Fikk du ikke med deg første del? Her er DÅRLIG ROMAN, første del
C-klassen ser noe den ikke skulle sett
Jeg er Vargen. Jeg er tørst og sulten. Sulten som en skrubb.
Hun gikk like forbi meg. Jeg kunne ha strukket ut labben og grepet henne. Men jeg gjorde det ikke. Hvorfor gjorde jeg det ikke, jeg som var så sulten? Tja. Det var det, da.
Jeg er Vargen. Grrrr.
Lilly løper mot Ekeberg. Åsryggen tårner seg opp foran henne som en grønn dinosaurus med trær på. Under henne klaprer brosteinene som hissige klapperslanger under fiskeskinnspumpsene. Lilly ser seg ikke tilbake. Hun løper uopphørlig, hun stanser ikke, tvert imot, hun bare fortsetter. Hun puster tungt, forskremt, men samtidig rytmisk. Lungene hennes er to små, redde maskiner. Dinosaurusen kommer nærmere.
Lilly har fått sitt livs foreløpig verste støkk.
Hun måtte flykte. Likevel løper hun ikke hjemover.
Hun er på vei til tante Cora.
Tretti til trettifem minutter tidligere svømmer hun på Torggata bad. Bryst, denne begredeligste av alle svømmearter. Ikke er den grasiøs, ikke er den rask. Dessuten får den unge mennesker til å tenke på bryster, noe som er pinlig for de fleste. I så måte var ikke Lilly den som hadde det verst. Hennes første bryst var i ferd med å få selskap av det andre. Nei da, puberteten sleivet av sted. Men brystsvømming? Nei, over og ut! Det eneste den er god for, tenkte hun, er å bringe mennesker som er nedsenket i vann fra punkt A til punkt B. Dessuten hadde hun en hemmelighet.
Det var en hemmelighet om å være annerledes. Hvis det var én ting som gjorde henne annerledes, så var det denne. Familien, det røde håret – annerledesmessig var dette for blåbær å regne mot selve Hemmeligheten.
Jentene fra Møllergata skole svømte stafett, C-klassen mot D-klassen. Det var siste etappe. Solrun svømte for D-klassen. Lilly lå håpløst langt etter. Langs bassengkanten sto jentene i D. De trippet, hoppet og hoiet. De skrek som aper. Heia D! Heia D! Lillys klassekamerater geipet, sparket i lufta, hang med hodet. Klassekamerater var et for sterkt ord. De var ikke hennes kamerater. De hatet henne. Om noe, var de hennes klassefiender. Hun kastet et blikk mot dem på bassengkanten. C-klassepikene himlet med øynene, de rullet med hodet, stønnet oppgitt og geipet til henne.
Hun snudde seg, konsentrerte seg om vannet, den klorgrønne væsken som omga henne. Vanligvis likte hun å bade. Nå var det som om selve vannet hånte henne. Det grove stoffet i badedrakten krøllet seg mellom lårene og gnog. Drakten var et arvestykke. De hadde vært storvokste, kvinnene i hennes slekt. Var hun den minste?
Hun skulle ikke bli den siste.
Lilly bet tennene sammen. Jeksel møtte jeksel i et forbannet knas. Faen. Faen! Solrun Heimly skulle ikke få vinne, skulle ikke ydmyke henne, ikke i dag. Lilly skulle hæren fløtte henne ikke la seg slå.
Hun spriket med tærne og sparket fra. Det var som å løpe på fast grunn. Lilly åt meterne mellom seg og Solrun, slukte dem uten å tygge centimeterne. Snart var hun oppe på siden av sin turnende plageånd. I vannet var Solrun heller ikke tapt bak en vogn. Men mot en Lilly Ahlmann, en forbannet fjorten år gammel Lilly som sparket fra slik bare hun kunne, hadde Solrun ikke en sjans i havet. En tanke for som et lynglimt gjennom Lillys hode. Hun kunne bli avslørt. Hun risikerte at alle på Torggata bad fikk se hemmeligheten hennes. Lynglimtet var borte, og det kom ingen torden. Hun tenkte ikke på det, hun tenkte ikke i det hele tatt, hun var redusert til en hurtigsvømmende bunt av viljestyrke. Det kokte omkring henne. Tre meter fra mål fosset Lilly forbi, så fort at kjølvannet slo Solrun sidelengs.
