm av manuskripter, de gikk videre til trykkeriet etter et par looper på forlaget. Nå sitter alt mye lenger inne.
På nettene er det ennå såpass mildt at jeg kan sitte ute på verandaen og drikke.
Månen som en diger gul ost i en bue over hustakene.
