Hun hatet meg, og jeg var kanskje den som best kunne forstå henne. Nå toner musikken ut. Det er Benny Andersons ”Svantes lykkelige dag.” Livet er ikke det verste vi har og om litt er kaffen klar. Uff. Kunne hun enda holdt seg til kaffen, sutrer en liten moralist i meg. Jeg som selv drikker meg til døde. Så følger jeg kisten med Beate Bromme-Dahl ut i vårlyset. Jeg holder meg helt bakerst i det vesle følget. Det er best slik. I følge en av Beates utallige krim-titler lar de døde seg ikke provosere, men det er ikke godt å vite. Best å ta det pent.
Uff. Kunne hun enda holdt seg til kaffen, sutrer en liten moralist i meg. Jeg som selv drikker meg til døde.
I de årene hun vanket på Finken, var Beate Bromme-Dahl en pest og en plage. Det var en lettelse da hun endelig gikk løs på Susi med et av de tunge askebegrene, så Willy, som vanligvis ikke opererer med grenser av noe slag, så seg nødt til å nekte henne adgang på livstid. Hva årsaken til sammenstøtet var fikk ingen vite, men jeg tror jeg setter en femmer på at det hadde noe å gjøre med en av Susis generaler. Susi selv er taus som en østers, og bærer fortsatt en lilla sjøstjerne i høyre tinning etter møtet med keramikken. Da jeg sa at jeg ville gå i begravelsen, så hun på meg som om jeg hadde tilstått at jeg planla et lokallag av Pegida, med meg selv som daglig leder.
Beate var Eppendorfs andre danske dronning, men en god del mer loslitt enn Susi. Til gjengjeld var hun kanskje sånn ca. dobbelt så skarp, men utstyrt med en slags sikring i forhold til alkohol. Når den sikringen gikk, ble hun til gjengjeld komplett idiot. Ikke så uvanlig når saken er sprit, men Beate hadde også den pussigheten at hun ikke bare ble idiot, men samtidig også kriminalforfatter. Til daglig leverte hun skarpsindige analyser av tysk politikk til en rekke danske aviser. Nattestid gikk hun tidvis bananas på russisk vodka, og holdt foredrag på Finken om den store kriminalromanen som hun for tiden arbeidet på.
Meg hatet hun helt naturlig og med god grunn, siden jeg faktisk har skrevet et par kriminalromaner, mens hun selv aldri noen gang kom lenger enn til tittelen. Det var derfor duket for tragisk aften hver gang hun satte i gang dette drømmeriet om gjennombrudd som krimforfatter i hjemlandet, siden hun helt hadde glemt den kvelden da hun gråtende tilsto nettopp dette: At hun aldri noen gang hadde kommet lenger enn til tittelen. Som tittel- forfatter var hun imidlertid et oppkomme, ja aldeles uslåelig, så sånn sett var det lite å utsette på innsatsen. Men så var det altså dette med den vanskelige første-setningen. Som sagt: Det var kanskje jeg som forsto henne best. Tross alt. Jeg visste hvor vanskelig det kunne være.
Til daglig leverte hun skarpsindige analyser av tysk politikk til en rekke danske aviser. Nattestid gikk hun tidvis bananas på russisk vodka
Og mens hun hang i baren på Finken og slo om seg med De dødes regninger, Kniven og korset, og Mord i Murmansk, og alt det andre tullet, næret jeg en oppriktig følt empati for henne, midt oppe i den kraftige irritasjonen som jeg naturligvis også satt og kjente på. Hvorfor kunne hun ikke simpelthen slå seg til ro med at hun var en journalist godt over snittet? Hvordan var drømmen om i tillegg å være krimforfatter blitt en ren besettelse for henne? Hun gjorde seg selv til latter hver gang hun satte i gang dette dødens teater, som disse opptredenene hennes ble kalt av stamklientellet. For øvrig en av hennes mange hundre titler.
Nå kan det være det samme, tenker jeg, der jeg rusler aller bakerst på veien til Den åpnede grav. Det ble Døden i april for Beate Bromme-Dahl. Hun pleide å kalle meg Mannen med den gyldne revolver, siden hun visste at jeg hadde mottatt Rivertonprisen for Den mekaniske kvinnen, (som pressen nesten konsekvent kalte Den meksikanske kvinnen), en tittel hun vurderte å adoptere for å skrive en parodi på Den perverse prisvinneren. Nå følger vi Presten og kisten gjennom De dødes park, og en etter en stiger vi frem og kaster Jord på en kiste, Blomster og jord, og lytter til hverandres Løgnaktige etterord, før det hele rundes av med En salme for de døde.
Den bebudede bevertningen hopper jeg over, jeg vender isteden tilbake til Finken, der alle unntatt én reiser seg og gir den avdøde, og på livstid utviste dansken, en skål med på Veien til det hinsidige, mens Susi bare snøfter, og blar rolig videre i Der Spiegel.
Etterpå spiser hun og jeg husets blodige biff, og forsøker å finne tonen. Helvete heller. Jeg har tross alt vært i begravelsen til Beate. Ikke i sengen hennes.