Seierherren, i den grad en fjorten år gammel pike kan omtales som herre, kanskje hun heller bør omtales som triumfatoren, hvorom allting er, hun hadde vann i ørene og merket ikke hvor stille det hadde blitt. Men i samme sekund som hun hang på kanten og vannet rant ut av ørene, brøt jubelen løs.
Hurra for Lilly! ropte jentene. Hun leve! Og de grep hennes spinkle ungpikearmer, som nå var slappe som kokt spagetti, og dro henne opp av vannet. Fortsatt våt skimret hun som en fisk. Andpusten, ute av stand til å snakke hev hun etter pusten som en fisk i bunnen av en båt. Og de løftet henne opp og bar henne på gullstol mens de sang, nei, beljet hennes pris. Og gid hun lenge lenge lenge leve må, beljet de. Og gid hun lenge lenge lenge leve må. Og de fortsatte. Og gid hun leeenge.
Det var akkurat da alle trakk pusten for å belje det andre lange leeenge at Synnøve oppdaget Lillys hemmelighet.
– Se! ropte Synnøve og pekte på Synnøves føtter. Alle så på dem. Sangen stilnet som om noen hadde slått av en radio. Synnøve skar en grimase og dro to av Lillys tær fra hverandre. Det gikk et gisp gjennom de fjorten jentene. Ikke rart Lilly hadde tatt igjen Solrun Heimly på siste etappe. Lilly Ahlmann hadde svømmehud mellom tærne.
Lillys hjerte falt, som en heis i en sjakt når noen har kappet vaieren. Hemmeligheten hennes var avslørt. Den snodige familien, det røde håret, den springende puberteten – alt dette kunne hun tåle å bli ertet for. Men at hun skulle bli kjent som Piken Med Svømmehud Mellom Tærne, det var mer enn hun kunne bære. En skjelving bredte seg fra overleppen ut til kroppens ytterste trevler, og den lille kraft hun hadde igjen etter en anstrengende svømmeetappe, samlet seg i et desperat skrik. Det runget mellom flisveggene. Så ble det stille som i en sekk. Jentene utvekslet skrå, reveaktige øyekast, en usynlig kontrakt ble sendt rundt og signert med usynlige penner. Det var en kontrakt om å knø Lilly.
Først kom det som en hvisken, ingen så hvorfra. – Dolly, Dolly.
Så falt flere stemmer inn. Det klang med større fylde. – Dolly, Dolly.
Dette ene ordet, navnet fyltes med den særegne formen for hat som bare fjorten år gamle piker er i stand til å frembringe. Nå hadde jentene fra D-klassen også fattet interesse og sluttet seg til kretsen. Pikene ropte taktfast, som ett troll med tjueåtte hoder. – Dolly! Dolly!
Lilly rev seg løs fra trollets grep og stavret seg inn i garderoben. De andre jentene fulgte etter. Noen begynte å kvekke bak henne, avskyelige kvakk som fra en overfylt andedam med særdeles dårlig stemning. De dyttet henne inn i dusjen og skrudde på vannet. Lilly kollapset som en våt sokk. Noe traff henne i ansiktet og spratt ned på de røde flisene. Det var en tampong. Den skulle snart få selskap av flere. Piken med svømmehud mellom tærne ble pælmet med tamponger og bind, og hele tiden mens jentene gjorde det, fortsatte de å kvekke.
Kvakk! Kvakk! Kvakk!
Lilly samlet den lille luften som fortsatt fantes i sine små lunger til en skingrende bønn. Hun visste at de aldri ville se på henne som en av dem, ikke etter dette. Hun hadde ikke noe håp om å bli godtatt, bare om å få være i fred. – Jeg er ikke en and! fikk hun presset fram før hun sank sammen under den kalde strålen.
