Da Gro Dahle lærte å skrive

Hun hadde kanskje musefletter. Jeg klarer ikke å se henne for meg uten dem. For å komme ut måtte hun svinge seg ut av vinduet og klatre ned, men hun orket ikke å gjøre det så veldig ofte.

– Jeg holdt meg inne på rommet og skrev og skrev, sier Gro Dahle.

Det er snart 30 år siden hun gikk på skrivelinja i Bø. Dette året har vært et ras av priser for forfatteren. Først fikk hun Kritikerprisen for barneboka Akvarium, laget sammen med ektemann og illustratør Svein Nyhus. I mars mottok hun Triztan Vindtorns poesipris for diktene sine, i begynnelsen av mai fikk hun Bøker i Bø-prisen for sitt språklige uttrykk og i slutten av mai mottok hun Skolebibliotekarforeningens litteraturpris 2015 for sitt samlede forfatterskap av barne- og ungdomsbøker.

Denne høsten kommer novellesamlingen Amerika, en bok inspirert av hennes egen oppvekst i USA.

– Det var i Amerika jeg lærte å lese. Senere dro jeg tilbake som 14-åring og da lærte jeg å lese dikt, sier Dahle.

Det begynte med amerikansk beat-poesi og Emily Dickinson.

– Det ligger mye sorg og savn i den amerikanske væremåten. Jeg har nok et amerikansk smil, sier hun.

Det er en sterk og allsidig forfatter som smiler foran meg. Hun spør om ikke jeg også skal ha en bringebærmuffins. Hun er så hyggelig og omtenksom at man instinktivt får lyst til å ta vare på henne tilbake. Hvis jeg ikke hadde lest bøkene hennes vet jeg ikke om jeg hadde skjønt hva slags voldsomt og følsomt alvor som ligger innenfor det glade fjeset.

Kan du ikke fortelle mer om studiet i Bø. Hva betydde det?

– Det betydde at jeg endte opp som forfatter. At jeg ikke ga opp skrivinga. Jeg var på et nullpunkt da jeg begynte i Bø. 24 år var kanskje litt ungt å gi opp. Jeg hadde studert psykologi, men etter noen år, mistet jeg troa på det. Jeg studerte engelsk og tegning og leire og ble formingslærer, men trivdes ikke med jobben, med team-arbeid, med alle pausene sammen med de andre lærerne. Jeg var tom for muligheter. Jeg var desperat og hadde ingen planer.

Skrivestudiet begynte likevel hardt for Gro Dahle. Hun var god til å skrive, men strevde med å finne et uttrykk som fungerte. Det sies ofte at det er seigheten som avgjør om man kan bli forfatter, og for Gro hadde kanskje den seige tilnærmingen til livet blitt en vane. Hun kom til skolen med et stort romanprosjekt, som hun ble bedt om å legge til side.

Begynn på nytt, sa den nå legendariske skrivelæreren Eldrid Lunden.
– Hun var en flott, fantastisk og spennende guru. Hun har en spesiell autoritet. Det hun sa ble hørt på. Jeg var livredd for henne, sier Dahle. Ikke fordi hun er farlig, men for en konfliktsky og menneskeredd jente som meg, hadde hun en måte å si ting på, rett fram, kompromissløst og skarpt, som var uvant og skummelt. Jeg opplever henne som en flott blanding av sterk, klok og uredd, sier Dahle.

– Jeg skrev og hun bad meg hele tiden om å begynne på nytt, så jeg kastet det og gjorde somhun sa. Slik pågikk det helt til en teorilærer gav klassen i oppgave å skrive som de ulike fasene i modernismen, skrive som dadaistene, skrive som surrealistene, skrive som ekspresjonistene, skrive som impresjonistene, skrive som postmodernistene. I surrealismen var det morsomt med teknikken, friskrift, å skrive uten å tenke, å la armen skrive, forteller forfatteren.

– Da vi skulle levere oppgaven hadde jeg ringet inn alt som kunne brukes, og ut fra dette råmaterialet koblet jeg sammen linjer og biter og bilder til dikt. Jeg satt igjen med ti tekster, men mistet håpet og kastet dem i stedet for å levere dem inn. Da gikk Eldrid Lunden i søplekassa og der fant hun mine håndskrevne dikt. Hun kikket på dem og sa: Her skal du begynne. Det var et startpunkt. Jeg fortsatte å skrive. I løpet av noen uker hadde jeg nok til en diktsamling.

Diktsamlingen Audiens kom ut i 1987 på Cappelen.
– Jeg gikk rundt til alle forlagene. På Cappelen traff jeg en hyggelig mann med pipe. Det var redaksjonssjef Per Glad. Jeg valgte Cappelen som forlag fordi det var så menneskelig der, fordi redaktørene tok seg tid til å snakke med noen uten et kjent navn, der var folk så vennlige og imøtekommende, rause. Å bli antatt som forfatter, skjedde så raskt. Jeg trodde at jeg skulle jobbe lenge med manuset, men det var mer eller mindre ferdig, sier forfatteren.

– Da jeg ble forfatter hjalp det meg med identiteten. Det var lov å være rar. Det har tatt meg lang tid å se meg selv som forfatter. På en måte gjør jeg det ikke ennå. Jeg tror jeg har en viss motstand mot det, sier hun.

