Det er langt fra nødvendig å være ekspert på tekniske dingser, for å ha glede av intervjuene på BokPod, men podcast er litt fremmed for noen og enhver – også for Dag Solstad.
Da jeg ringte Dag Solstad for å høre om han kunne være med på litt «bonus-materiale» for BokPod i sosiale medier, oppfattet ikke Solstad helt hva jeg sa. Han svarte: «Bokbåt? Skal du lage Bokbåt også nå?» Jeg fikk raskt oppklart at vi nå snakket om det mystiske han hadde vært med på nemlig en podcast. Og Solstad var klar for å debutere i sosiale medier, han. Han avsluttet praten med at han gjerne hørte fra meg på et senere tidspunkt om et bokbåt-cruise, hvilket jeg for øvrig har arrangert tidligere da Bokbadet var på tur først med Hurtigruten og siden med cruisebåt i Middelhavet.
Denne ukens BokPod viser at podcast er et fantastisk medium. Der Dagbladet og nettavisene i dag slår opp at «Dag Solstad har kreft», kan du 
ikke bare høre hvordan det egentlig er og hvor udramatisk Solstad forholder seg til prostatakreften, men ikke minst få en ny unik innsikt i ett av Nordens viktigste forfatterskap. På Solstads BokPod snakker han blant annet om: Rukla og paraplyen, mor og Sandefjord, barna sine og hans egen farsrolle, rødvin og stråling, og så avslører han hvem som er litteraturhistoriens lateste forfatter.
Jeg har selv et nært forhold til Dag Solstad – ikke minst fordi jeg holdt på å dø for ham for snart 30 år siden. Jeg har skrevet om det tidligere her på bloggen, men det er en historie som kler dagen da Dag Solstad overtar stafettpinnen på Instagram fra Roy Jacobsen:
Jeg studerte litteratur og var midt i tjueårene. Jeg skulle få skåret bort en kjertel foran på halsen. Kirurgen var en overivrig friskus av den konservative sorten, som gjerne utvekslet sine synspunkter med pasientene sine før inngrepene. Under forberedelsene til operasjonen spurte han hva jeg drev med, og han følte seg tydeligvis på hjemmebane da jeg svarte at jeg studerte litteratur. Selvsagt hadde han lest det meste av det som burde leses.
Han fant fram sprøyten med lokalbedøvelse, knipset lett på den og spurte: «Ja, men da kan du vel fortelle meg hvem du syns er Norges største nålevende forfatter.» Min refleks var å si at det var umulig å svare på. Men legen ga seg ikke. Han støtte sprøyten irritert inn og ba om et klart svar. Jeg holdt igjen så lenge jeg klarte, men jeg kunne se at legen følte seg mer og mer tirret. Så med stort besvær stammet jeg fram: ”Dag Solstad…” ”Hva?” skrek legen, ” den kommunisten, det kan du ikke mene!” Han var meget oppbrakt, kontakten mellom oss var fullstendig brutt, mens han fant fram knivene.
Litt etter var operasjonen i gang, jeg lå stiv på en benk med en kirurg over meg som så ut som om han egenhendig skulle drepe alle kommunister i nærheten. Da gikk kniven litt langt inn: “Jeg hater å gå inn i dette området uten anestesi, se å få tørket opp blodet da,” brølte han til sykesøsteren. De svettet, tørket og kjeftet fram og tilbake, mens de kjempet for å få kontroll. Litt etter lå jeg forfjamset tilbake gjensydd og oppgitt. Legen hadde fnysende forlatt åstedet. Tilsølt av mitt eget blod måtte jeg ligge litt for å komme til krefter igjen.
Uka etter ble det en kraftig infeksjon i såret, så i årevis har jeg hatt et tøft arr på halsen som et merke på at jeg holdt på å dø for litteraturen og Dag Solstad.