Det skranglet i et dørhåndtak. Plutselig sto svømmelærerinnen, frøken Koll, bak dem. Ingen våget å være oppsetsig mot den vesle, myndige damen med fløyten om halsen. Det ble sagt at hun var sånn. Noen var redd henne, andre lurte mer på hva dette sånn var, om det kunne ha noe med Nord-Norge å gjøre. Uansett var det hun som hadde fløyten. Jentene i 7 C og D flyktet som skygger for sola. Frøken Koll lente seg inn i dusjen og skrudde av vannet. Lilly lå og hikstet under vasstrukken bomull. Svømmelærerinnen så ned på henne og satte hendene i siden.
– Jeg gir opp, sa hun oppgitt. – For et hemningsløst sløseri med menstruasjonsbeskyttelse. Ahlmann, selvfølgelig. Ja, du har nå et eget lag med det å terge på deg dine klassevenninner. Selv nå som du nettopp har vunnet stafetten for dem. Dette blir anmerkning, brev med hjem og parade. Tro ikke du kan innynde deg hos meg ved å svømme fort.
Frøken Koll snudde på hælen og halset ut. Lilly stablet seg hulkende på beina. Hun lusket til ranselen sin og grep klærne på knaggen over benken.
– Takk, sa en stemme. Lilly snudde seg. Det var Synnøve. – Takk for at du ikke sladra på oss.
Lilly Ahlmann snøftet, dro på seg klærne i en viss fart, stappet tærne inn i sokkene, kjørte føttene ned i skoene, knyttet lissene og løp ut. Hun krysset Torggata uten å seg for, fortsatte ned Henrik Ibsens gate og inn i Lybekkergata forbi Gunerius’ Magasin, forbi Oslo Spektrum og til venstre oppover Schweigaards gate. Hun løp så fort at tårene rant inn i øregangene. Østbanen var en grå skygge på hennes høyre side.
Som performancekunstneren Laurie Anderson skulle påpeke mange år senere: Å gå er bare en annen måte å falle på. For hvert skritt faller du litt forover. Så tar du deg i det. Om og om igjen faller du. Anderson ville sikkert vært enig i at det samme er tilfelle når det gjelder løping, bare i enda større grad. Fall, ta deg i det, sett den andre foten foran. Gjenta til du er ved ditt mål eller pumpa. Og det var denne aktiviteten Lilly Ahlmann bedrev oppetter Ekebergveien.
Ekeberg! Kjent for sin fabelaktige utsikt over byen og fjorden som byen hadde gitt navn til! Sjømannsskolen, bygget for å bære bud om historie og soliditet, utsmykket av Per Krohg den gang århundret var ungt! Den typeriktige funkisrestauranten! Ekebergbanen, de østlige bydelers bratteste trikketrasé – i sin tid et lite ingeniørfaglig mirakel! Lenger oppe: Ekebergsletta, hvor Amundsen i sin tid var første nordmann til å ta flysertifikat. Og sist, men ikke minst: Ekebergs blomstrende kunstnerkoloni, hvor Lillys tante Cora Zierling utgjorde et naturlig midtpunkt.
Tante Cora var Maudes eldre søster. Så langt tilbake Lilly kunne huske, hadde hun hatt et nært forhold til tanten. Hun var alt moren ikke var. Mor var stille, tante var støyende. Mor var blek, tante var blodfull. Mor var gift med far. Tante Cora, derimot, byttet elskere som andre skifter skjorte. Ikke hver dag, men ofte. Hun byttet elskere like ofte som mennesker som ikke svetter så mye, skifter skjorte. Hvis de unngår å oppholde seg i røykfylte rom. Eller hvis de rett og slett ikke har særlig velutviklet luktesans, da kan man gå lenge med den samme skjorta uten å merke at det er på tide å skifte. Tante Cora visste når det var på tide å skifte elsker. Når de begynte å spørre om de ikke heller bare kunne sitte og snakke litt. Var det en ting hun ikke fant seg i, var det småprat. – Alvor, kunne hun si til dem, – får jeg av dikterne. Deg valgte jeg for kroppen din.
Hadde Cora levd i en annen tid og vært av et annet kjønn, kunne man, kanskje med rette, ha beskyldt henne for å være en mannssjåvinist. Hun var ikke noe av dette. Hun var bare kynisk, utålmodig og ualminnelig glad i sex.
Cora hadde ikke fortalt alt dette til Lilly. Den voksne kvinnen ønsket at pikens foreldre kunne være mer åpenhjertige når det gjaldt erotikken. Jentungen var fjorten, for helvete! Men nei, for Lilly var kjønnslivet en lukket bok. Hun visste at det involverte nakenhet og svette og fuktig hår på de merkeligste steder. Hun hadde hørt de jevnaldrende hviske, nok til å forstå at sex var noe man måtte passe seg for. Hun visste at faren hennes nødvendigvis hadde stukket tissen sin inn i mammatissen, men det måtte ha foregått på en annen måte enn det jentene på skolen snakket om. Lilly skjønte at foreldrene hadde gjort det som måtte til for å få henne, men hun kunne ikke tro at det var noen sammenheng mellom det og puling. Puling var farlig og forbudt. Et eller annet bortgjemt sted i Norge fantes det et fengsel for dem som hadde pult. Et pulefengsel.
Idet Lilly kom inn i Røhrts vei og passerte den viltvoksende snøbærhekken, hørte hun drabelige lyder fra hagen. Det var en kvinnes frydefulle kvin og en hammocks rytmiske knirking. Det hylte i hammocken, det lød som om noen sendte opp raketter.
Lilly stanset foran trevillaen og trakk pusten. Malingen hang i laser av veggene, og hagen var nedgrodd. Hun ante eimen av terpentin fra husets indre. Det lå i det hele tatt en sky av kunst over eiendommen. I hagen på den andre siden av huset, utsiktssiden, nådde fyrverkeriet sin grande finale. En kvinne og en mann ropte i utmattet fryd mens hammocken kollapset omkring dem. Lilly ville ikke komme uforvarende på dem. Hun ringte på.
Hun sto der i noe som virket som en evighet. I virkeligheten var det et snaut minutt. Hun trakk inn den friske Ekebergluften. Det var sannelig noe annet enn det hun var vant til; de klamme, klengende dunstene av røkt kolje, kullfyring og klaskedo. Hun pustet den friske Ekebergluften ut igjen og kikket opp. Bak et vindu i tårnkarnappet rørte en skikkelse på seg. Lilly skimtet et kråkerede av hvitt hår og en klolignende hånd. Så ble skikkelsen borte. Lilly trakk på skuldrene. Det måtte være bevisstheten som spilte henne et puss. Det, eller tante Kitty.
Inne i huset kom et menneske løpende. En liten, tykkladen mann med midtskill åpnet døra. Han var kledd i tweed, og han hadde en blyant mellom tennene og mørke ringer rundt de oppspilte øynene som stirret på henne.
– Fort! peste den fete og viftet med et ark fullt av uleselige tegn. – Et synonym for å skinne?
– Stråle? foreslo Lilly.
Mannen ristet febrilt på hodet. – Nei, nei, nei, nei, nei!
– Tindre?
– Håpløst!
– Lyse?
Mannen så på henne. Han nikket langsomt. – Det er jo så forbannet opplagt! At ikke jeg så det!
Han brøt ut i en klukkende latter, krøllet arket til en ball og slynget den utfor trappen. Så slo han ut med armene for å bli klemt.
– Onkel Mysak! strålte Lilly og kastet seg om halsen på ham.
– Min pike! utbrøt onkelen. Han var av den gamle skole og kunne ikke snakke som folk.
– Hva med diktet ditt? spurte Lilly plutselig bekymret.
– Det var søppel! Det var verre enn søppel! Det var amerikansk søppel!
Onkelen hadde mange og høylytte fordommer. For tiden hatet han Eisenhower, samnorsken og dixielandmusikk. For nordmenn var rocken knapt nok et rykte.
– Hvor er tante? spurte Lilly.
– Hun er i haven og synger, sa onkel Mysak. – Hørte du henne ikke da du kom? Hun har fått seg ny sangpedagog. Russer. En utmerket mann på sitt fagfelt, men en politisk idiot. Å forlate – nei! å flykte fra sosialismen, nu som arbeiderstaten står foran en ny vår. Det er i beste fall halsløs gjerning. Krustsjov, ser du, han er min mann. Med Stalin ute av veien, kan avideologiseringen av Sovjetsamveldet ta fatt. Veien ligger åpen for den pragmatiske sosialisme. Aron har rett – ideologi er opium for de intellektuelle. Jeg er forbauset over at du ikke hørte tante. Fjodor skal lære henne å puste riktig. Det var i hvert fall det de fortalte meg. Men her står jeg og tøver. Kan vi by deg på noe? En pjolter?