Hva betyr det å se seg selv som forfatter?

– Å være forfatter er en rolle. Men jeg er veldig lite opptatt av rollen min, hvem jeg er, hva jeg er. Jeg er mer opptatt av å være i gang, å gjøre, å skrive. Jeg ser hvert prosjekt hver for seg. Sånn sett ser jeg mer på meg selv som en som lager bøker Jeg liker ikke representasjonsansvaret som ligger i det å være forfatter. Jeg liker ikke å være betydelig eller viktig eller kjent. Jeg liker ikke å være den som tar imot priser. Det er selvfølgelig hyggelig at noen ser hva jeg holder på med, men det er slitsomt å være den som skal stå og nikke og ta imot, slitsomt med intervjuer, slitsomt å bli gjenkjent, slitsomt å være en offentlig figur, slitsomt å bli trukket fram, sier hun. Det tar fokuset og kreftene vekk fra det jeg har lyst til å holde på med, det distraherer meg i arbeidet mitt. sier hun.

Hvordan begynte du å skrive barnebøker?

– Jeg fikk et horoskop av en venninne i gave. Jeg trodde ikke noe på det, men siden det var en gave tenkte jeg at det kunne være morsomt. Jeg skulle gi fødselsdatoen min til en engelsk spådame. Det var utrolig mye som stemte i det horoskopet. Hun sa: – Jeg ser av horoskopet at du er flink med barn. Og jeg ser at du er flink til å skrive. Hvorfor ikke skrive barnebøker? Da forlaget oppmuntret meg til det samme tenkte jeg at det kunne jeg prøve.

Hun forteller at skrivingen har vært viktig for henne helt siden hun var liten.
– Fra jeg var barn har det vært vanskelig å snakke for meg. Jeg hadde problemer med å si noe som helst, og mitt muntlige språk har vært rotete og upresist og hjelpeløst. Jeg klarte ikke å få munnen min til å uttrykke det som var i hodet mitt. Fortsatt har jeg problemer med å uttrykke meg muntlig. Jeg babler mye, finner ikke ordene. Å skrive ble en overlevelsesstrategi. Jeg kunne vise at jeg tenkte. Jeg var ikke lenger dum. Det var deilig å kunne vise at jeg var der.

Hva betyr det for deg nå?

– Det føles meningsfullt å skrive, det er min måte å bidra til samfunnet. Jeg har på en måte funnet meg en plass. Jeg er en del av en helhet. Jeg kan gi samfunnet noe det er behov for.

Har det å bruke skrivingen din til å gi en stemme til noen som ikke kan snakke for seg selv vært viktig for deg?

– Når jeg skriver barnebøker tenker jeg at det finnes barn som trenger at jeg skriver den boka. Noen kan si: «Hva med alle de mødrene som sier så mye stygt til barna sine? Det er like ille som å slå.» Da er det noe som setter i gang. Jeg tenker oj, her er det en glipe. Slik er barnebøkene mine et samfunnsprosjekt og et politisk prosjekt. Noen har det så dårlig, men vi ser det ikke fordi vi har det så fint. Jeg har veldig lyst til å gjøre noe med det. Det er et mørkt hjørne. Jeg vil finne kjellere, kott og sprekker i murene. Jeg vil vise disse kjellerne.

Du sa noe veldig fint da du mottok Triztan Vindtorns poesipris, og det var at du var glad for at det finnes en pris som gav plass til poesien. Hva mente du med det?

– I vårt norske samfunn har vi et godt apparat rundt diktet med støtteordninger og redaktører som kvalitetssikrer diktet. Poesien er forskningsstasjoner der vi kan undersøke: Hvor går litteraturen? Hva skjer i samfunnet? Hvor er verden på vei? Vi har diktere som Jan Erik Vold, som undersøker hva et dikt er og Stein Mehren som gjør det samme på sin måte. Vi har Steinar Opstad, Tone Hødnebø og Torgeir Rebolledo Pedersen, som alle gjør hver sin forskningsstasjonsjobb. Uten diktet sitter man igjen med plottet og historien, men uten grunnforskningen på språket. I Norge opplever jeg at litteraturen blir sett som veldig viktig, og at diktet blir holdt fram og opp som en lykt. Hvis man ser på alle de landene der poesien ikke har noen plass innenfor forlagene og de offentlige systemene lengre så blir poesien undergrunnskultur. Da blir kravene til kvalitet satt ned og det blir vanskeligere å finne frem til det som er godt. Da dør diktet.

Hvis du skal gi ett råd til noen som vil skrive. Hva skal det være?

– At de bruker mer tid i famlefasen. At de ikke begynner å produsere for alvor med en gang, men gir seg selv mange muligheter, tid til å eksperimentere, forske i språket, gå i dybden. Sjøl er jeg mer interessert i prosessen enn produktet. Det er prosessen dit som er viktig, synes jeg. Jeg synes at jeg er der hele tiden. 90 prosent av min tid foregår i famlefasen, før det tar form.

Ellers syns jeg Eldrid Lundens råd til meg er veldig gode, og jeg bruker dem humoristisk som ”De fem bud” for skriveelever: