Igjen tumler jeg omkring i uklare forestillinger om fantasi og virkelighet, om bøker og manuskripter. Vårnatt, noe over påske. Jeg passerer den delen av kanalen der toppdykkerne ganske snart skal sette i gang med kurtisen; de hekker på en selvbygd øy av kvist og skrot under den svartora som strekker seg ut over vannet. Nå er det ingen levende her utenom meg, og jeg tenker på hjertene deres som slår der ute i mørket et sted. På den andre siden av kanalen ser jeg omrisset av det som en gang var en av byens gigantiske bunkere, men som nå er omskapt til moderne leiligheter med store glassflater. Et romskip som liksom henger der i natten. Det er vanskelig å rive disse bunkerne, nesten umulig, de har metertykke vegger i armert betong. Ofte blir de stående som monumenter over vanviddet som red Europa, eller brukt som øvingslokaler, lagre, og annet. Denne har de brutt halvt ned. Tvunget nytt stål og glass inn i den gamle krigsbetongen.
Men lenge før de gjør det, har jeg gjort det samme på papiret. Når? Jeg tror det kan være i 2003, kanskje 2004. Over ti år siden. En natt som denne. På vårparten. Akkurat her jeg nå står i mørket. Når jeg får øye på omrisset av bunkeren over tretoppene, går det et mykt støt gjennom meg. Alt faller på plass. Jeg har akkurat skrevet de første sidene av romanen ”En ulykkelig vinner”, og her er det han skal bo, den vettskremte lotto-vinneren fra det tyske bondelandet. Når jeg kommer tilbake til kontoret river jeg bunkeren fra hverandre, jeg setter inn store glassflater, og installerer bokens tilbakeholdne hovedperson i en gigantisk penthousleilighet oppe under stjernene. Et palass for en ensom og forlatt drømmer. Så skriver jeg boken nesten ferdig i et rasende tempo, men altså – bare nesten.
Nåtid. Virkelighet. Hva var det egentlig som skjedde? Jeg vet ikke. Bare at romanen på et eller annet tidspunkt brakk ryggen.
Nåtid. Virkelighet. Hva var det egentlig som skjedde? Jeg vet ikke. Bare at romanen på et eller annet tidspunkt brakk ryggen.
Men fortellingen om virkeligheten og fiksjonen ender ikke der. Noen ganske få år senere flytter jeg inn i et liknende bygg litt lenger nede ved kanalen, nylig satt opp, finansiert av et av tilværelsens uventede utspill. Når jeg kommer inn i den kombinerte stuen og kjøkkenet for aller første gang, reiser hårene på armene mine seg.
For her var det. Akkurat slik var det. I et indre syn da jeg skrev ”En ulykkelig vinner”. De store glassveggene. Det mintgrønne kjøkkenet. De sorte og hvite flisene i kjøkkenavdelingen.
Og den litt gufne følelsen av at dette må jeg tie med. Holde for meg selv. Jeg bor der i et par år, før jeg tar manuskriptet med meg og flytter videre. Som en flyktende mor som ikke kan få lagt fra seg den døde ungen sin.
Det står en person der oppe bak det opplyste vinduet. Jeg føler meg iakttatt. Det er plagsomt.
Jeg trenger en drink. Nå husker jeg alt så klart. Den bisarre følelsen av å komme inn i en leilighet som man har diktet opp bare få år tidligere. Skrevet inn i en bok som man har måttet gi opp. Oppe på hjørnet ligger nok en slik sløyfe mellom virkelighet og fantasi. Lokalet som rommet ”Hardy`s”. Min aller første stamkneipe i Hamburg. I virkelighetens Hamburg. Omdøpt til ”Nautilus” i bøker som ”Innocentia park”, ”Ut av ilden”, og i ”Eppendorf-notatene.” Nå rommer det samme lokalet en slags treningsstudio. Hvite vegger. Grønnplanter. Det er aldeles uvirkelig. Ti milliarder sigaretter, og så dette. Og videre: Et kvartal lenger oppe ligger det nye Hardy`s, med den opprinnelige bardisken og det hele. De falmede bildene på veggene, slik jeg husker dem fra gamledager. Jeg kan til og med se meg selv som slank, ung mann, sittende tilbakelent med en sigarett. Nesten ingen her inne i kveld. Bare et pokerlag, og hun bak disken som ikke en gang var født da dette inventaret var å finne på vegger, gulv og tak, nede på treningsstudioet på hjørnet.
Jeg ber om et glass rødvin, og får det.
– Det er en som kommer her og spør etter deg av og til, sier hun.
– Etter meg?
– Ja. Hun spør etter en kneipe som skal hete ”Nautilus”, og så spør hun etter deg. Om og om igjen. Hun bærer på en pakke. Den er stor som en skoeske. Hun sier den er full av talende steiner. Hun sier at du har skrevet om henne. At det er en gave.
Men jeg har ikke skrevet om henne. Ikke før nå. Jeg har vært nøye med å verne om henne. Slå ring om den sykdommen som hindrer henne fra å se grensegangene mellom fantasi og virkelighet. Nå har hun ikke vist seg, eller gitt fra seg livstegn på over ti år.
Jeg drikker og tenker på hva som gikk galt med ”En ulykkelig vinner”.
Jeg trekker på skuldrene. Jeg sier ingen ting. Jeg drikker og tenker på hva som gikk galt med ”En ulykkelig vinner”. På et eller annet tidspunkt begynte jeg å ta indre organer fra denne teksten, og transplantere dem inn i ”innocentia Park”. Et av disse var alenemoren, som den søkkrike Thomas Mader begynner å fore med penger. Nå tenker jeg at det var da det gikk galt, og takker nei til et glass til.
Det har begynt å blåse opp. Nede ved kanalen river vinden de gamle piletrærne; de likner langhårede hoder som kaster på seg som i en slags sekstitallsdans. Stones. Who. Jeg rister litt, jeg også. Det er som om jeg får en kald, våt hånd opp langs ryggtavlen under skjorten. Når jeg kommer ned til den ombygde bunkeren, krysser jeg broen uten å snu meg, men alt i meg vet at hun står der oppe ennå, med dette såre, syke blikket, og en magisk stein i hver hånd.