– Jeg er bare fjorten år, protesterte Lilly.
– Da lager jeg den ekstra tynn, sa onkel. – Gå ut gjennem stuen, så treffer du henne.
Og det gjorde hun. Lilly gikk gjennom entréen, hvor en uthulet elefantfot gjorde tjeneste som stativ for paraplyer og onkelens spaserstokker, inn i den midtre stuen med sine mange malerier signert norske modernister som Inger Sitter, Kai Fjell, Carl Nesjar, Odd Tandberg, Jacob Weidemann, Håkon Stenstadvold, Bendrik Riis og Reidar Aulie, og ut på glassaltanen hvor vinduene hadde stått upusset i årevis. Tanten mente husarbeid nedverdiget kvinner, onkelen mente det nedverdiget alle og følgelig var de enige om å ikke betale andre for å gjøre rent.
– Hallo? ropte den unge piken.
Det raslet i en busk. To kvister delte seg, og der kom tante Cora. Det første man så var håret, et orange villnis. Hun pattet på et munnstykke med sigarett i, mens hun rettet på skjørtene og børstet gress av enden.
– Lilly! kvitret tanten overstrømmende. – God morgen! Har du spist frokost?
Niesen smilte. – Klokken er over tolv.
– Frokost er dagen viktigste måltid, uansett hva klokken måtte være. Hils på Sergej.
– Hvem?
Tanten så seg om. Hun satte spissen av tommel og langfinger mellom tennene og plystret så skjærene fløy ut av trærne. En mannsperson i førtiårene kom luskende fram fra solbærbuskene.
– En av Sovjetsamveldets fremste pedagoger i sang og stemmebruk, forklarte tanten. – Han har lært meg å synge fra livmorhalsen.
Sergej hadde Stalinbart, store muskler og var tilsynelatende kledd i kun et kjøkkenforkle. Tanten introduserte dem for hverandre på fransk, og sovjetrusseren grep Lillys hånd og kysset den, mens han begeistret slynget ut setninger på et annet språk som hun heller ikke forsto.
– Snakker han russisk? spurte Lilly.
– Oui, sa tanten på fransk.
– Da så, sa Lilly.
– Her er pjolteren din! ropte onkel Mysak muntert fra altanen.
– Byr du pikebarnet på pjolter?!, freste tanten. – Over mitt lik! Det er champagne hun skal ha.
Og slik ble det.
Lilly så ikke på tanten og onkelen som syndige mennesker. Kanskje fordi de var eksentriske på en måte som hun ikke klarte å koble direkte til Bibelens påbud og forbud. Kanskje fordi man aldri snakket om synd hjemme hos henne. Familien Ahlmann var ikke troende mennesker. Himmelen var for søndagsskolebarn. Helvete var bare et ord, et ord man ikke kunne si ved bordet, men like fullt et ord.
Slik satt de og nippet til hvert sitt glass: Lilly, tanten, onkelen og den velbygde sovjetrusseren i forkle. De så utover Oslofjorden. Sergej satte neseborene på vidt gap. Fra arbeidergårdene nede i Gamlebyen kom det drivende en dunst av røkt kolje og kokt kål.
Østeuropeerens lepper delte seg i et tannfullt nostalgisk glis, og han nikket gjenkjennende.
– Fy fanden, spyttet onkel Mysak. – Efter revolusjonen skal det bli slutt på den stanken.
– Hva sa han? spurte Sergej på russisk, men det var det bare tante Cora som forsto. Hun oversatte i rasende fart. Et mørke senket seg i Sergejs blikk, og han sendte en voldsom tirade mot den tykkladne forfatteren. Lilly skjønte ikke hva russeren sa, men gjettet seg til at han var for røkt kolje, mot stalinismen og for en frihetlig marxisme. Samtidig var det noe ved ham som fikk henne til å mistenke at han støttet tanken om et intellektuelt adelskap, et åndelig aristokrati som sannsynligvis sto i skarp motsetning til det sosialistiske folkestyret. Dette var ikke slikt Lilly hadde lært på Møllergata skole. Dette hadde hun lært i livets skole, under tidligere besøk hos tante Cora, hvor kunstnere og radikale møttes og politikken satt løst rundt bordet.
