I dag så jeg to miniatyrer av Kalli igjen. Han har holdt seg i ro hele vinteren. Har han arbeidet? Er disse to små dryppene et forvarsel om en flom som skal komme nå som også lyset vender tilbake? Jeg lar meg overraske. Og begeistre. Jeg har ofte tenkt på ham i løpet av de siste månedene. Sett ham for meg der han sitter bøyd over akvarellblokken. Fargeskrinet. Penslene. Tusjpennene. Konsentrert i det skarpe lampelyset.
Av en eller annen grunn forestiller jeg meg at han bebor en beskjeden hybel. En seng. En lenestol. Skrivebordet ved vinduet. På en annen side føler jeg meg overbevist om at han holder til her i Eppendorf, og det er vel egentlig få som bor så spartansk her i denne delen av byen. Skjønt hva vet jeg om hva som skjuler seg bak fasadene? Det er uansett bare tankespinn. Vi kan meget vel ha med en eksentrisk millionær å gjøre, som holder til i en drømt penthouse som jeg selv.
Jeg vet jo ikke en gang om det dreier seg om en mann. ”Kalli”. Det kan like godt være en kvinne.
Men altså, for min egen ordens skyld: En mann. På en hybel. Med utsikt til en bakgård.
Det første bildet går jeg på i det jeg kommer ut fra bakeriet i krysset nede ved Hoheluft. Der pleier jeg ikke lenger å ferdes. Men i dag sneier jeg innom det dampende lokalet på vei tilbake til Kråkereiret etter at formiddagsturen fikk en uventet sløyfe rundt høyblokkene og den nedlagte kinoen. En plutselig tanke: Ikke glem brød!
En umiskjennelig Kalli. En blandinga av akvarell, lim og tusj. Gult. Brunt. Rødt. Komplekst. Mettet. Lag på lag. Skimter jeg et hestehode langt der inne i slyngene?
Og når jeg kommer ut på gaten med rugbrødet i hånden, ennå varmt fra ovnen, finner jeg altså dette nye årets første bilde av Kalli, klebet til lysmasten ved fotgjengerfeltet. Skal jeg tippe 2X3 centimeter? Noe slikt. Som et litt stort frimerke. En umiskjennelig Kalli. En blandinga av akvarell, lim og tusj. Gult. Brunt. Rødt. Komplekst. Mettet. Lag på lag. Skimter jeg et hestehode langt der inne i slyngene?
Det andre er bedre skjult. Det er limt opp på en board ved trappen til U-bahn. En reklame for en sveitsisk ost. Jeg skjønner nesten ikke at jeg får øye på det. Det er mer gult i dette enn i det første, men det er helt klart fra den samme serien. Det er klebet opp på bildet av selve osten. Delvis over den brune skorpen. Det er nesten usynlig. Det kommer til å henge der lenge.
Jeg tar en ekstra runde opp langs kanalen og i gatene oppe ved Innocentia park, men finner ikke noe mer av ham. Det bildet som var klebet opp på lysmasten har forsvunnet i løpet av den halve timen som har gått siden jeg sist passerte. Som ventet, får jeg vel si. Jeg er overbevist om at det finnes mange her i strøket som samler Kalli. Selv har jeg fem stykker fra den serien som gikk sist vår. ”Red Alien”. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har ikke behov for flere. Jeg synes det er greit nok å gå forbi dem, og vite at de venter på en annen enn meg. Noen av dem skal ikke røres. På speilet mellom herre- og dametoalettet på Finken, henger det et ørlite kvadrat i blått og grønt; en drage. Den er fra før min tid i dette huset. Er Kalli gammel? Kanskje bare like gammel som meg selv.
Vel hjemme på kontoret studerer jeg de fem merkene i ”Red Alien –serien”. Jeg har de i glass og ramme, den sorte rammen fremhever de ulike nyansene av rødt og lilla. Børstemarker. Ebolavirus. Ja. Da jeg for første gang så et fargebilde av ebolaviruset i en av avisene, gikk det et støkk i meg. Det femte bildet likner en forkrøplet vannkalv; det er en ild som fortærer den, en glo har svidd bildet nesten i to. Er det sinne? Nei, det er naturens brutale skjønnhet.
Naturligvis måtte jeg drømme om ham, om Kalli, skjønt i drømmen er Kalli utvilsomt en kvinne, like sikkert som at hun tidvis, i korte sekvenser er meg selv. Jeg ser og er den smale hånden som med sikre bevegelser fører den aller tynneste, smaleste penselen, som lar det renne mørkt blått i det røde, det likner en åre i kjøttet, jeg er så sikker og trygg på det jeg gjør, det er så riktig, jeg løfter bildet ut av arket, og når jeg betrakter det i lampelyset ser jeg at hele skrivebordet stråler av farger og glødende skygger, og så er jeg ute i gatene, det regner og er natt, det skinner i brosteinen, og bildene, de frimerkestore miniatyrene er klebet til underarmene mine som er nakne under regnfrakken, jeg er helt uten klær under regnfrakken, og nesten aldeles uten erfaring med det å være kvinne, jeg hører skritt i mørket bak meg, de setter opp tempoet, jeg løpet, og de bitte små maleriene strøs i rennesteinen der vannet kommer fossende ut av en rist som blir til en løves gap.
Det regner. Vannet renner nedover skråvinduet inne på soverommet, det er nesten lyst, og jeg blir liggende og kjenne på hjerteslagene mine.
Det regner. Vannet renner nedover skråvinduet inne på soverommet, det er nesten lyst, og jeg blir liggende og kjenne på hjerteslagene mine. Ekkoene av en drøm. I et slep fra selve drømmen, stemningen i den: Noe forstekt. At noe holdes skjult. For en selv. Eller for andre. Og jeg forstår plutselig at det for Kalli sannsynligvis er like viktig å leve i en absolutt anonymitet, som det er å male. At de to henger sammen og er et og det samme prosjektet. Timene i det skarpe lyset. Konsentrasjonen. Så det forstekte, det risikofylte når bildene skal henges opp i bygg og på gater og plasser. Frykten for å bli tatt. Ikke taggerens frykt, ikke de berømte gatekunstnerne, ikke de som lager de store veggmaleriene og risikerer bøter så det svir. Nei. For Kalli er det avsløringen av egen identitet som truer. Bare den. Det er ingen som kan vite hvor mye den anonymiteten kan være verdt. Hva dette egentlig kan koste.
Men også jeg har mitt og tie met, og nå er saken Kallis nesten mikroskopiske kunst. Jeg har aldri snakket med verken Konrad eller Susi om disse bildene. Så vidt jeg vet aner de ikke at Kalli er til i verden. Med Konrad er saken enkel og oversiktelig. Han har et kunstsyn som er like snobbete som hans innstilling til litteratur og alt annet, han ville neppe verdige disse små frimerkene et blikk, og i alle fall ikke ta dem på alvor, jeg vil ikke at denne vesle gleden, det at jeg går rundt i Eppendorf og betrakter disse ørsmå kunstverkene med oppmerksomhet og beundring, skal tas fra meg, eller reduseres ved et av hans ironiske smil eller hevede øyebryn. Når det gjelder Susi vet jeg ikke helt. Det er særere, og den særheten er min egen. Hun får oppdage Kalli selv. Eller gå forbi ham, slik vi mennesker faktisk går forbi det aller meste uten å merkes ved det. Jeg tenker: Vi ser ikke en gang hverandre.
Det regner. Et fint mildt vår-regn. Jeg går i gatene og ser etter flere bilder av Kalli, det er noe i drømmen fra i natt som driver meg, jo det er dette med det fordekte.
Det regner. Et fint mildt vår-regn. Jeg går i gatene og ser etter flere bilder av Kalli, det er noe i drømmen fra i natt som driver meg, jo det er dette med det fordekte. At det også innhyller meg selv. At jeg går her, snart seksti år gammel, og beskjeftiger meg med å se etter frimerkestore malerier, og at ingen, ikke en gang mine nærmeste vet noen ting om det. Jeg kan stoppe og le litt for meg selv. For tenk om vi er andre som lusker rundt her i det samme ærende? Helt sikkert er det at flere enn meg har fått med seg at Kalli har lagt ut en ny serie, for nå er også bildet på den store plakaten nede ved U-Bahn fjernet, og det er ikke regnet som har tatt det. Han bruker en type seigt lim, det tillater at bildet kan fjernes uten å lide skade, dersom man bare drar det langsomt av. Så er det naturligvis hans hensikt. At bildene etter en tid i friluftsgalleriet, skal i hus hos en fremmed, en med et våkent øye.
Også det barnslige aspektet ved dette tiltaler meg. Først at et voksent menneske kommer på denne ideen med miniatyrkunst i det offentlige, (ja nesten private) rom. Dernest at andre voksne mennesker (som ikke vet om hverandre) jakter på den samme kunsten. Enten fordi de (i all hemmelighet) er samlere, eller fordi de (som jeg selv) bare ønsker å betrakte, for så å passere. Stopper jeg opp? Ja, kan hende. Men bare dersom det faller naturlig. Aldri ellers. Det er neppe tilfeldig at Kalli henger mange av maleriene sine opp på lyktestolper og rekkverk ved lysregulerte fotgjengeroverganger.
Denne litt barnslige jakten på fargesterke støttepunker i tilværelsen fører også til at man beveger seg gjennom byen med et annet blikk enn det sedvanlige. Søker man detaljer av en bestemt type, vil også andre detaljer av andre slag dukke opp i synsfeltet. En rød gummistrikk mot en bakgrunn av grå asfalt. En grønn epleskrott fanget i et sort skjærenebb. Noen har dyttet en nesten ny joggesko inn i en hekk, den oransje lissen skjelver i vinden.
På en gul lapp, med utflytende lilla skrift:
Sojaolje
Melk
Poteter, persille, pastinakk, sopp
Tannpirkere
Glem ikke: Margbein og hønsehjerter
