Når jeg blir spurt, svarer jeg alltid at det er høsten som er min tid på året. De mørke kveldene. De skarpe fargene og luktene. Nattefrosten. Den klare luften. Men kan noen årstid egentlig stille opp mot sensommerkveldene? De som sammen danner en mørk, duftende bro som strekker seg fra sommeren og inn i høsten? Nei. Jeg kan ikke tro at det er mulig å oppleve en bedre tid på året enn dette. Slutten av august. Begynnelsen av september. Jeg sitter ute på takterrassen og tømmer en flaske rødvin. Fra kontorvinduet bak meg faller et gult lyskvadrat ut på de gamle marmorflisene. Noen spiller noe av Pat Metheny et eller annet sted så vidt innenfor hørevidde. Ja. «One Quiet Night». Klokken er to. Stadig hører jeg bruddstykker av lavmælte samtaler nede på gaten. Det er folk som er på vei hjem på sykkel etter kro-besøk og konserter. Om litt krøller vi oss sammen i sengene våre, alene eller sammen.
Jeg har aldri opplevd annen krig enn den jeg har sett på tv, og lest om i avisene. Jeg har med andre ord levd et liv som ikke en gang er i nærheten av normalen. Det er så lett å glemme.
Jeg er enogseksti år gammel. Jeg har aldri sultet. Jeg har aldri opplevd annen krig enn den jeg har sett på tv, og lest om i avisene. Jeg har med andre ord levd et liv som ikke en gang er i nærheten av normalen. Det er så lett å glemme. At de milliardene av menneskeliv som har utspilt seg på kloden før oss, stort sett har vært preget av knapphet på mat og vann. Jeg tenker på hvordan de før oss har frosset! Livene de levde var preget av et umenneskelig slit fra begynnelse til slutt. Som regel i sosiale og politiske rammer som knapt var til å holde ut for noen. Armeer som har rullet frem og tilbake over slagmarker, bygder og byer, som et hav av vold og kreativ ondskap. Det har vært folks hverdag. Og er det enda. Byen jeg bor i er full av flyktninger; de kommer fra hele verden, og den står i flammer. Det huset jeg sitter i nå, sto også i flammer, historisk sett er det bare et øyeblikk siden. Men også den krigen skar min generasjon klar. Vi ble født akkurat i det foreldrene våre hadde fått ryddet etter siste store krig, og lever våre liv i en smal stripe i tidens strøm der alle sosiale velferdsordninger har fungert. Det varer ikke lenge, men det holder for oss. Sannsynligvis akkurat så vidt.
Jeg har aldri måttet gå til en jobb jeg hatet, som så mange andre. Hvor mange kan si noe sånt? Nesten ingen. Jeg er en av de aller heldigste av de heldige.
Men det er mer enn det, tenker jeg, og går etter en ny flaske, for slik et mitt liv. Når en flaske er tom, har jeg en ny å trekke opp. Også til å være en del av denne ufattelige og meget ufortjente lykkegenerasjonen, har jeg vært en av de heldige. Jeg har hele mitt voksne liv, fra jeg var femogtjue år og frem til i dag, kunnet leve av det eneste jeg har hatt lyst til å drive med. Jeg har aldri måttet gå til en jobb jeg hatet, eller som jeg har som et nødvendig onde, som så mange andre. Hvor mange kan si noe sånt? Nesten ingen. Jeg er en av de aller heldigste av de heldige. Vi som er så få at vi i grunnen ikke er med i menneskehetens store regnskap.
Hva jeg har gjort i dag? Skrevet tre sider på en ny roman. Faren min kunne vente seg en skikkelig ørefik dersom bestefar tok han på fersken med en bok. Romaner var humbug og idioti, mente den gamle; han jobbet vett av seg for å fø en stor familie. Faren min gjemte seg bort på loftet sammen med Hamsun og Falkberget. Skulket unna det ekstraarbeidet som alle barna var pålagt etter skoletid.
Dersom jeg har lyst kan jeg dra til Hawaii i morgen, og fortsette jobben min der.
Jeg står opp klokken tolv, og bruker døgnet som det passer meg. Jeg blir betalt for å lese kriminalromaner, og for å legge ut meningene mine på nettet. Med jevne mellomrom gir jeg ut en roman eller en novellesamling. Sånn er livet mitt. Dersom jeg har lyst kan jeg dra til Hawaii i morgen, og fortsette jobben min der. Jeg kan til og med – som i denne spalten – trekke meg tilbake til en takleilighet i fiksjonen.
Jeg kommer til å tenke på en samtale jeg en gang hadde med advokat Tor Erling Staff for mange, mange år siden. Vi hadde vært på Ullersmo og underholdt de innsatte med brokker fra våre liv. Jeg hadde med meg «Hvite niggere» i manuskript, og Staff en tidlig biografi skrevet av John Arne Markussen. Men som Staff sa i bilen tilbake: «De beste fortellingene ligger på den avdelingen vi nå nettopp ble låst ut fra.» Han hadde en noe ullen halvreligiøs forestilling om at mennesker som skled så greit igjennom livet som vi, måtte ha noe verre i vente etter døden. Nåja. Skrullinger kan vi være på hvert vårt vis, og hva vi har fortjent og hva vi har i vente, kan den som vil spekulere i.
En grå skygge sklir over taket, og forsvinner inn i løvverket i det kastanjetreet som jeg deler adresse med. Det er kattugla. Hun har hatt en god sesong i år, og en tidlig morgen satt tre lurvete unger ute på rekkverket på verandaen, og glodde med gule, overjordiske blikk inn i verden. De lot seg snakke til, de la hodene på skakke og fulgte med, men forholdt seg tause og avventende. På direkte spørsmål om hva som skjule seg på den andre siden av egget, svarte de med ytterligere gul stirring. De ventet på mor, og lot det være med det.
Nå sitter hun et sted der inne i det sorte bladverket og studerer meg.
I mange kulturer har man trodd at ugla fungerer som sendebud fra det hinsidige. Det tror jeg ikke noe på, men på en annen side: Hvorfor kom hun seilende nettopp nå? Jeg vet ikke, det er så mye man ikke vet, faktisk det aller meste, men jeg merker at hennes tilstedeværelse setter meg i en stille, nærmest meditativ tilstand. Dersom man har så god råd at man kan undre seg over hvilken tid på året man føler seg mest hjemme i verden, bør man tåle å bli satt under observasjon av et skarpt blikk som hennes.