– Det er noe med arbeidere, sa tante Cora fortrolig til niesen mens munnhuggeriet raste på russisk og norsk. – Jeg tror det er lukten av dem. Lukten av ærlig svette. I min karriere har jeg kjent mye svette, men lite oppriktighet.
Cora Zierling overdrev ikke. Hun hadde kjent sitt monn av svette. Fra hun debuterte seksuelt på midten av tyvetallet, hadde menn ligget flate etter henne og hun hadde visst å benytte seg av deres horisontalitet. Hennes tiltrekningskraft hadde ikke blitt det spor mindre av at hun var en av landets mest berømte utøvende kunstnere. Victor Bernau hadde sett henne synge på Den røde mølle og hyret henne inn som sin førstedame på Chat Noir. Et hardnakket rykte ville ha det til at hun var den eneste som hadde fått Ernst Rolf til å foreta et heteroseksuelt avvik. På Nationaltheatret hadde Cora spilt Rosamunde i ”Fetteren fra Bavaria”. Det var der Tancred Ibsen oppdaget henne, og fluksens tilbød henne tittelrollen i talefilmen ”Sølvpiken”. Deretter gikk det slag i slag med ”Sibyllens hemmelighet”, ”Kjærlighet blant lapper” og den tredje filmen i den populære Peter van Heeren-serien, ”Peter van Heeren tar en spansk en”. Samtidig hadde hun bevart sitt klare klassestandpunkt, og lå like gjerne med en støperiarbeider som en teatersjef.
Onkel Mysak og russeren ropte til hverandre på hvert sitt språk. Lilly ble imponert. Hvordan de kunne vite at de var så uenige?
– Såda! knirket det gjennomtrengende fra altanen. – En kan jo ikke høre seg selv snakke!
Det var tante Kitty som kom sjokkende ned til hagen. Kamphanene stilnet og mumlet brydde unnskyldninger. Lilly visste at ingen mann sa tante Kitty imot. Hun hadde levd lenge og hadde alltid rett. Hun hadde bodd i tårnet så lenge noen kunne huske, og ingen var helt sikker på hvis tante hun var. Hvis hun i det hele tatt var tante.
– Neimen, pep tanten under den tørre, hvite manken. Hun hadde oppdaget Lilly, og stirret på henne med det trillrunde øyet, det eneste som fungerte. – Er det ikke Lilly som er på besøk? Har du fått kolje?
Piken ristet på hodet.
– Vi skulle akkurat til å tilby henne det, bedyret onkel Mysak.
Tante Kitty satte øyet i ham. – Det skulle bare mangle. Du vet like godt som jeg at hun aldri får fisk hjemme. De spiser aldri fisk. Ikke etter at … ja, nok om det.
– Etter hva da, tante Kitty? spurte Lilly. – Hvorfor spiser vi ikke fisk hjemme hos oss?
Den gamle damen svelget tungt. Strupeeplet gjorde en ubekvem liten dans bak det grå brokadestoffet.
– Det kan dine foreldre fortelle deg når den tid kommer. Om du fikk høre det fra oss, ville det bare kaste om på hele din tilværelse, og det skal vi ikke ha noe av. Så! Nu snakker vi ikke mer om den saken.
Og slik ble det. Onkel Mysak fylte det som kunne ha blitt en pinlig stillhet med å plystre ”Paper Doll”. Russeren falt inn med annenstemme, og stemningen løftet seg straks mange hakk. Lilly helte ubemerket champagnen i et karsebed.
En time senere satt de alle ved langbordet i spisestuen, bordet som hadde sett så mange sene kvelder i kunstnervillaen. Lilly la fra seg bestikket og så seg rundt mens hun snakket til dem alle. – Jeg føler meg hjemme her. Det er merkelig, men jeg føler meg mer hjemme her enn hjemme. Her er det som om jeg er blant mennesker som forstår meg og setter pris på meg.
