I gate X nummer Y, (det er huset på hjørnet): En møbelbutikk, man skimter sofaer og stoler og bord bak de støvete rutene, kanskje til og med en kunde i sivilisert samtale med innehaveren, en sikkert solid kar fra villabebyggelsen litt nord eller vest for byen, det er bare slik jeg tenker meg det. En man som kommer og går, og som selger gjenstander som hans medmennesker kan sette seg på, kanskje rett og slett strekke og legge seg i. Et skap av glass og stål? Et øyeblikk. Denne vei. Og i lokalet ved siden av: Ti kopieringsmaskiner, papp og papir, permer, blyanter og penner, postkort og kalendere. Et manuskript på 568 sider? Ikke noe problem, det tar fire minutter, kanskje fem, det er maskin nummer to, den borte ved hyllen med rammer. I etasjen over bor det mennesker, for eksempel en dame av det slaget man aldri leser om i avisen, kanskje til og med sammen med en ennå ikke utflyttet sønn som er litt sky, men snill som dagen er lang, og hvem kjenner dagen før solen går ned? Ved siden av, tvers over gangen finnes et legekontor, en viss Herr Dr. Hebel, han har det ikke godt, men tid nok, han våger sannsynligvis ikke å klage til noen, det skal ikke komme fra ham, men kjedelig er det med de forsvunne pasientene, ja borte som dugg for solen en dag midt i juli. I tredje og fjerde: Tomme kontorlokaler, et landskap av forlatt blå og grå filt, øde flater av skrivebord der en gang noen satt med sine kontante stempler eller slyngende signaturer, send dette med bud umiddelbart og per express. Nå ikke mer, sannsynligvis aldri, skjønt aldri skal man vel aldri si, hvor lenge kan Kong Carlos klore seg fast oppe på taket?
En dag kommer han kjørende i sin sædfargede Lamborghini
En dag kommer han kjørende i sin sædfargede Lamborghini, med cash og nødvendige papirer, han er den nye takleilighetens eier, vi leser om det i avisene, enkelte av oss med et grøss, andre med en liten latter, og på Facebooksiden sin viser han seg frem i fullt alvor med gullkjettinger og bole, bole, flankert av to asiatiske jenter som er nesten nakne, det er bare den digre kukken hans med blodårene som mangler, han sier han kommer til bydelen med fred, at han bare er en helt vanlig iraner som har den evnen at han makter å slå seg opp og frem, nå er det en kjent sak at han er president i den MC-klubben som ingen en gang våger å nevne ved navn, den uten motorsykler og olje på hendene, men med ryggmerker og oljede våpen, en gammel kvinne sier høyt ( i slakterbutikken ) det mange allerede har tenkt, kanskje bedt om, hun håper at karene i Hells Angels kanskje kan komme forbi og gi Kong Carlos en trøkk seksten, hvilket slett ikke er så usannsynlig dersom vi skal tolke siste helgs skuddveksling riktig. Og dagene går og nettene går, og livet i den grå bunkeren på taket går sin gang som alt annet, trusler og fullbyrdede straffeekspedisjoner, fester med nakne horerumper, tatoveringer og springkniver, en natt kommer politiet med helikopter og lander på Kong Carlos tak, de tar seg inn som i en ekte James Bond-film, og vi lar oss begeistre, vi leser opprømt om det i avisen neste dag, det er som en føljetong, en tegneseriestripe, noen, (sannsynligvis kongens egne soldater) forsøker å sprenge Lamborghinien i lufta, et voldsomt brak, og vindusruter som knuses, glass som spruter, og kongen selv som et par dager senere lar seg intervjue sammen med sin fireårige datter, hun er søt og har et stort mellomrom mellom tennene og en rosa bamse i den ene hånden, pappaen sin i den andre, det nytter ikke med to håndgranater under en Lamborghini, sier pappa, ikke under en ekte Lamborghini, dere må bruke dynamitt, dere er noen jævla homoer, måtte Allah la dere brenne i helvete, før Kong Carlos løfter den vesle opp på fanget og stryker en ravnsort hårlokk bort fra pannen hennes, og smiler inn i kamera, med en blå diamant i høyre hjørnetann.
Det er Kong Carlos som bor oppe på taket over de forlatte kontorlokalene, over enken med hjemmesønnen, over møbelhandleren som etter hvert flytter inn under sengen, og kopimaskinene går og går og går, de spytter arkene ut like raskt som truslene som strømmer over kongens lepper, Kong Kola Carlos, han som blir aldeles gal etter noen streker, de sier han drar ti gram om dagen, og det av aller edleste vare. Men til aktor, (det er hun litt strenge med stram hestehale og hornbriller), skal han senere komme til å skrive de ømmeste dikt som han uten blygsel leser høyt i retten og utenfor etterpå for løpende kamera.
Din skjønnhet
over min utilstrekkelighet
En natt skal de hente oss sammen
og bringe oss bort fra alt dette
Spesialenheten skal være vår æresvakt
og Gud vårt vitne
Cartagas forever, forever Cartagas
Og hun like rød som en pike på tolv.
