Det er Konrad som finner Finken. Han ringer en kveld i mars, jeg tror det må være året etter at vi traff hverandre. Kanskje 2003. Eller 4.
-Er du opptatt?
Han vet at jeg bare skriver om kvelden og natten. At jeg er opptatt.
-Hva har skjedd?
Han: -Det er noe som jeg gjerne vil vise deg. Det kan selvsagt vente.
Men jeg hører på stemmen hans at han helst ikke vil vente med noe som helst. Og det er absolutt ikke hans stil å ringe meg i arbeidstiden. Noe har skjedd. Noe som involverer oss begge.
Det viser seg til og med at han står nede på fortauet. Det regner. Han vinker meg inn under paraplyen med en utålmodig bevegelse. Så skrår vi over gaten, og tar til venstre ned Shillingerstrasse. Det er mørkt og kaldt. Det er nesten ingen mennesker ute. Det blåser. De ennå nakne greinene vinker med sorte skygger over de gamle mursteinsfasadene. Vi går tett ved siden av hverandre, og snakker ikke sammen. Jeg kjenner ham så godt nå. Hvis han vil vise meg noe, så er det nettopp det han vil. Hadde han hatt et eller annet å fortelle meg, hadde han gjort det for lenge siden. Det har ingen hensikt å spørre om noe som helst.
Vi står og hører regnet som faller i kanalen. Et sus av vann mot vann.
Fra Schillingstrasse fører en trang brosteinsbelagt gate inn mellom en gammel vognhall, og to litt nedkjørte leiegårder. Det er Gillstrasse. Vognhallen er blitt omdannet til et slags innendørs loppemarked, eller en temmelig uoversiktlig antikvitetshandel. Gaten ender blindt med et uskjønt rekkverk mot kanalen. Det er mørkt og dystert her inne.
-Vært her før? Han hvisker.
-Lenge siden.
Det lyser fra noen av vinduene i leiegårdene. Skinner gult i den våte brosteinen.
Ved rekkverket stanser han opp. Vi står og hører regnet som faller i kanalen. Et sus av vann mot vann.
Han lar meg oppdage det selv. Mellom to av leiegårdene, ligger en tredje tilbaketrukket fra gaten, halvt skjult av en forvokst hage. Slike gårder finnes over hele Hamburg. Halve huset bombet og i grus, og restene skjult bak en fasade reist i hui og hast og bolignød. Så blir noen stående slik. Som improviserte skulpturer, de symboliserer menneskets destruksjonslyst, og samtidig vår vilje og evne til å reise oss. Der inne, over et lokale som må befinne seg en halv etasje over bakkenivå, skinner en oransje lykt bak trærnes sorte greiner. Jeg leser. ”Zum Finken”.
Er det virkelig mulig? Kan vi ha bebodd denne bydelen i bortimot to tiår uten å oppdage at det ligger ei kneipe her inne? Ikke hørt om den en gang? Det virker aldeles vanvittig. Som noe jeg kunne ha funnet på i en roman.
Og likevel: Her ligger Finken. Jeg følger etter Konrad på en gruslagt sti gjennom den dryppende våte hagen, og der ser jeg skiltet over døren. Et vakkert emaljert skilt som viser en gul og rød fugl på en grønn grein i en eventyrskog. På plattingen foran inngangsdøren står en gammel plysjsofa og trekker til seg vann som en svamp, samt et emaljert bord med border av rust. I vinduet bak, de obligatoriske halvt levende, halvt døde grønnplantene som kjennetegner tyske kneiper i denne kategorien, de er selv i ferd med å dø ut, de tåler ikke tiden og de oppskrudde husleiene. Men her, under bildet av en fantasifink finner vi altså en, og det noen steinkast fra våre hjem. Man fylles med andakt. Trår forsiktig opp de glatte trappetrinnene, og trer inn.
Vi hilser og går og setter oss i den innerste rommet der en gammel koksovn peker mot taket som en sort sputnik
Finken består av to rom. Begge malt i lys nikotin, og med et nesten sort brystpanel. En stor, tung bar med marmordisk, den såkalte seifileten. Et sprukket speil bak rekkene med flasker. Som avløses av en halv vegg med vinyl, de spiller Doors i det vi ankommer, det glemmer jeg aldri, det er Jim Morrison som synger ”People Are Strange”, og det går kaldt nedover ryggen på meg, er dette mulig? Han som om et minutt eller to skal bli til Willy, står med hodet på skakke og tapper øl, han betrakter oss med en viss skepsis, inn hit flyter ikke nytt blod hver dag, ikke hver måned heller. I den delen av året der trærne og buskene bærer blader er dette stedet så å si usynlig, og på dagtid kan man rett og slett ikke forestille seg at det ligger et serveringssted inne i den smale sjakten.