– Hysj, utbrøt tante Cora. – Du må ikke snakke sånn.
– Forstår dere meg ikke? gispet Lilly.
– Klart vi forstår deg, sa onkel Mysak med munnen full av kolje. – Men du må aldri si at du ikke føler deg hjemme hjemme.
– Hvorfor ikke? spurte Lilly utfordrende. – Dere sier selv at sannheten skal frem.
Tante Cora lente seg over mot Sergej. – Pravda, forklarte hun.
Russeren nikket, men tygget ufortrødent videre.
Onkelen ble mørk i pannen. – Sannheten, ja! Den store sannheten om menneskesamfunnet! Det er det vi har kunsten til. Den sannheten skal frem! Men ikke alle de små sannhetene.
– Malenka pravda, kom det fra tante Cora.
Man trenger ikke fortelle ting bare fordi de er sanne. Som Ibsen sa: Tar man livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så, ja, hm, det samme kan det være.
– Det er lysten til å leve, ikke sant? sa Lilly anklagende. – Dere vet noe om meg som jeg ikke vet, og hvis jeg får vite det, er dere redde for at jeg skal miste lysten til å leve?
– Du og din Ibsen, freste tante Cora mot sin mann. Så la hun sin tørre, svale hånd på Lillys. – Selvfølgelig gjør du ikke det. Du er ung og har livet foran deg. Det eneste jeg sier, er at du ikke nødvendigvis må vite alt om hvem som er far til hvem. Eller at du skal få høre all verdens ulekre detaljer om familieritualer som antakelig bare vil fortone seg skremmende. Se heller fremover. Du som skal begynne på gymnaset.
– Er ikke pappa faren min? måpte Lilly.
– Nei, nå snakker vi om noe annet! ropte onkel Mysak.
– Hva slags ritualer? spurte niesen.
– La meg spå deg, knirket gamle tante Kitty. Hun sto plutselig ved Lillys side, løftet tante Coras hånd fra Lillys og la den, det vil si Lillys hånd, i sin. Hånd, altså.
– God idé, sa tante Cora og overlot stolen sin til den eldre kvinnen. – Det er slikt som får tankene dine bort fra dette med hvem som er faren din.
Tante Kitty hysjet på henne. Hun holdt Lillys høyre hånd i sin venstre og dro de kalde, rynkete klørne på sin egen høyre hånd mykt over Lillys håndflate.
– Hm, lød det inne i det hvite kråkereiret. – Hm.
– Det betyr at hun tenker, forklarte onkel Mysak.
Med et rykk stanset den kalde, rynkete pekefingeren midt i Lillys hånd. – Hm! gjentok tante Kitty.
Den lange pekefingerneglen boret seg ned i huden. Smerten jôg gjennom Lilly som et elektrisk støt. Hun bet seg hardt i underleppen. Hun løftet blikket mot tante Kitty, som hadde kastet hodet bakover. Øynene kom til syne. De ellers så vasne og rødkantete øynene var plutselig fylt av et ekstremt nærvær av en navnløs gru. Det lille hun vanligvis hadde av hudfarge rant ut av ansiktet, som vannfarger i en utslagsvask.
– Ser du noe rart, tante? spurte onkel Mysak.
Tante Kitty åpnet munnen for å snakke, men ingen ord kom ut av den. I stedet åpnet og lukket hun munnen fiskeaktig. Det surklet i kjerringspytt. Neglen holdt på å stikke hull i Lillys unge, elastiske hud. Så avtok presset. Tante Kittys venstre hånd løsnet grepet. Den gamle damen segnet sammen der hun satt. Blikket hennes slapp taket i Lillys hånd og forsvant inn i seg selv. Tante Kitty falt av stolen og ble liggende på gulvet, som en sekk med bein.
Onkel Mysak reiste seg og bøyde seg over bordet for å se henne bedre. – Er det noe i veien, tante?
– Hjelp henne! ropte tante Cora.
