Man skulle ikke tro det var mulig i denne gjennomregulerte, veldrevne og temmelig streite byen, men i Treschowstrasse står en ruin av en bobil, den har stått der lenge, jeg kan ikke huske første gang jeg ble oppmerksom på den, det kan være et tiår siden, kanskje mer; den står der med flate dekk og rustne felger, en gang for alle parkert under et lønnetre av formidabel størrelse, den er dekket av seig sevje som drypper fra treets greiner hver vår, og den trekker til seg eksos og svevestøv, den farger det gamle, opprinnelig hvite kjøretøyet koksgrått.
Som regel er det mørkt når jeg går i denne gaten, bilen er for lengst blitt en merkestein langs en av mine nattlige løyper
Som regel er det mørkt når jeg går i denne gaten, bilen er for lengst blitt en merkestein langs en av mine nattlige løyper, av og til får jeg det for meg at den slett ikke står der om dagen, ja at den kanskje rett og slett ikke sees av andre enn meg selv, at den bare er til i min høyst private verden; det virker til og med sannsynlig når jeg tenker på den orden og flid som preger denne bydelen, og ganske særlig denne gaten, der murvillaene ligger tilbaketrukne, halvt skjulte av smijernsgjerder, malte murer og trimmede hekker. Den etterlatte bobilen blir et hemmelig signal til meg fra en annen dimensjon, en annen tid, fra noe som var, men som for lengst er forbi.
Går man tett på, (og det gjør jeg) kan man se at begge vindusviskerne er brukket av og fjernet, det samme gjelder sidespeilene, frontruten halvt dekket av gammelt løv (limt fast av dette seige, udefinerbare sekretet som treet utskiller), men man kan tydelig se at det på dashbordet ligger en tjuepakning Prince som er halvt åpnet, og et par solbriller dekket av det samme svevestøvet som nå utgjør dette døde kjøretøyets pels. På førersetet: En tom vinflaske; jeg kan huske du drakk den et sted på veien til Navarra, asfalten var glatt og livsfarlig, det var midt på natten, og du ville straffe meg for et eller annet, sommerdekk, senhøstes. Du helte i deg rett fra flasken, og sang som en full sjømann.
Tvers over gaten ligger en liten kjellerkneipe, nærmest en imbiss, den er av det slaget som ikke stenger, og av og til sitter eller står jeg der og drikker i all min søvnløshet; bilen godt synlig når man henger ved disken. Og om det er gatebelysningen og det møkkete kneipevinduet som spiller meg et puss, vet jeg ikke, men sett slik fra den samme disken, virker det som om lyset inne i bilens boenhet er slått på, det er som om du holder på med et eller annet halvt forstekt der inne; skyggen din som flakker frem og tilbake. Leter du etter noe?
På de nettene som jeg får sove, drømmer jeg ofte om deg.
På de nettene som jeg får sove, drømmer jeg ofte om deg. Vi ligger på de smale veiene oppe i fjellene, og det er mørkt, og hele tiden krangler vi, og drikker av den billige vinen som vi kjøper på gårdene vi passerer, vi kjøper ost og vin og brød, og så kjører vi videre. Ja. Slik kan jeg gå og tenke på deg, og på alt det som var mellom oss, på disse nattlige vandringene i utkanten av Eppendorf. Jeg kan skille lukten din fra eimen av de mugne teppene i bobilens senger, og den irriterende latteren din fra vinden som blåser gjennom byen.
En kveld på våren, vinteren har fått et tilbakefall, det er snø i luften, går jeg Treschowstrasse til ende sammen med Susi.
-Se der, sier Susi, – så fint de har det!
Døren på den gamle bobilen er brutt opp, den henger skjevt på et hengsel, og fra bilens indre strømmer det varme lyset fra mengder av stearinlys. I døråpningen, og på huk ved siden av, sitter to pønkere og griller en kylling på en engangsgrill, de gliser med dårlige tenner, og heller i seg boksøl.
Til det sier jeg sikkert både det ene og det andre, men jeg går der i sluddet og tenker på deg, og på lukten din som allerede er svidd bort av tennvæske og kull, og på den jævlige latteren din som endelig har lagt seg til ro i munnhulen til hun som sitter der på huk med skittengrønt hår, og suger på en joint.
Jeg drømmer ikke om deg lenger. Pønkere får ikke være i fred på denne kanten av byen, bilen er fjernet, den råtne gummien i dekkene har gjort seg til en del av asfalten, og endelig er du helt borte. Jeg går her i gatene med Susi nå. Hun som jeg har diktet opp, og skapt i mitt eget bilde. En kvinne av det slaget jeg kan stole på.