Vi hilser og går og setter oss i den innerste rommet der en gammel koksovn peker mot taket som en sort sputnik, mens de øvrige gjestene, en åtte, ti stykker holder oss med blikket hele veien, kortene er stoppet på vei mot bordplaten, glassene likeså på sin vei mot munnen, det er bare Konrad og jeg som gjelder akkurat nå, fremmedfolket fra mørket og regnet der ute. Og i det Konrad river av seg frakken og rister den for vann, tar han samtidig en sving rundt på gulvet og gjør det jeg selv aldri kunne finne på, han kremter, og så sier han høyt og tydelig: -Mine damer og herrer, vi kommer med fred. Og for at dere ikke skal bli sittende og gjette: Aksenten peker i retning Norge. Ikke Sverige. Norge. Husk det. For vi kommer igjen. Takk!
Jim Morrison går i gang med ”My Eyes Have Seen You”.
Og utrolig nok: Fra vindusbordet her i det innerste rommet har man utsikt til kanalen. En stor vannrotte padler rolig mot den andre bredden.
Eller er det en bever?
Den kvelden spilles det wist med faste gjester. Til klassisk musikk. List. Dvorak. Satie.
Willy er nå bare sekunder fra å bli våre livs Willy. Han skrår over gulvet med ordreblokken i den ene hånden og tre sure i den andre. Setter seg. Parkerer drammeglassene forsiktig på bordet. Vi tar hvert vårt. Skåler. Presentere oss. Nå heter han Willy.
–Og hva drikker herrene når de kan velge? Han tørker seg rundt munnen med håndbaken.
Da drikker herrene rødvin. Ingen vits i å prøve å være høflige. Vi skal som sagt vende tilbake. Dessuten har han allerede sett det på oss.
-Ok. Dere kunne ha advart meg for et par dager siden, men jeg skal se hva kan gjøre. Kommer dere til å dukke opp ofte?
Jeg sier at han nok kan regne med det.
Han nikker og reiser seg. Setter fingeren på blokken og sier til Konrad. –Før opp. Tre typer. Vi legger oss et sted midt mellom fransk landvin og en middels Barolo. Skal vi si det slik?
-Snobb ned, sier jeg.
-Nei, sier Konrad. –Der tar du feil.
Og det har han rett i.
Willy bor i leiligheten over kneipelokalet sammen med den eldgamle moren sin, Klara. Hver torsdag bærer han henne ned baktrappen, og setter henne ved kortbordet nærmest disken. Den kvelden spilles det wist med faste gjester. Til klassisk musikk. List. Dvorak. Satie. Hun har kvikke små ekornøyne, og et litt sørgmodig smil som hun har en tendens til å skjule med hånden hver gang det dukker opp. Som om det kommer brått og uventet på henne. På sommeren setter Willy henne ut på plattingen foran lokalet, der hun kan sees med strikketøyet sitt gjennom det grønne bladverket når man ankommer fra gaten. Eller de nesten gjennomsiktige grå krøllene på et bevegelig bakhode, dersom man sitter inne og ser ut i den viltvoksne hagen. Noen ganger bærer Willy henne bort til kanalen, og sitter med henne på benken der. Så bærer han henne hjem igjen. Han forteller at hun liker å sitte på kjøkkenet og lytte til stemmene og musikken fra Finken gjennom den åpne døren til baktrappen. Mens hun legger kabal og drikker grønn te. Moren til Willy har overlevd bombingen av Dresden, men foretrekker å snakke om det aller meste annet, så som kniplinger og stell av orkideer. Og så er hun opptatt av fotball. Hun setter alt på FC St. Pauli.
Willy har seilt ute, og møtt Elvis ansikt til ansikt. Tatoveringene hans er bleke, som om han har vasket seg med lut. Han måler en nitti på sokkelesten, og veier hundreogtjue pluss. Så vidt alle vet er det ikke noen annen kvinne i livet hans enn denne moren som han driver og bærer rundt på.
Det er aldri noe bråk på Finken.