Men det var for sent. Den gamle damen sto ikke til å redde der hun lå. Sergej løftet henne opp og insisterte på å foreta Heimlich-manøvren, uten annet resultat enn at en tannprotese spratt ut. Onkel Mysak og russeren la den gamle damen på en divan. Det var da de så at det rant en tynn strime blod fra hvert øre.
– Er hun …? spurte tante Cora.
Onkelen nikket bistert. – Ja. Hun er …
– Spør du meg, sa tanten, – tror jeg heller hun er død.
Senere slo legen fast at tante Kitty hadde dødd momentant. Riktignok hadde hun hatt store smerter, men det var en trøst at de ikke hadde vart så lenge.
Onkel Mysak kjørte Lilly hjem. Hun satt ved siden av onkelen, foran i den sorte Wartburgen. Han hadde sorte kjørehansker, og det fantes ingen tvil om at han og niesen tenkte på det samme. Det var bare så vanskelig å få sagt det. Onkelen kremtet flere ganger.
Det var først da de rullet ned Oslogaten at han fikk sagt det. – Du skal huske at tante Kitty var en svært gammel dame. Hun hadde nok dødd uansett.
– Ja, sa Lilly og nikket.
– Om hun ikke hadde dødd fordi hun fikk øye på et eller annet forferdelig i din fremtid, så hadde hun nok dødd av alderdom. Så dette skal du ta helt med ro. Dessuten var hun antagelig ikke min tante.
Lilly visste at hun ikke var å laste for at den gamle damen var gått bort. Likevel hadde hun fått mye å tenke på. Hun hadde fått et nytt forhold til døden. Tidligere hadde hun tenkt på døden som noe som bare rammet gamle mennesker hun ikke kjente. Nå hadde hun møtt døden på nært hold, stirret den i hvitøyet, tatt den i hånden og sagt morn. Dessuten hadde hun fått et forvarsel, om enn vagt, om at tragiske og sjokkerende begivenheter ville finne sted i hennes eget liv. Det er ingen overdrivelse å si at dette var dagen da døden steg inn i Lilly Ahlmanns liv. Denne dagen hadde hun fått en innsikt, om enn vag, som ga henne en sorg hun skulle bære på resten av livet. I sorgen lå det sinnsro, og i sinnsroen modenhet.
Da Wartburgen stanset utenfor Thor Olsens gate 9 og Lilly steg ut, var det kun åtte og en halv time siden hun hadde forlatt sitt hjem for å gå på skolen. Men i løpet av de åtte og en halve timene hadde hun blitt mye mer enn åtte og en halv time eldre. Mange mennesker lever et helt liv uten at det går opp for dem at de skal dø. Dette visste Lilly Ahlmann i en alder av fjorten.
Hun spurte onkel Mysak om han ikke ville bli med opp og ta en kopp kaffe. Kanskje tenkte hun at onkelen kunne fortelle foreldrene hva som hadde skjedd. Kanskje håpet hun at hans nærvær ville fungere som en buffer mot skjenn; det hadde neppe gått upåaktet hen at Lilly hadde stukket av fra Torggata bad i skoletiden. Dessuten var det dette med tante Kitty, det hadde ikke vært noe gøy å få skylden for en så alvorlig sak.
– Nei takk, sa onkel Mysak. – Jeg orker ikke mer kaffe i dag.
Så la han giret i første, presset ned gasspedalen, svingte ut fra fortauet og kjørte videre ned mot Akersgaten før Lilly rakk å si at de kanskje hadde te. Vann og kopper hadde de i hvert fall nok av.
Lilly ble stående igjen på fortauet, glatt i ansiktet, men med visdommens rynker på sin sjel. Og der og da hørte hun noe fra annen etasje, etasjen under hennes. Det som blandet seg med lukten av røkt kolje var den umiskjennelige lyden av skrikende spedbarn. Ganske nyfødt også, etter lyden å dømme. Et nytt liv var blitt til i Thor Olsens gate. Hvor ironisk, kunne hun ha tenkt, hvis hun hadde hatt noe begrep om ironi. I stedet måtte hun nøye seg med å gjøre Einar Skjæraasens ord til sine og slå fast at jo da, lyset og skyggen er søsken på jorda. Deretter gikk hun inn i portrommet, trakk pusten dypt og satte foten på første trappetrinn.
