Denne teksten er en oversettelse av Adania Shiblis takketale, som ble holdt på årsmøtet i Den norske forfatterforening, 22. mars 2025. Talen er oversatt av Halfdan Freihow.
Hver gang jeg hører uttrykket «ytringsfrihet», blir jeg like perpleks som et nattdyr når det tvinges til å møte et plutselig skarpt lys om natten. Hvor begynner ytringsfriheten, og hvor slutter den? Når begynner ytringsfriheten og når slutter den?
Jeg stiller disse to spørsmålene først og fremst som palestiner, som oppvokst i Palestina, hvor ytringsfrihet – i likhet med eksistensfrihet – tilhører enkelte, men ikke andre, og de andre er oss, palestinerne. Selv ord som «palestiner» og «Palestina» er ofte blitt forbudt.
Dette forbudet gjorde manglende tilgang til ytringsfrihet til noe nært for meg, så vel som for andre palestinske forfattere, gjorde det til en daglig følgesvenn i skriveprosessen.
Det faktum at min forfatterkollega Musab Abu Toha og jeg aldri har møtt hverandre, og langt mindre hatt en fri samtale, vitner om det. Han har vært stengt inne i Gaza det meste av livet, og jeg har ikke fått lov til å reise inn i Gaza siden år 2000.
Han har vært stengt inne i Gaza det meste av livet, og jeg har ikke fått lov til å reise inn i Gaza siden år 2000
Slik sett har frihet, inkludert ytringsfrihet, fortonet seg som en fjern nabo med tilhold i en borg omgitt av gjerder og blendende skarpe lys, en borg som jeg og andre palestinere ikke har fått adgang til.
Noe av dette innså jeg allerede som barn, særlig at det finnes ord jeg kan si og ord jeg ikke kan si, og det gjorde språket til et mystisk, kanskje farlig terreng. Fra tidlig av lot språket til å kreve oppmerksomhet og omsorg, snarere enn å være bare et verktøy for kommunikasjon med andre. I stedet for å være et verktøy, lot språk til å romme selve livets hemmelighet. På den måten, og under vilkår som gjorde det mulig å si det ene, men ikke det andre, ble ytrings-ufriheten etter hvert til skrivefrihet.
Adania Shibli
Adania Shibli (f. 1974) er en palestinsk forfatter og akademiker. Siden 1996 har hun publisert jevnlig i litterære magasiner i Europa og Midtøsten. Hun har skrevet romaner, skuespill, noveller og essays, blant annet om Edward Said. Shibli behersker arabisk, engelsk, fransk, hebraisk, koreansk og tysk. Hun og hennes barn deler sin tid mellom Jerusalem og Berlin.
På norsk foreligger romanen En liten detalj i Oda Myran Winsnes’ oversettelse.
Oppfatningen om at skriftspråket omgår hindre mot ytringsfrihet og tillater forestillingsfrihet, kom etter en rekke litterære møter. Ett slikt møte hadde sammenheng med en debatt i det israelske parlamentet Knesset sent i 1980-årene. Parlamentarikerne vedtok enstemmig å forby et nyskrevet dikt av Mahmoud Darwish.
En kveld i samme periode lød det sjenert banking på vår families ytterdør. Noen sto der i mørket og delte i hemmelighet ut pamfletter med Darwish’ dikt. Diktene hans var allerede forbudt på den tiden, i likhet med det meste av palestinsk litteratur.
Noen sto der i mørket og delte i hemmelighet ut pamfletter med Darwish’ dikt
Et annet møte hadde tidligere vist meg hva litteratur kan gjøre og bety ansikt til ansikt med sensur og utvisking. Det fant sted mens jeg gikk på grunnskolen tidlig i 1980-årene, i en time om arabisk litteratur.
Pensum i palestinske skoler måtte den gangen – og til dels fremdeles – godkjennes av de israelske myndighetene. Disse tillot undervisning i litterære tekster fra diverse arabiske land, men ikke fra Palestina. Man fryktet at palestinsk litteratur kunne inneholde referanser, eller til og med antydninger, som kunne vekke elevenes bevissthet om Det palestinske spørsmålet.
Dermed ble palestinsk litteratur, ikke bare diktene til Darwish, regnet som ulovlig, om ikke tabu på linje med pornografi. Bortsett fra én tekst, Tiden og mennesket, en novelle av forfatteren Samira Azzam som sensurmyndighetene mente var «uskadelig».
