Bernhard Ellefsen: – Vi trenger en revolusjon og en ny forståelse for hva natur er

La oss gå inn i skogen. Det kan være skogen slik den var for Fridtjof Nansen når han spaserte inn i villmarka og ikke kom ut igjen på mange måneder. Eller sånn den er nå for Lars Monsen idet han sløyer en fisk ved elvebredden og tenker over konsekvensene etter Tsjernobyl-ulykken.

Det finnes alltid liv og bevegelse blant grantrærne når Kerstin Ekman skriver om svenske skoger i krimbøkene sine. Den danske samtidspoeten Theis Ørntoft gikk inn i en dansk skog og oppdaget at det har blitt umulig å gå seg vill der inne.

Eller, la oss begynne med forfatter og litteraturkritiker Bernhard Ellefsen og hans venn, dikteren Casper André Lugg, når de tenner bål i en skog i Østfold-traktene og snakker om hva som er igjen når trærne er borte. Er en skog utsatt for flatehogst fortsatt skog eller natur, så lenge noe gror der inne? Hva slags utgangspunkt for å skrive poesi gir dette?

Rørt natur

­– Den urørte naturen finnes ikke lenger. Hvis vi bare skal bry oss om den, finnes det heller ikke noe å ta vare på, sier Bernhard Ellefsen.

I boka Det som går tapt har han lest seg gjennom to århundrer med litterære skildringer av nordisk natur. Han ville undersøke hvordan natursynet vårt har endret seg, hva vi har mista på veien og hvilket håp som finnes for naturen og menneskene etter at naturen er utnyttet til bristepunktet.

– Jeg ville skrive om den naturen jeg selv har erfaring med. Jeg tenker at bøker er verktøy til å tenke med. Derfor handler ikke denne boka om litteratur om natur som jeg aldri har sett, sier Ellefsen.

Revolusjonen

Du skriver at vi trenger en revolusjon i natursynet vårt. Hva mener du med det?

– Jeg mener at i vårt fremmedgjorte forhold til naturen finnes det få muligheter til å forandre oss nok. Om vi ikke klarer å se oss selv som et kretsløp og som en likeverdig del av naturmangfoldet, da er det ikke noe håp, sier forfatteren.

Fra kritikk til oppmerksomhet

Bernhard Ellefsen er best kjent som kritiker i Morgenbladet, men han ser ikke sin nye bok som en direkte forlengelse av kritikken. Heller vil han gjøre oss bevisste på hva mennesker har tenkt i møte med naturen gjennom tidene, og drøfte hvordan vi skal møte den videre.

– Jeg har skrevet dette primært for å leve. Det handler ikke om å fylle naturnærværet med litterær analyse eller botanisk vitenskap, men om å fylle det med oppmerksomhet.

– Jeg tenker at kunnskap om hvordan naturen virker gjør naturen sterkere. Det har vært skjerpende for min egen naturrelasjon å lese målretta og interessert om naturen. Særlig Kerstin Ekman har forma natursynet mitt. Hun tenker aldri mennesket ut av naturen. Du kan ikke glemme menneskets utsatthet i naturen. Det er inspirerende, sier forfatteren.

Det som går tapt kan bestilles hjem her

Ny respekt for sammenhengene

I boka skriver du at vi trenger en «gjenfortrylling» av naturen for å komme på rett kjøl igjen. Hva mener du med det?

– Naturen kan bli et sted der vi verdsetter den for det vi ikke vet, uten at vi blir religiøse tilbedere. Den mest moderne naturvitenskapen lærer oss at naturen er bygd opp av en vev av sammenhenger og kompleksiteter som vi ikke ser når vi tror at verden ser ordna og forståelig ut. Den lærer oss om hva vi ikke kan overskue av konsekvenser når noe endres. Det kan vi ta med oss over i opplevelsen av naturen. Vi trenger en ny respekt for sammenhengene, sier Ellefsen.

Håpefull pessimist

Hvordan ser du selv på miljøkrisene vi står overfor. Er du optimist eller pessimist?

­–Jeg er dypt pessimistisk og ser ingen tegn på bedring. Men jeg er håpefull. Håpet er en aktiv innstilling som det er mer kraft i enn i å være optimist. Håpet er en vanskeligere tilnærming.

På hvilken måte?

– Da vet man at det man streber etter er nesten umulig. Den som håper, tror ikke at det har noe å si om man er optimistisk eller pessimistisk. Jeg mener at håpet rommer den katastrofale nåtidssituasjonen. Man har ikke behov for å skjønnmale.

Det er kanskje også vanskelig å være noe annet enn håpefull når du ser på livet i skogen eller et frø som spirer i hagen?

– Ja, jeg tror at dystopiene skrider fra skrivebordet. Jeg tror at samtalen om natur har fått mer fotfeste enn klimaspørsmålet fordi vi kan ta på plantene. Vi kan kjenne den relasjonen. Det er det som lever, tasser, kravler rundt beina eller kroppene våre, sier forfatteren.

Det som går tapt kan bestilles hjem her

­– Det norske friluftslivet ødelegger naturen

Du skriver at relasjonen vår til naturen har gått i stykker. Hva mener du med det? Er vi ikke et folk av naturelskere?

– Religionshistorikeren David Thurfjell har undersøkt hva vi mener med ordet naturopplevelse. Han har funnet ut at det handler om en selv som kjenner etter, om noe man kan fylle fritiden med og ikke om naturen i seg selv.

– Bruken av naturen er med på å øke naturtapet. Norsk friluftsliv er en av de verste nedbyggerne av norsk natur. Det vokser frem sammen med forbrukerkulturen. Jeg tror vi må ut i naturen, men friluftslivet slik det ser ut nå, med klesprodusenter, utstyr og nye hyttefelt, er med på å ødelegge naturen. Jeg tror ikke at det er så mye rom for naturopplevelse fra en hytte med fem soverom og varmekabler, sier Ellefsen.

Med Ekman som ledestjerne

Du trekker spesielt frem Kerstin Ekman som en ledestjerne innen nordiske naturskildringer. Hva er det ved hennes måte å se og skrive om naturen på som gjør henne så viktig?

­– Hun skriver helt ubegripelig lærd, godt, interessant og øyeåpnende om hva skogen er for mennesket. Hun har et svimlende langt forfatterskap som holder et utrolig høyt nivå og er hele veien forplikta i naturskildringene sine. Hun får med bevegelsene og dynamikken i naturen. Samtidig viser hun stor forståelse for de som ødelegger naturen og mister aldri av syne de menneskelige og sosiale miljøkonfliktene. Kerstin Ekman har brukt 60 år på å kjempe med alle sine litterære krefter for dette, og mens hun gjør det, skriver hun i folkelige litterære sjangere som krim, eventyr og historiske romaner.

Har du hatt en ambisjon om noe mer enn å skrive en bok om litteratur denne gangen, et ønske om å bidra i miljøkampen?

– På en måte, ja. Man kjemper jo med de våpnene man har tilgjengelig. Jeg har et håp om å vekke et engasjement og en ny forståelse. Jeg vil ha den revolusjonen, jeg.

Det som går tapt kan bestilles hjem her