Min Albertine
Det er kanskje galt å snakke om seg selv når man skriver om en annen, men jeg undres oppriktig på om jeg ville ha blitt som jeg er uten henne. Ville jeg ha tedd meg like selvsikkert eller møtt motgang med så stor kvinnelig besluttsomhet uten Albertine som ledestjerne? (…)
Jeg oppdaget henne helt uventet da jeg streifet rundt i Greenwich Village i 1968. Det var allehelgensdag, som jeg senere noterte i dagboken. Jeg var sulten og kaffetørst, men stakk først innom Eighth Street Bookstore for å ta en titt på bøkene til nedsatt pris som lå igjen på utsalgsbordene. Det var stabler av Evergreen Reviews og obskure oversettelser fra Olympia and Grove Press – nye bøker som ble skydd av den gemene hop.
Jeg var på utkikk etter noe jeg trengte: en bok som var mer enn en bok, som inneholdt visse tegn som kunne føre meg inn på en ny og ukjent sti.
Jeg var på utkikk etter noe jeg trengte: en bok som var mer enn en bok, som inneholdt visse tegn som kunne føre meg inn på en ny og ukjent sti. Jeg ble trukket mot et slående, fjernt ansikt – i fiolett mot svart bakgrunn – på et smussomslag der forfatteren ble hyllet som «en kvinnelig Genet». Den kostet nittini cent, det samme som et ostesmørbrød og en kopp kaffe på Waverly Diner på den andre siden av Sixth Avenue. Jeg hadde en dollar og en undergrunnsbillett på meg, men etter å ha lest de første linjene var jeg bergtatt – den ene sulten vant over den andre, og jeg kjøpte boken.(…)
I Astragalen fant jeg ordene, skrevet av en jente som var åtte år eldre enn meg selv, og som nå var død.
I Astragalen fant jeg ordene, skrevet av en jente som var åtte år eldre enn meg selv, og som nå var død. Det sto ingenting om henne i leksikonet, så jeg måtte sette henne sammen gjennom hver eneste av hennes egne stavelser (på samme måte som jeg hadde gjort med Jean Genet), fullt klar over at en dikters erindringer må ta veien om usannheter for å avsløre sannheten. Jeg kokte kaffe, satte putene til rette i sengen og begynte å lese. Astragalen var knokkelen som forente fakta og fiksjon. (…)
Jeg levde i hennes atmosfære.
Sankt Albertine, engangspennens og den evige øyebrynsblyantens skytshelgen. Jeg levde i hennes atmosfære. Jeg så for meg den blå sigarettrøyken som virvlet rundt neseborene hennes, strømmet gjennom blodsystemet og hamret gjennom hjertekamrene. Selv var jeg altfor astmatisk til å røyke, men jeg hadde alltid en pakke Gauloises vertes i skjortelommen. Jeg gikk fram og tilbake på gulvet og ventet på at maleren min skulle komme og redde meg fra mitt selvpålagte fengsel, akkurat som hun hadde ventet på Julien. Aldri var ventetiden så utholdelig, aldri Nescafé en bedre drikk. Jeg skapte min egen slang påvirket av Astragalen og senere La Cavale, hennes neste roman, utgitt som The Runaway på engelsk, med en av de store åpningslinjene i fransk litteratur: «Jeg har sannelig pyntet meg til å gå i fengsel i kveld: i pels og langbukser.»
Da ett håp forlot meg, fant jeg et nytt i Sam Sheperd. Da også vi måtte skilles, skrev vi svanesangen vår i form av skuespillet Cowboy Mouth, og som en hyllest til Albertine kalte jeg karakteren min Cavale, et navn som betyr flukt, noe hun forklarer idet stykket ender.
Da jeg turnerte verden over i 1976, hadde jeg Astragalen med meg i en liten metallkoffert full av svettflekkete T-skjorter, lykkeamuletter og den samme svarte jakken som jeg poserte skjødesløst utfordrende i på coveret av Horses.
Da jeg turnerte verden over i 1976, hadde jeg Astragalen med meg i en liten metallkoffert full av svettflekkete T-skjorter, lykkeamuletter og den samme svarte jakken som jeg poserte skjødesløst utfordrende i på coveret av Horses. Det var en paperbackutgave fra Black Cat med et bilde av Marlene Jobert på omslaget. Den kostet 95 cent, omtrent det samme som jeg hadde betalt for hardcoverutgaven i 1968. Jeg tok den med til Detroit, der jeg møtte min egen Julien – en mangefasettert, reservert, nydelig mann som gjorde meg til sin hustru og senere enke. Etter at han døde, tok jeg Astragalen med meg tilbake til New York i 1996, pakket ned i en skattkiste sammen med andre bittersøte minner.
Like før jeg skulle turnere i Frankrike for ikke så lenge siden, kom jeg uforvarende over denne utgaven, men jeg orket ikke å åpne den. I stedet pakket jeg den inn i et gammelt tørkle og tok den med i nok en metallkoffert. Det var som om jeg hadde Albertine, en vissen blomst, under min 2000-tallsversjon av svettflekkete T-skjorter. Men en natt jeg våknet på et hotell i Toulouse, pakket jeg den plutselig opp og begynte å lese den om igjen, mens jeg gjenopplevde spranget, lynnedslaget da ankelen brakk, og lynet fra billyktene da hennes reddende engel gransket det forskrekkede, hjerteformede ansiktet hennes. Scener fra mitt eget liv blandet seg med Albertines ord med dempet kraft. Og der, brettet mellom de gulnede sidene, lå et gammelt bilde av min elskede, og i den slitte bretten en lokk av det lange, brune håret hans – en dyrebar relikvie etter ham inne i en relikvie etter henne.
Ikke flyktige engler, men mitt livs engler.
Hun var min ledestjerne gjennom de hundre søvners netter. Og nå er hun din.
En dag skal jeg besøke graven hennes med en termos svart kaffe, sitte hos henne en stund og dusje liljekonvallparfyme på gravsteinen – formet som en astragal, og som Julien hadde fått satt opp til minne. Min Albertine, som jeg tilbad henne! De strålende øynene hennes ledet meg gjennom min ungdoms mørke. Hun var min ledestjerne gjennom de hundre søvners netter. Og nå er hun din.
Denne teksten er skrevet av Patti Smith. Romanen «Astragalen», er oversatt til norsk av Agnete Øye.
Kjøp Astragalen på Cappelendamm.no
