I det siste hadde Konrad og jeg snakket mye om knærne våre. Hans høyre skål hadde falt av mot venstre, mens min venstre … Jeg klarte ikke å finne ut av det. En dag var alt som normalt, og den neste forvandlet det normale seg til et ubegripelig smertehelvete. Men siden smerten altså ikke var konstant, og derfor til å holde ut, var det nettopp det jeg gjorde. Jeg holdt ut, og gikk ikke til legen. Også Konrad holdt ut, siden det i hans tilfelle handlet om en slags «subtil smerte», som selv om den var kronisk, absolutt var til å leve med, ja den hensatte ham til og med i en tilstand av undring over livet som nå definitivt var på vei over i en ny fase. Den Uavvendelige Alderdommen.
En kveld kommer han med krykker. Nøkkelen hans i låsen, så en fremmed skrangling; det er nyanskaffelsene som han ennå ikke er helt fortrolig med. Jeg sitter på kontoret og skriver, han peser forbi meg og ut på terrassen. Vi har avtaler om alt slikt. Egen nøkkel. Det er mest hensiktsmessig. Kommer han mens jeg er midt i økta, dropper vi dessuten høflighetsfraser og enhver form for hilsener. Da setter han seg gjerne og leser. Nå synker han sammen ute i den gamle lenestolen under kastanjekronen. Klør Tykke distré bak øret når dyret stryker seg mot leggen hans.
Jeg gjør meg ferdig med avsnittet. Blir sittende og betrakte tastaturet og glassplaten på skrivebordet. Alt overstrødd med støv, nei vent. Det er ørsmå fragmenter av min egen hud, jeg har til og med skrevet om dette i en fortelling som aldri ble ferdigstilt. En forfatters erkjennelse av at han, mens han sitter og skriver, i det han skaper noe nytt, samtidig forer en enorm koloni med midd som har tilhold inne i tastaturet. Med døde biter av seg selv. Det er nesten som jeg kan høre lyden av kjevene deres som arbeider der inne i halvlyset. Jeg fører en hånd over pannen; det snør. Såret på venstre øyelokk svir. Jeg får det ikke til å gro.
Jeg blander to kraftige gin tonic, og går ut til ham.
–Har du spist?
–Nei. Takk for tanken, men jeg eier ikke appetitt.
Han drikker grådig av den kalde drinken. Rasler med isbitene.
–Er det de sure oppstøtene som har vendt tilbake?
–Ja. Det verste er at de etser hull på huden i munnhulen. Hva er det nå det heter på norsk igjen?
–Munnskold. Få se …
–Nei, for faen, det er da vel ikke noe å se på.
Han er redd jeg skal kommentere tennene hans. Som er i en enda verre forfatning enn mine.
–Men krykkene dine, de kan jeg vel kanskje få se på?
Prøver dem et par runder på skiferhellene. De er splitter nye. Med brannrøde håndtak og støtte. Ikke helt Konrad, tenker jeg, men sier det ikke.
Han drar av seg sokkene med to ergerlige rykk.
–Å faen!
–Podagra, hvisker han. Tykke snuser. –Kaptein Voms syke. Stikk den du!
Jeg har ikke hjerte til å si at jeg har det jevnlig selv, og at jeg egentlig tror at dette må være noe annet. Kanskje til og med noe enda verre. Føttene er hovnet opp. Røde og irriterte.
–Det er faktisk ganske behagelig å sitte med de nakne føttene på de kjølige hellene, sier han, med et uventet smil på leppene.
–Vær du bare min gjest, sier jeg. –Men noe må du få gjort med det overskuddet av syre som du går rundt med. Før hele magesekken din blir et eneste jævla munnskold.
–Hold nå kjeft! Hvordan er det forresten du ser ut?
–Ser ut?
–Ja. I ansiktet.
–Det er bare et helt uskyldig utslett. Det kommer og går.
–Det er sopp, sier Konrad. –Der er faen meg sopp!
Jeg reiser meg. Tar med meg glasset, og mikser en ny drink på kjøkkenet. Tar den med meg ut på badet.
Sopp? Rødt og hissig i hårfestet. Huden skaller av. Men sopp? Mine egne øyne som studerer meg selv i speilet. Er det alkoholen som sprenger de fine årene i øyeeplene? Som blander blod i det hvite? Og trykket? Hva er det som presser på bak der?
Det forsiktige smilet. Rolig nå. Sorte fyllinger. Tennene som strekker halv i en brungul symfoni. Tungen. Som et bløtdyr som stryker over et dødt korallrev.
Vel tilbake på terrassen, synker jeg igjen ned i stolen. Det er en varm og deilig kveld. Om litt vil jeg steke et par kyllinglår som jeg har liggende i en selvlaget marinade. Det klare brennevinet smaker friskt og godt av einer og furuskog. Det iser i den halve hjørnetannen. Så er ikke alt dødt likevel. Det ligger en hel liten glede i den smertefulle erkjennelsen.
Konrad sier ikke noe.
Jeg tar glasset hans, og går ut og fyller det opp. Tenker at nå når du har passert seksti, har du ikke lenger tid til å være langsint på de du har nærmest. Så får han heller sitte der med denne soppideen sin, det er sikkert noe han har funnet på nettet en kveld han har forsøkt å finne ut av hva som egentlig går for seg i hans egne øreganger. En mystisk kiling. Som et dyr som langsomt tar seg innover i korridorene i retning hjernen. Synkront i begge ører samtidig.
–Jeg beklager, sier han. –Men det med soppen … Det er faktisk helt normalt. Vi er avhengige av en rekke sopper for å fungere som vi skal.
–Jaha.
–Ja. Det er sikkert bare et eller annet som har kommet ut av kontroll.
–Herregud, sier jeg. –Jeg synes ikke at det er mer enn noen ganske få dager siden vi satt og lo hånlig av hvordan gamle mennesker konverserer med hverandre om sykdommer og piller og tinkturer. Nå er vi der selv. Vi sammenlikner blodtrykksmedisiner, øyedråper og virkningen av et dusin forskjellige smertestillende. Vi lytter som skolegutter når Susi holder foredrag om salver og kremer. Jeg tømmer byllen du bærer under armen for verk, fordi du ikke kommer til selv.
(Det stinker, men det sier jeg ikke.)
–Mens jeg hører på jamringen din. Om skuldrene dine som du har ødelagt i litteraturens tjeneste. Og om øynene som nå snart lar deg sitte i mørke og lytte til dine egne lydbøker.
–Ja, sier jeg. Og knærne våre. Og de hovne føttene. Angst for blodpropp og slag. Flukten fra forestillingen om rullestolen i gamlehjemskorridoren.
–Ja, sier Konrad stille. –Og i tillegg kommer alt det vi ikke orker å snakke om.
Holdt kjeft, tenker jeg. Hold du bare kjeft.