Fantes det en gang et normalt liv for palestinere i Palestina?
Novellen, som ble utgitt i 1963, handler om en ung mann som gjør seg klar for natten før sin første dag på jobb. Han stiller vekkerklokken på 04.00 for å rekke toget i tide til å gå på jobb. Straks klokken ringte, lød det banking på døra hans. Da han åpnet, fant han en gammel mann utenfor. Han ante ikke hvem denne mannen var og fikk ikke tid til å spørre ham, for mannen snudde og forsvant i mørket. Dette gjentok seg dag etter dag, slik at den unge mannen ikke lenger stilte vekkerklokken.
Først mange måneder senere oppdaget han hvem den gamle var, etter at en kollega fortalte ham at mannen gikk og banket på døra til alle de ansatte i bedriften. Han vekket dem for at de ikke skulle komme for sent til toget og møte samme skjebne som sønnen hans. Sønnen var kommet sent til stasjonen en morgen, akkurat idet toget satte seg i bevegelse. Han holdt seg fast i døra, men hånden hans sviktet og han skled, falt under togets hjul og tok sin død av det.
Ved første øyekast kan denne historien virke enkel og trygg, særlig i sensurens øyne. Men den bidro til å forme min bevissthet om Palestina på en måte som ingen annen tekst jeg har lest, har gjort. Fantes det en gang palestinske ansatte som pendlet med tog til jobben og ikke måtte gå til fots gjennom kontrollposter? Kom de for sent til toget bare fordi de hadde forsovet seg, og ikke fordi de ble forsinket i timevis ved kontrollposter? Fantes det en gang et normalt liv for palestinere i Palestina? Og hvor er det livet nå, og hvorfor er det blitt borte?
Den norske Forfatterforening
Ytringsfrihetsprisen
Den norske Forfatterforeningen deler hvert år ut Ytringsfrihetsprisen. Prisen tildeles en forfatter som har gjort en fremragende innsats for å fremme ytringsfrihet og toleranse i vid forstand. Beløpet er 200.000 kroner.
Adania Shibli er i 2025 tildelt prisen sammen med Mosab Abu Toha.
– På hver sin måte har de behandlet noen av det tjuende- og tjueførste århundrets største kriser og forbrytelser. Gjennom romaner, diktsamlinger, essays og tekster på sosiale medier — skildrer de, på ulikt vis, hva pågående vold gjør med et folk, et språk, en kultur, sier styret i Den norske Forfatterforening.
– Mens Shiblis saktegående og ettertenksomme prosa behandler utmattende prosesser for palestinere, knytter Abu Tohas mer direkte og aktivistiske poesi seg til voldens øyeblikkelige desperasjon på Gaza. Sammen står de som en ytterste front mot dehumaniseringen av palestinske liv, både i Palestina og her i vesten. Sammen viser de frem den dehumaniseringen av palestinske liv som foregår i dag.
Teksten risset inn i barnesinnet mitt en dyp lengsel etter alt som hadde vært, også det normale, det banale og det tragiske, i den grad at jeg ikke lenger kunne akseptere det voldsutsatte og utviskede livet vi har vært henvist til siden 1948, da vår eksistens ble til et «problem». Mot denne fortellingen og de mange livsvilkårene som ble åpenbart for meg gjennom litteraturen, sto de israelske myndighetenes mislykkede bestrebelser på sensur.
Disse erfaringene og møtene melder seg for meg i dag, som vitnesbyrd om mulighetene litteraturen innebærer, også i vår uhyrlige samtid. Jeg takker dere og Den norske forfatterforening for å ha tildelt meg og Mosab Aby Toha denne prisen. Jeg takker dere alle for den æren dere har vist litteraturen og forfatterne som mot alle odds fortsatt har tillit til den, som en måte å vise oss en sti bort fra den veien uhyrene har brolagt.
Denne teksten er en oversettelse av Adania Shiblis takketale, som ble holdt på årsmøtet i Den norske forfatterforening, 22. mars 2025. Talen er oversatt av Halfdan Freihow.
Les mer om Adania Shiblis forfatterskap her.
Her kan du finne flere bøker om Israel-Palestina-konflikten.
